• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Bak smilet og latteren

Det gikk så bra. Trodde jeg. Nå gjør det ikke det.

De mørke tankene har kommet tilbake, og de er mørkere og hyppigere enn noen gang. Det skremmer meg, samtidig som det er en slags trygghet.

Jeg har det vondt. Hver dag føler jeg håpløshet og trangen til å gi opp blir sterkere. Jeg føler meg feil, jeg føler meg mislykket. I over 15 år har jeg prøvd å bli frisk. Halve livet mitt. Jeg burde bare innse det: det kommer ikke til å skje.

Jeg er defekt, jeg kan ikke repareres. Man kan lappe og lime litt, men sømmene revner til slutt uansett.

På jobb smiler jeg. Jeg smiler, ler og skravler. Jeg hjelper til der det trengs, jeg stiller opp for de som trenger det, jeg prøver å gjøre dagen bedre for de rundt meg. Men hva med meg? Ingen vet hva som skjuler seg bak smilet og latteren min.

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

9 kommentarer

  1. Varme tanker. Det er en vond følelse – når utsiden stråler, mens innsiden er kaos. Håper det hjelper deg å sette ord på det her. Sender en varm klem <3

    Svar
  2. Trine S.

     /  11. september 2014

    Jeg vet jeg har skrevet det før, men jeg vil på det varmeste anbefale deg å legge deg selv inn. Hva har du å tape slik det er nå? Beste ønsker og klemmer herfra, tenker på deg!

    Svar
  3. Ane

     /  11. september 2014

    Ikke gi opp nå. Du har kommet så mye lengre enn du trodde du kom til å gjøre

    Svar
  4. ida

     /  26. september 2014

    Ja! Enig med Trine. Det er vondt og kjedelig, og jeg synes det var et stort nederlag, men det er deilig også, å slippe litt av grepet/taket og overlate det til andre som vil deg vel. Modum bad er også et fint sted, det tar lenger tid enn DPS, men er etter min erfaring verdt å vente på!

    Stå på. Skriv gjerne mer om du vil. Du er så flink til å sette ord på ting. Fine, vonde vendinger som det er lett for oss andre å kjenne oss igjen i.

    Svar
  5. hei, det er lenge siden ditt siste innlegg, og du trenger ikke svare på dette eller skrive noe nytt pga det, vil bare at du skal vite at jeg vet hvordan du har det, tenker på deg og håper du ikke er altfor nede

    Svar
  6. Er du der?
    Jeg håper inderlig det..

    Svar
  7. Iselin Nygård

     /  16. januar 2015

    Hei kjære du.
    Jeg tittet innom bloggen din for første gang i dag. Jeg har vært der som du er. Vet hvor vansklig det er. Du må ikke gi opp.

    Vil bare si til deg: Du har slitt i 15år, men det er alltid håp. Ifht at du alltid «faller» tilbake så kan det være grunnet en «fæl» opplevelse du har hatt. Traumer. Man husker det gjerne ikke… Kansje man husker noe. Kansje man ikke vil huske. Det er som oftest en del mer bak, enn «bare» at man ikke vil bli tjukk. Det er mange som sliter pga dårlig selvtillit, selvbilde og sånn. Men enda flere sliter pga ting de har opplevd. Som omsorgsvikt, overgrep, vold, ensomhet osv.

    Svar
    • Takk for fin kommentar. Jeg har jo opplevd ting, men ikke noe så traumatiserende som overgrep eller vold. For meg handlet det om dårlig selvtillit, en følelse av å være mislykket og å ikke være verdt noe. Noe jeg heldigvis ikke syns lenger :)

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: