• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 53 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

5 måneder

Det er 5 måneder siden jeg skrev her sist. «Jeg har det bra», skrev jeg da. Jeg har det fremdeles bra.

Jeg ble friskmeldt av fastlegen før jul og har sluttet i terapi. Jeg har så og si sluttet å kaste opp, jeg veier meg sjelden. Jeg spiser sunt og jeg spiser godt. Jeg spiser godteri når jeg har lyst på, men ikke så mye at jeg føler trang til å kaste opp.  Jeg ser ikke lenger på pro-ana-bilder, jeg følger heller plus size-modeller på Instagram. Jeg har sluttet å sperre meg inne på rommet, i stedet er jeg sosial når jeg kan. Jeg ser ikke lenger på meg selv som noe defekt og håpløst, nå ser jeg på meg selv som en sterk og selvsikker jente som kan klare alt.

Endringen startet i september. Jeg vet ikke hva som skjedde, det bare…skjedde. Jeg kastet opp mindre og mindre og ble mer og mer sosial. Jeg tok tak i meg selv og bestemte meg for å gjøre alt jeg kunne for å bli frisk. For å få et normalt liv.

Ting har vært bra i 2015. Jeg har truffet en fyr jeg liker veldig godt, noe som gjør hverdagen veldig fin. Jeg har spist bra og, som sagt, kastet opp lite. Veldig sjelden. Kun når jeg føler jeg har spist alt for mye og bare  lette på trykket.

Dette skjedde i stad. Kanskje det er derfor jeg fikk lyst til å skrive litt her igjen. Jeg tjuvstarta på påskeegget og ble sittende å stappe i meg. Masse. Jeg tenkte nesten ikke. Jeg sov dårlig i natt og har farta rundt i dag og er egentlig helt utslitt, så jeg mistenker at det er grunnen. Uansett kom jeg over kneika. Jeg må spy. Så jeg gjorde det. Og det er helt ok.

Ja, det er helt ok. Det er visstnok veldig normalt med tilbakefall i lang tid etter man er «friskmeldt». I 2015 vil jeg tro jeg har kastet opp kanskje 6-7 ganger. Det er jo ingenting! På 3 måneder. Før var det minimum 6-7 ganger om dager. Så…det er helt ok.

Jeg vil beklage at jeg ikke har vært her inne. At jeg ikke har skrevet at jeg har det fint, at jeg ikke har svart på kommentarer og mailer. Jeg beklager. Men sannheten er den at jeg har måtte koble ut alt sånt fra livet mitt. Det ble for nært. Bare det å gå inn på min egen blogg ble for tøft. Så det er grunnen.

Jeg skal ikke love nå at jeg kommer til å følge opp her inne, for det er ikke sikkert. Men kanskje jeg gjør det.

Uansett vil jeg si takk til alle dere. Dere som har fulgt bloggen, kommet med støttende ord og hjulpet meg gjennom dette helvetet. Vi klarte det sammen, dere hjalp meg. Jeg er evig takknemlig <3

God påske!

Change

For bare noen uker siden hadde jeg det jævli. Alt var vondt og hver dag var en helvetes kamp. Det ble så ille at jeg vurderte sterkt å ende livet mitt. Jeg planla hvordan jeg skulle gjøre det, jeg planla avskjedsbrev, jeg planla ting som måtte arrangeres og ryddes på forhånd, jeg planla delvis når. Jeg var ganske overbevist om at jeg ikke kom til å overleve 2014. Ting var rett og slett for tungt, det var ikke verdt det. Alt håp for fremtiden var borte, tanken på å kunne bli bedre var ikke-eksisterende. Det var rett og slett ingen lyspunkt, jeg var i ferd med å gi opp.

Men det har skjedd noe. En endring i meg. Ved hjelp av terapeuter, ernæringsfysiolog, familie og en veldig god venninne, har jeg begynt å se lysere på ting. Den mørke skyen som lå tyngende over hodet mitt er erstattet av sollys.

Jeg vil vinne. Og jeg skal kjempe som et helvete til jeg klarer det. Jeg skal bli frisk. Jeg skal få et normalt liv. Jeg skal få en frisk kropp. Jeg skal få en fremtid. Et liv.

Jeg besøkte min beste venninne i Bergen for et par uker siden. Disse dagene gjorde utrolig mye for meg. Jeg spiste normalt. Frokost, lunsj, middag. Jeg drakk vin. Jeg spiste til og med en skje med is uten å få dårlig samvittighet. Jeg nøt dagene og selskapet med en fantastisk jente. Jeg hadde 6 dager uten oppkast, noe som ikke har skjedd på mange år.

Disse dagene ga meg håp og mot. Jeg prøvde å fortsette da jeg kom hjem til Oslo igjen. Det var hardt og jeg feilet nesten hver dag, men jeg ga meg ikke. Og jeg skal ikke gi meg.

Jeg spiser ordentlig. En skikkelig frokost, en ok lunsj, og en middag som ikke bare består av grønnsaker og tunfisk. Jeg spiser til og med kveldsmat hvis jeg er sulten. Ja, kveldsmaten er vanskelig og det har hendt ofte at det har endt med b/p. Men likevel fortsetter jeg å prøve. Prøve å lytte til kroppen, spise når jeg er sulten.

Og jeg har begynt å trene endel. Kroppen min orker det når den får nok energi. Jeg kan dra på trening og gi alt, fordi jeg har krefter til det. Følelsen av å mestre dette er fantastisk. Det å bruke kroppen til det den er skapt for… Det føles veldig unaturlig for meg, men samtidig så vanvittig naturlig.

Jeg veier meg ikke daglig lenger. Det er fristende, men jeg prøver å la være. Jeg prøver heller å se på kroppen min i speilet. Det er lett å fokusere på det negative, det skal jeg ærlig innrømme. Feite lår, svær mage, cellulitter, fett. Men jeg prøver hardt å ignorere det. Prøver å fokusere på at jeg har en sunn og frisk kropp. Jeg er ikke overvektig, jeg er ikke feit. Jeg er helt normal og det er mer enn godt nok.

Jeg føler jeg gjør noe riktig. Eller, jeg gjør masse riktig. Jeg skal fortsette nå, jeg skal ikke gi meg. Jeg skal få livet mitt tilbake!

Fucked

I går var jeg hos ernæringsfysiologen min. Selv om jeg går dit med en veldig «anorektisk og spiseforstyrret hjerne», går jeg alltid derfra med litt mer viljestyrke og litt høyere ønske om å bli frisk. Problemet er at disse konstruktive tankene forsvinner fort igjen. Den rasjonelle meg vet at jeg må spise mer enn 1000 kcal om dagen, at jeg bør legge opp planleggingen min av mat og spising annerledes. Men med en gang jeg tenker på å spise opp mot 1500 (og 2000!!) kcal, får jeg nesten angst.

I dag våknet jeg og tenkte å prøve. Kanskje jeg skal prøve å spise litt mer «normalt» i dag og bare teste ut? Selv om jeg var veldig ambivalent, var jeg faktisk villig til å prøve det. Så gikk jeg på vekta. Lavere enn i går. Åh, for en fantastisk følelse! En slags rus. Lykkefølelse strømmer gjennom kroppen. Dette er et tegn på at noe går riktig vei. Jeg kan jo bare fortsette som jeg gjør.

Så i dag har jeg ikke spist noe. Klokken er 13:30. Jeg har ikke spist noe og jeg har ikke lyst til å spise noe. Vet jeg må, at jeg burde, men noe i meg sier stopp. Hiver innpå med kaffe, te og Cola Light i steden.

De konstruktive tankene kommer. Og går. Jeg nekter å holde fast i de. Jeg har blitt altfor hjernevasket etter over 15 år med en spiseforstyrret hjerne, jeg klarer ikke tenke normalt. Igjen svinner håpet om å noen gang bli frisk. Jeg er altfor fucked i hodet.

Jeg lever

Jeg har fått mange bekymrede kommentarer på forrige innlegg, siden jeg ikke har gitt noe livstegn fra meg på over 3 uker. Jeg må bare si BEKLAGER! Det er faktisk litt uansvarlig av meg å skrive et sånt innlegg for så å forsvinne herfra i mange uker. Jeg setter enormt pris på at dere følger opp og er bekymret, så takk <3

Jeg har snakket med både fastlegen min og terapeutene mine om disse tankene, og selv om det er vanskelig å sette ord på syns jeg det har hjulpet. Ting har blitt litt enklere, vekten på skuldrene mine er lettere, den store hemmeligheten min har sluppet litt ut. De vet om det og de er der for meg, de støtter meg og de følger opp. De tar meg på alvor. Det var egentlig det jeg trengte, å bli tatt på alvor. At noen skal skjønne at dette er ikke bare lekne tanker lenger, de er seriøse og konkrete.

