• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 53 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Angst

Innimellom har jeg dager jeg ikke kaster opp. Dette er riktignok dager jeg spiser veldig lite, men det er likevel disse dagene jeg vil ha flere av.

I dag trodde jeg det skulle bli en sånn dag. Helt til jeg spiste en boks med kikerter. Jeg hadde allerede spist frukt og yoghurt til frokost, så den boksen føltes overflødig. Nå har jeg spist for mye. Angst. Stress. Jeg takler ikke dette. Alternativ 1 var å dra på trening og prøve å forbrenne alle de forbudte kaloriene. Alternativ 2 var å bare kaste opp litt nå, og stå i mot trangen til b/p. Alternativ 3 var å gi opp og hive meg på nok en b/p. Jeg gikk for det enkleste: alternativ 3.

Det skjer noe med meg i det jeg vipper over grensa for hva som er «for mye» mat. Jeg blir ekstremt stressa. Tankene kverner, jeg blir rastløs og vet ikke hva jeg skal gjøre av meg. Den enkleste løsningen for å bli kvitt dette problemet er b/p. Sitte apatisk og trøkke i meg mat, for så å spy det opp igjen. Det hjelper, det fjerner angsten. Når magen er tom igjen, forsvinner stresset. Jeg kan slappe av.

I ettertid tenker jeg alltid «Hvorfor kunne jeg ikke bare vært sterk og latt være?» Jeg blir irritert og oppgitt. Rakker ned på meg selv. Svake, lille jente. Du klarer ingenting. Jeg analyserer hvor det gikk galt og prøver å finne en måte å takle det neste gang det skjer. Å analysere og planlegge er fint, det. Men det hjelper ingenting når angsten og stresset fyller hodet mitt med et øredøvende bråk, rop og råd om hva jeg burde og ikke burde gjøre. Et innbilt kor av masing og klaging. Innbilt, men likevel utrolig utmattende.

Ja, jeg er sliten nå. Disse dagene, alle er like.

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

10 kommentarer

  1. Maria

     /  23. juni 2014

    Har du sett denne? https://www.youtube.com/watch?v=UEysOExcwrE Vet ikke om den egentlig kan være til noe særlig hjelp, men den beskriver i alle fall akkurat det du skriver om. Jeg heier på deg.

    Svar
    • Hei Maria. Takk for link. Jeg har sett dette foredraget før og syns det var veldig gripende. Det oppleves veldig rart når noen klarer å forklare akkurat hvordan man har det, for det er nettopp det hun gjør.

      Svar
  2. Hei! Veit ikke om du har vært inne på disse http://vilblifrisk.blogg.no/ og http://bulimiahjelp.blogg.no/ , (du har sikkert det) men den kan være til stor hjelp! Det var den vertfall for meg :)

    Stå på, du fortjener bedre!
    Klem!

    Svar
    • Tusen takk :) Ja, har vært inne på de. Men jeg takler ikke å lese slike blogger når jeg ikke er motivert til å bli bedre, da blir jeg bare irritert. Men nå, som jeg er inne i en bra periode, er slike blogger til god hjelp.

      Svar
  3. Dora

     /  26. juni 2014

    Har mange slike dager, og du har rett, en blir utrolig sliten (men dessverre ikke sliten nok til å la være:(
    Men nekter å gi opp foreløpig, Bare å prøve igjen neste dag, så klarer en det muligens da, og gjør jeg ikke det…..Ja, da blir det et nytt forsøk igjen dagen derpå. Har fortsatt -litt- håp, og det holder hardt, men det holder.
    Tror ikke at noe av det jeg skriver kan hjelpe deg, men ønsker deg hvertfall alt godt & at du blir bedre med tiden!
    Pass på deg selv.

    Svar
  4. Jeg lurer på om ikke noe av det tøffeste i kampen mot bulimi og b/p er det øyeblikket når det har bikket over, men så skal du ikke handle på det. Om du greier å stoppe i DET øyeblikket for å kjenne etter tror jeg det vil være en ørliten hjelp på vei ut av det. Det er helt jævlig, for som du sier – stresset, kaoset, tankene kjører på helautomatikken. Ideelt sett så stopper man liksom før det har bikket over. Men verden er jo ikke så enkel, så ofte møter man jo seg selv NÅR det er vanskelig. Det er en beintøff kamp, men om du greier å begynne å pause litt og litt, kanskje ikke stå helt i mot, men utsette, pause, stoppe litt – så vil det hjelpe litt. For etter hvert blir den pausen sakte lenger, og du lærer gradvis at det går an å tåle stresset og det kaoset. Men det er BEINTØFT. Så uansett, gi deg selv en klem og klapp på skulderen – du kjemper. Du kjemper nå, hele tiden. Den kampen tar du, og du fortjener å gi deg selv en klapp på skulderen.
    Dette er beintøft og helt jævlig. Men det blir også bedre. Det tar tid, men det blir lettere. Sakte, men sikkert. Steg for steg.
    Heier på deg! Du er STERK og modig. God klem og varme tanker. Jeg kjemper også, men noen ting er i ferd med å bli litt enklere. Og tilbakefallene blir litt enklere å takle.
    Goood klem <3

    Svar
    • Du har rett. Det er tøft og det er jævli, og det krever all styrke jeg har å stå i mot når det først bikker over. Men dette er en kamp jeg er fast bestemt på å vinne! :)

      Svar
  5. tina

     /  13. juli 2014

    Takk! Takk for at du her forklarte hva som skjer oppi topplokket under slike hendelser. For jeg forstår det ikke selv, når jeg gang på gang tyr til det du omtaler som alternativ 3.
    Selv om at det er vondt å lese at andre har disse tankene og følelsene, så er det godt å få en bekreftelse på at det ikke bare er mitt hode dette kan føles «logosk» ut… :/

    Svar
    • Hei Tina.

      Så fint at du fant litt trøst og støtte i dette innlegget. Det å vite at man ikke er alene er ekstremt viktig. Du er ikke alene, vi er så mange der ute som sliter med dette.

      <3

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: