For bare noen uker siden hadde jeg det jævli. Alt var vondt og hver dag var en helvetes kamp. Det ble så ille at jeg vurderte sterkt å ende livet mitt. Jeg planla hvordan jeg skulle gjøre det, jeg planla avskjedsbrev, jeg planla ting som måtte arrangeres og ryddes på forhånd, jeg planla delvis når. Jeg var ganske overbevist om at jeg ikke kom til å overleve 2014. Ting var rett og slett for tungt, det var ikke verdt det. Alt håp for fremtiden var borte, tanken på å kunne bli bedre var ikke-eksisterende. Det var rett og slett ingen lyspunkt, jeg var i ferd med å gi opp.
Men det har skjedd noe. En endring i meg. Ved hjelp av terapeuter, ernæringsfysiolog, familie og en veldig god venninne, har jeg begynt å se lysere på ting. Den mørke skyen som lå tyngende over hodet mitt er erstattet av sollys.
Jeg vil vinne. Og jeg skal kjempe som et helvete til jeg klarer det. Jeg skal bli frisk. Jeg skal få et normalt liv. Jeg skal få en frisk kropp. Jeg skal få en fremtid. Et liv.
Jeg besøkte min beste venninne i Bergen for et par uker siden. Disse dagene gjorde utrolig mye for meg. Jeg spiste normalt. Frokost, lunsj, middag. Jeg drakk vin. Jeg spiste til og med en skje med is uten å få dårlig samvittighet. Jeg nøt dagene og selskapet med en fantastisk jente. Jeg hadde 6 dager uten oppkast, noe som ikke har skjedd på mange år.
Disse dagene ga meg håp og mot. Jeg prøvde å fortsette da jeg kom hjem til Oslo igjen. Det var hardt og jeg feilet nesten hver dag, men jeg ga meg ikke. Og jeg skal ikke gi meg.
Jeg spiser ordentlig. En skikkelig frokost, en ok lunsj, og en middag som ikke bare består av grønnsaker og tunfisk. Jeg spiser til og med kveldsmat hvis jeg er sulten. Ja, kveldsmaten er vanskelig og det har hendt ofte at det har endt med b/p. Men likevel fortsetter jeg å prøve. Prøve å lytte til kroppen, spise når jeg er sulten.
Og jeg har begynt å trene endel. Kroppen min orker det når den får nok energi. Jeg kan dra på trening og gi alt, fordi jeg har krefter til det. Følelsen av å mestre dette er fantastisk. Det å bruke kroppen til det den er skapt for… Det føles veldig unaturlig for meg, men samtidig så vanvittig naturlig.
Jeg veier meg ikke daglig lenger. Det er fristende, men jeg prøver å la være. Jeg prøver heller å se på kroppen min i speilet. Det er lett å fokusere på det negative, det skal jeg ærlig innrømme. Feite lår, svær mage, cellulitter, fett. Men jeg prøver hardt å ignorere det. Prøver å fokusere på at jeg har en sunn og frisk kropp. Jeg er ikke overvektig, jeg er ikke feit. Jeg er helt normal og det er mer enn godt nok.
Jeg føler jeg gjør noe riktig. Eller, jeg gjør masse riktig. Jeg skal fortsette nå, jeg skal ikke gi meg. Jeg skal få livet mitt tilbake!
Evig kamp 