Selv blir jeg veldig revet mellom forskjellige sider av disse tankene. Ja, en stor del av meg «ser frem til» å kunne putte i meg masse piller, sovne og aldri våkne igjen. Det er en slags frihet. Men likevel merker jeg den delen av meg som har et lite håp for fremtiden blir større og større. Samtidig kommer stadig tankene om å gi opp. Dette er også en drakamp. En evig kamp.

Ofte tenker jeg at jeg ikke kommer til å overleve 2014. Det er ikke snakk om. Jeg orker ikke leve mer enn noen måneder til. Dette tenker jeg ofte, men det skremmer meg ikke lenger. Det er mer en følelse av frihet og trygghet. Jeg har denne muligheten og den kan ingen ta fra meg. Samtidig vil en del av meg kjempe for å overleve. Hvertfall så lenge jeg kan, så lenge jeg orker. Å ikke gi opp før jeg virkelig må.

The world within

Jeg har nå endelig tatt meg tid til å svare på alle de fantastiske kommentarene dere har lagt igjen den siste måneden. Jeg beklager at det har tatt så lang tid for meg å svare, men det krever mye av meg å sette meg ned og lese og svare på alle disse fine ordene. Det å vite at dere bryr dere (i den grad man kan bry seg om noen man ikke kjenner) er både fint og tungt. Så jeg har utsatt det, gang på gang. Og det har hopet seg opp med kommentarer. Men jeg vil dere skal vite at jeg leser hver eneste en av de og hver og en går rett til hjertet mitt. Noen henger igjen så jeg går og tenker på det i dagevis. Det rører meg det dere skriver. Dere deler private ting om dere selv og det får meg på en måte til å føle meg…viktig. Så takk <3

Ting går ikke bra. Jeg kaster opp hver eneste dag, jeg er asosial og ensom, jeg orker ikke treffe folk. I dag avlyste jeg middag med en kompis, bare fordi jeg ikke orket. Jeg ville være alene. Jeg ville sitte alene på rommet mitt og spise og spy. Jeg planlegger ting jeg skal gjøre på kveldene. Trene, treffe venner, gå på kino, gå i operaen (ja, jeg elsker det! :p), gå på temakvelder på IKS. Men jeg dropper det alltid. Dårlige unnskyldninger, løgner, hemmeligheter. Og jeg hater det.

Jeg er inni en ganske dyster periode nå. Jeg tenker på å ta livet mitt nesten daglig. Det har kommet så langt at jeg nesten begynner å frykte meg selv…hvis det gir mening? Men jeg tør ikke si det til noen. Ikke til legen, ikke til venner, ikke i gruppeterapien. Jeg er redd noen skal ta tak og få meg lagt inn eller noe. Men altså, tankene er liksom ikke reelle. Det er mer som om jeg leker med idèen. Om hvordan jeg ville gjort det, hvor deilig det ville være å slippe, å bare være fri. Jeg kommer ikke til å gjøre det, fordi jeg kunne aldri latt foreldrene mine måtte gå gjennom noe sånt. Så jeg vil aldri gjøre det, men jeg skal innrømme at jeg ofte har innmari lyst…

Jeg har lyst til å tenke at dette bare er en dårlig periode som jeg må komme meg ut av, men innimellom er det lett å miste motet. Og håpet. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal kunne endre dette. Forhåpentligvis blir jeg flinkere til å bruke støtteaparatet mitt etterhvert, men det går med musesteg. Jeg har problemer med å åpne meg. Det går sakte, sakte, men det går fremover.

Forresten, jeg ble intervjuet av VG for noen uker siden, så hvis noen leste denne artikkelen, så var den om meg. Jeg fikk tilsendt intervjuet på mail, så har forsåvidt lest det, men fikk aldri lest det «på trykk» da jeg ikke har VG+ eller fant det i papiravisen. Menmen, det ble sikkert bra :) Gi gjerne tilbakemelding om noen andre leste det.

Skjermbilde 2014-03-09 kl. 19.52.01

Om mat og sånn

Jeg vet jeg har vært dårlig til å skrive her i det siste, og jeg vet det er mange kommentarer jeg ikke har svart på ennå. Jeg skal gjøre det. Og jeg skal skrive oftere, jeg trenger denne formen for ‘terapi’.

Jeg er så ustabil for tiden, så da er det vanskelig å skrive om hvordan jeg har det. Det forandrer seg hele tiden. Fra dag til dag, nesten fra time til time. Hodet mitt spinner rundt så mye rart, fokuset mitt er helt feil. Mat. Trening. Vekt. Kropp. Tynn, tynn, tynn. Ingen tanker blir ofret til å finne motivasjon til å bli frisk. Jeg vil ikke bli frisk. Jeg vil forbli tynn. Jeg vil bli tynnere.

Sitter stadig på nettet og søker etter tips, råd, motivasjon. Til å bli tynn. Tynnere. Tynnest.

Forrige uke prøvde jeg kaloritelling. Det gjorde meg bevisst på hvor mye mat jeg faktisk syns er for mye. Når jeg spiste «normalt» forrige uke, lå det på litt over 1000 kcal. Hadde jeg spist mer enn dette, ville jeg følt at jeg overspiste. Det endte riktignok med b/p endel kvelden forrige uke, men det går greit. Psykologen min sier at jeg ikke skal være så streng mot meg selv. At ikke jeg skal bli sint på meg selv fordi symptomene blir der. Jeg er jo syk ennå, så det er ikke så rart. Jeg prøver å tenke at hun har rett.

Denne uken har jeg en ny plan. «Cabbage Soup Diet». Ja, jeg vet det høres ille ut, men det er faktisk ikke så fælt. For det første er det en grønnsakssuppe med masse gode grønnsaker i tillegg til kål. For det andre spiser man suppe hver dag i tillegg til andre ting, som varierer fra dag til dag. Da jeg satt og leste om denne dietten i går kveld, gledet jeg meg til å begynne. Fordi den er overkommelig. Man skal ikke gå sulten, og det er få begrensninger på mengde mat, kun på type mat.

Jeg vet at jeg lurer meg selv. Jeg trenger ingen ‘lectures’ om hvor ille dette er eller om hva jeg burde gjøre i steden. Jeg trenger planene mine, jeg trenger å følge et system. Og dette er det systemet jeg følger nå.

Det går i bølgedaler og akkurat nå er jeg på bunnen.

Et kjapt lite innlegg før natten tar meg

Ja, det går opp og ned, det skal være sikkert. I dag har jeg ikke kastet opp. Jeg har vært på jobb, på gruppeterapi, spist en relativt stor hjemmelaget mini-pizza med masse digg på til middag og jeg har trent. Det har vært fint, det har gått greit. Jeg har nesten lyst til å si at «nå er jeg tilbake – back on track!»…men det tør jeg ikke. Ikke helt enda.

God natt <3

Vektoppgang

Joda, jeg takler det (såvidt), men det betyr ikke at det er noe gøy. Det var vel like før jeg jeg begynte å ha flere og flere dager uten b/p og ble flinkere og flinkere med måltider og nok mat. Siden da har jeg gått opp nesten 2 kg. Jeg er veldig klar over at dette kan ha sammenheng med mye. Vann i kroppen, muskler etter jeg har begynt å trene og det at jeg skal få besøk av Tante Rød til helgen. Så jeg vet jo at dette ikke nødvendigvis betyr at jeg faktisk har lagt på meg 2 kg i fett, men likevel er det skummelt å se tallet på vekten.

Dette tallet har bestemt humøret, matvanene og selvtilliten min i så lang tid nå, så det er klart det ikke er bare-bare å vende seg av med den tanken. Veien fra å tenke «What!? 2 kg!? Må skjerpe meg, ikke spise noe i dag!» til å tenke «Jaja, vekten varierer jo. Jeg er jo ikke feit.» er lang. Veldig lang. Men jeg er på vei!

Dagene er gode. Trening, sunn mat og sosiale happenings. Jeg begynner mer og mer å nyte livet og det er deilig. Innimellom savner jeg boblen min. Jeg savner «det jeg var så god på». Jeg savner å kunne konkret se at jeg gjorde noe «riktig» (altså at vekten gikk ned og jeg ble tynnere og tynnere). Ja, jeg savner det. Veldig ofte. Men jeg prøver hardt å skyve de tankene unna.

Dette er en helvetes jobb, det skal dere vite. Hver dag fra morgen til kveld jobber jeg aktivt med å bli frisk. Jeg gjør innsatsen selv, ingen fikser dette for meg. Det tar på, jeg blir sliten, jeg blir lei, jeg får lyst til å gi opp. Men, det er så verdt det!!

2013 – en oppsummering

Julen har kommet og julen har gått, og nå er vi plutselig inne i et nytt år.  2013 var veldig turbulent for meg og det føles godt at det året er over. Et nytt år byr på nye muligheter og det gir meg håp og mot. En ny sjanse til å komme på riktig vei, en ny sjanse til å vinne kampen.

For ett år siden veide jeg omtrent 57 kg. Jeg hadde allerede gått ned 7-8 kg, men hadde ingen aning om hvor langt dette ville gå. Det første halvåret var slitsomt, med ny jobb, nye mennesker å forholde seg til og mye frustrasjon i forhold til hva jeg skulle gjøre med livet mitt, både helsemessig og karrieremessig. Jeg følte meg veldig ‘lost’ og ønsker flere ganger bare å gi opp. Verst var det i februar/mars da jeg trappet ned på medisinen og sluttet helt. På et tidspunkt sto jeg på rommet mitt med beltet på badekåpen rundt halsen og var klar til å ‘ta steget inn i evigheten’. Den dag i dag skjønner jeg ikke helt hvordan jeg kom meg levende gjennom den perioden der, men jeg er dypt takknemlig for at jeg lever.

Sommeren var tøff. Jeg hadde fri fra jobben og prøvde så godt jeg kunne å finne et spisemønster jeg kunne følge for ikke å kaste opp. Det gikk fint, jeg hadde lange perioder uten b/p, men jeg spiste altfor lite og raste ned i vekt. Det hjalp ikke akkurat på at jeg ble dumpet av kjæresten heller. Etter sommeren var jeg nede på 49,5 kg. Alvorsord fra familie, venner og kollegaer fikk meg til å innse at noe  var alvorlig galt, og da legen puttet diagnosen ‘anoreksi’ i journalen min ble jeg bestemt på å gjøre noe.

I september fikk jeg plass på RASP. Jeg var skeptisk til enda mer behandlig. Ukentlige møter med lege, psykolog og ernæringsfysiolog i tillegg til gruppeterapi føltes overveldende når det kom på toppen av å jobbe 100%. Jeg ble utmattet og sliten og endte med å bli 50% sykemeldt. Heldigvis. Jeg slet med dårlig samvittighet i forhold til jobb, men jeg vet at sykemelding var det jeg trengte for å komme meg gjennom høsten.

Høsten har hatt sine opp- og nedturer, som har hatt mye med mitt turbulente kjærlighetsliv å gjøre. Jeg traff en fyr jeg ble utrolig glad i og hadde mange fine stunder med ham, men da han endte det med meg falt jeg nedi en dump som jeg ikke hadde kommet meg opp av hvis det ikke var for mine foreldres støtte og kjærlighet.

I tiden frem mot jul har ting av en eller annen grunn bare gått bedre og bedre. Jeg tror det er utsikten til en bedre og mer normal fremtid som er den største motivasjonen. Jeg blir 30 til sommeren, så det er jo naturlig å begynne å tenke fremover. Jeg har blitt flinkere til å spise mer mat og jeg godtar metthetsfølelsen. Jeg kaster opp mindre og klarer å finne andre ting å bruke tiden på enn å spise og spy.

Jeg ser veldig frem til 2014 og jeg har en følelse av at dette blir et bra år. Jeg er veldig motivert og har troen på at jeg skal bli frisk(ere) og få en bedre livskvalitet. Det er en deilig følelse å glede seg til livet fremover, spesielt med tanke på hvor mørkt ting har sett ut enkelte ganger. Jeg er motivert, jeg har håp, jeg har mot og jeg har troa!

Godt nyttår! <3

Challenge

For noen dager siden fikk jeg denne kommentaren fra Nora:

Har du prøvd å skrive ned tre setninger som begynner med : «Jeg vil være tynn fordi…» og så skrive ned tre setninger med: «Jeg vil være frisk fordi…». Post dem gjerne på bloggen :-)

Selv syns jeg slike ‘lister’ kan bli litt påtatt og ser ikke helt meningen med de. Samtidig vet jeg at å skrive ting ned kan på mirakuløst vis hjelpe mot mye rart. Så, selvsagt tar jeg utfordringen.

Jeg vil være tynn fordi…

…da føler jeg meg mer attraktiv.

…da passer alle klærne mine.

…da føler jeg at jeg er slik jeg ble skapt til å være.

Jeg vil være frisk fordi…

…da kan jeg få en mer normal framtid, kanskje med mann og barn.

…da kan jeg bruke fokus og energi på viktigere ting.

…da vil jeg være mer sosial og leve livet.

%d bloggers like this: