• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 53 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

5 måneder

Det er 5 måneder siden jeg skrev her sist. «Jeg har det bra», skrev jeg da. Jeg har det fremdeles bra.

Jeg ble friskmeldt av fastlegen før jul og har sluttet i terapi. Jeg har så og si sluttet å kaste opp, jeg veier meg sjelden. Jeg spiser sunt og jeg spiser godt. Jeg spiser godteri når jeg har lyst på, men ikke så mye at jeg føler trang til å kaste opp.  Jeg ser ikke lenger på pro-ana-bilder, jeg følger heller plus size-modeller på Instagram. Jeg har sluttet å sperre meg inne på rommet, i stedet er jeg sosial når jeg kan. Jeg ser ikke lenger på meg selv som noe defekt og håpløst, nå ser jeg på meg selv som en sterk og selvsikker jente som kan klare alt.

Endringen startet i september. Jeg vet ikke hva som skjedde, det bare…skjedde. Jeg kastet opp mindre og mindre og ble mer og mer sosial. Jeg tok tak i meg selv og bestemte meg for å gjøre alt jeg kunne for å bli frisk. For å få et normalt liv.

Ting har vært bra i 2015. Jeg har truffet en fyr jeg liker veldig godt, noe som gjør hverdagen veldig fin. Jeg har spist bra og, som sagt, kastet opp lite. Veldig sjelden. Kun når jeg føler jeg har spist alt for mye og bare  lette på trykket.

Dette skjedde i stad. Kanskje det er derfor jeg fikk lyst til å skrive litt her igjen. Jeg tjuvstarta på påskeegget og ble sittende å stappe i meg. Masse. Jeg tenkte nesten ikke. Jeg sov dårlig i natt og har farta rundt i dag og er egentlig helt utslitt, så jeg mistenker at det er grunnen. Uansett kom jeg over kneika. Jeg må spy. Så jeg gjorde det. Og det er helt ok.

Ja, det er helt ok. Det er visstnok veldig normalt med tilbakefall i lang tid etter man er «friskmeldt». I 2015 vil jeg tro jeg har kastet opp kanskje 6-7 ganger. Det er jo ingenting! På 3 måneder. Før var det minimum 6-7 ganger om dager. Så…det er helt ok.

Jeg vil beklage at jeg ikke har vært her inne. At jeg ikke har skrevet at jeg har det fint, at jeg ikke har svart på kommentarer og mailer. Jeg beklager. Men sannheten er den at jeg har måtte koble ut alt sånt fra livet mitt. Det ble for nært. Bare det å gå inn på min egen blogg ble for tøft. Så det er grunnen.

Jeg skal ikke love nå at jeg kommer til å følge opp her inne, for det er ikke sikkert. Men kanskje jeg gjør det.

Uansett vil jeg si takk til alle dere. Dere som har fulgt bloggen, kommet med støttende ord og hjulpet meg gjennom dette helvetet. Vi klarte det sammen, dere hjalp meg. Jeg er evig takknemlig <3

God påske!

On my way

Jeg skal innrømme at jeg var litt redd for å poste det forrige innlegget. Jeg var redd for at jeg etter bare noen dager måtte krype til korset og innrømme at jeg tok grundig feil. Jeg var redd for å «jinxe» den gode perioden jeg er inne i. Jeg var redd for å innrømme at det går bra, merkelig nok.

Jeg spiser ordentlig, sunn mat. Jeg trener og bruker kroppen. Jeg kan ta meg en sjokoladebit etter middag uten å få dårlig samvittighet. Jeg kan putte olje på salaten, jeg kan spise brød og knekkebrød, jeg kan spise når kroppen er sulten. Jeg tør å spise laks og jeg spiser det faktisk nesten hver dag. Jeg slipper å veie maten og beregne kalorier. Dette er en enorm frihetsfølelse som ikke kan beskrives. Det føles som om noen har fjernet den tunge vekten jeg gikk rundt og bar på skuldrene.

Joda, jeg går på en smell i blant, men jeg klarer å reise meg igjen. Og for å være helt ærlig; B/P gir meg ikke så mye glede lenger. Jeg nyter ikke den usunne maten, og følelsen etter jeg har kastet opp er ikke befriende, men heller kvelende. På B/P-dager sitter jeg egentlig bare å gleder meg til dagen etter, så jeg kan spise sunn og god mat igjen.

Jeg skal fortsette. Bare vent. Jeg skal bli frisk!

Change

For bare noen uker siden hadde jeg det jævli. Alt var vondt og hver dag var en helvetes kamp. Det ble så ille at jeg vurderte sterkt å ende livet mitt. Jeg planla hvordan jeg skulle gjøre det, jeg planla avskjedsbrev, jeg planla ting som måtte arrangeres og ryddes på forhånd, jeg planla delvis når. Jeg var ganske overbevist om at jeg ikke kom til å overleve 2014. Ting var rett og slett for tungt, det var ikke verdt det. Alt håp for fremtiden var borte, tanken på å kunne bli bedre var ikke-eksisterende. Det var rett og slett ingen lyspunkt, jeg var i ferd med å gi opp.

Men det har skjedd noe. En endring i meg. Ved hjelp av terapeuter, ernæringsfysiolog, familie og en veldig god venninne, har jeg begynt å se lysere på ting. Den mørke skyen som lå tyngende over hodet mitt er erstattet av sollys.

Jeg vil vinne. Og jeg skal kjempe som et helvete til jeg klarer det. Jeg skal bli frisk. Jeg skal få et normalt liv. Jeg skal få en frisk kropp. Jeg skal få en fremtid. Et liv.

Jeg besøkte min beste venninne i Bergen for et par uker siden. Disse dagene gjorde utrolig mye for meg. Jeg spiste normalt. Frokost, lunsj, middag. Jeg drakk vin. Jeg spiste til og med en skje med is uten å få dårlig samvittighet. Jeg nøt dagene og selskapet med en fantastisk jente. Jeg hadde 6 dager uten oppkast, noe som ikke har skjedd på mange år.

Disse dagene ga meg håp og mot. Jeg prøvde å fortsette da jeg kom hjem til Oslo igjen. Det var hardt og jeg feilet nesten hver dag, men jeg ga meg ikke. Og jeg skal ikke gi meg.

Jeg spiser ordentlig. En skikkelig frokost, en ok lunsj, og en middag som ikke bare består av grønnsaker og tunfisk. Jeg spiser til og med kveldsmat hvis jeg er sulten. Ja, kveldsmaten er vanskelig og det har hendt ofte at det har endt med b/p. Men likevel fortsetter jeg å prøve. Prøve å lytte til kroppen, spise når jeg er sulten.

Og jeg har begynt å trene endel. Kroppen min orker det når den får nok energi. Jeg kan dra på trening og gi alt, fordi jeg har krefter til det. Følelsen av å mestre dette er fantastisk. Det å bruke kroppen til det den er skapt for… Det føles veldig unaturlig for meg, men samtidig så vanvittig naturlig.

Jeg veier meg ikke daglig lenger. Det er fristende, men jeg prøver å la være. Jeg prøver heller å se på kroppen min i speilet. Det er lett å fokusere på det negative, det skal jeg ærlig innrømme. Feite lår, svær mage, cellulitter, fett. Men jeg prøver hardt å ignorere det. Prøver å fokusere på at jeg har en sunn og frisk kropp. Jeg er ikke overvektig, jeg er ikke feit. Jeg er helt normal og det er mer enn godt nok.

Jeg føler jeg gjør noe riktig. Eller, jeg gjør masse riktig. Jeg skal fortsette nå, jeg skal ikke gi meg. Jeg skal få livet mitt tilbake!

Angst

Innimellom har jeg dager jeg ikke kaster opp. Dette er riktignok dager jeg spiser veldig lite, men det er likevel disse dagene jeg vil ha flere av.

I dag trodde jeg det skulle bli en sånn dag. Helt til jeg spiste en boks med kikerter. Jeg hadde allerede spist frukt og yoghurt til frokost, så den boksen føltes overflødig. Nå har jeg spist for mye. Angst. Stress. Jeg takler ikke dette. Alternativ 1 var å dra på trening og prøve å forbrenne alle de forbudte kaloriene. Alternativ 2 var å bare kaste opp litt nå, og stå i mot trangen til b/p. Alternativ 3 var å gi opp og hive meg på nok en b/p. Jeg gikk for det enkleste: alternativ 3.

Det skjer noe med meg i det jeg vipper over grensa for hva som er «for mye» mat. Jeg blir ekstremt stressa. Tankene kverner, jeg blir rastløs og vet ikke hva jeg skal gjøre av meg. Den enkleste løsningen for å bli kvitt dette problemet er b/p. Sitte apatisk og trøkke i meg mat, for så å spy det opp igjen. Det hjelper, det fjerner angsten. Når magen er tom igjen, forsvinner stresset. Jeg kan slappe av.

I ettertid tenker jeg alltid «Hvorfor kunne jeg ikke bare vært sterk og latt være?» Jeg blir irritert og oppgitt. Rakker ned på meg selv. Svake, lille jente. Du klarer ingenting. Jeg analyserer hvor det gikk galt og prøver å finne en måte å takle det neste gang det skjer. Å analysere og planlegge er fint, det. Men det hjelper ingenting når angsten og stresset fyller hodet mitt med et øredøvende bråk, rop og råd om hva jeg burde og ikke burde gjøre. Et innbilt kor av masing og klaging. Innbilt, men likevel utrolig utmattende.

Ja, jeg er sliten nå. Disse dagene, alle er like.

Fucked

I går var jeg hos ernæringsfysiologen min. Selv om jeg går dit med en veldig «anorektisk og spiseforstyrret hjerne», går jeg alltid derfra med litt mer viljestyrke og litt høyere ønske om å bli frisk. Problemet er at disse konstruktive tankene forsvinner fort igjen. Den rasjonelle meg vet at jeg må spise mer enn 1000 kcal om dagen, at jeg bør legge opp planleggingen min av mat og spising annerledes. Men med en gang jeg tenker på å spise opp mot 1500 (og 2000!!) kcal, får jeg nesten angst.

I dag våknet jeg og tenkte å prøve. Kanskje jeg skal prøve å spise litt mer «normalt» i dag og bare teste ut? Selv om jeg var veldig ambivalent, var jeg faktisk villig til å prøve det. Så gikk jeg på vekta. Lavere enn i går. Åh, for en fantastisk følelse! En slags rus. Lykkefølelse strømmer gjennom kroppen. Dette er et tegn på at noe går riktig vei. Jeg kan jo bare fortsette som jeg gjør.

Så i dag har jeg ikke spist noe. Klokken er 13:30. Jeg har ikke spist noe og jeg har ikke lyst til å spise noe. Vet jeg må, at jeg burde, men noe i meg sier stopp. Hiver innpå med kaffe, te og Cola Light i steden.

De konstruktive tankene kommer. Og går. Jeg nekter å holde fast i de. Jeg har blitt altfor hjernevasket etter over 15 år med en spiseforstyrret hjerne, jeg klarer ikke tenke normalt. Igjen svinner håpet om å noen gang bli frisk. Jeg er altfor fucked i hodet.

Loop

NB! Triggende innlegg.

Igjen er det helg. Igjen er det søndag og jeg sitter på kjøkkenet med tekoppen min i fanget og Macen på bordet. Igjen. Som om dagene og ukene bare går i loop. Alltid det samme, ingen forandring. Jeg lever ikke, jeg overlever. Jeg prøver å finne på ting. Prøver å gjøre avtaler med folk, men det blir bare til at jeg avlyser. Enten fordi jeg ikke orker, eller fordi det eneste som står i hodet mitt der og da er å kaste opp.

Oppkastseansene mine går også i loop. Først kommer tankene, fristelseneTankene på mat, tankene om å spise, om å nyte masse deilig nei-mat. Tankene om å fylle magen med ulovlige ting. Så kommer dilemmaet. Skal, skal ikke? 9 av 10 ganger gir jeg etter. Jeg orker ikke stå i mot. På butikken, handle, kokkelere, lage, smøre. Forberedelser.

Under forberedelsene tenker jeg ikke på annet enn maten jeg lager. At det må kastes opp etterpå er ikke i hodet mitt. Bare maten. Så billig, usunt og mye jeg kan få til. Uten at de jeg bor med merker noe. Jeg må alltid ha noe jeg kan lage på kjøkkenet, som jeg kan si til de andre at er middag (f.eks. pizza eller makaroni) og så må jeg ha noe jeg kan lage på rommet mitt (f.eks. brødskiver/knekkebrød med pålegg, kjeks med sjokoladepålegg eller nudler som jeg bare kan helle varmt vann over). Kjøper som regel også noe mye snacks. Godteri, potetgull, popcorn, sjokoladeboller, kjeks, sjokolade.  Ting jeg bare kan sitte og apatisk putte i munnen mens jeg ser på en film.

Deretter kommer selve spisingen. Her vet jeg ikke helt hva jeg tenker, det er nesten som jeg går i en slags transe. Jeg tenker ikke på at maten smaker godt, det betyr egentlig ikke så mye når jeg har kommet til dette punktet. Jeg tenker vel stort sett bare på å føre maten til munnen, tygge og svelge. Koble ut hjernen.

Så er magen full og det er på tide å kvitte seg med all dritten. Jeg skal spy. Nå kommer alltid tankene «Hva i helvete er det jeg driver med?», «Hva er dette for noe tull?», «Så mye bortkastet penger og mat som bare havner i dass! Tenk på alle som ikke har verken penger eller mat! Din egoistiske ku!» Jeg kan se maten komme ut, litt etter litt. Brekker meg, stikker fingrene i halsen, bruker magemusklene for å presse opp så mye som mulig. Tårer i øynene, sår i ganen etter negler som har skrapt opp, røde kinn, rennende nese, hoven magesekk som står ut, vondt i halsen. Jeg er trist, lei meg og sint. «Jeg gjorde det igjen, jeg klarte ikke la være, jeg er svak.» Fortsetter til det bare kommer magesyre. Et tegn på at jeg har fått opp det meste. Magesyre, som smaker så jævli, er en smak jeg har blitt skremmende vant til.

Når magen er tom, kommer frihetsfølelsen. En nesten euforisk tilstand hvor magen kjennes herlig tom. All maten er ute, de selvbebreidende tankene er midlertidig borte og jeg føler meg fri. Tom og fri. Denne følelsen kan vare resten av dagen og jeg kan bare kjenne på tomheten i mange timer før jeg endelig går og legger meg. Eller den kan vare 5-10 minutter. Så er det på’n igjen. Loop.

Fristelsene, dilemmaet, forberedelsene. Spise. Spy. Og en følelse av frihet.

Sjokoladeboller

NB! Triggende innlegg.

Min store svakhet. Helgen har vært en eneste lang b/p, og det har blitt sykt mye sjokoladeboller. Tilsammen 10 poser fredag til søndag. Det er 80 boller. Det er over 300,- til bare boller. Jeg blir kvalm av å tenke på det. Holder fremdeles på å prøve å få opp den siste omgangen med boller.

Boller kan være vanskelige å få opp, men drikker man nok og tar seg god tid, så går det til slutt. Det er vondt og det er ekkelt. Store deigklumper kommer smygende opp spiserøret. Noen ganger er klumpene så store at jeg nesten tisser på meg når jeg skal presse de opp. Men det går til slutt.

Vondt i halsen nå, helt hoven. Og veldig vondt i hodet. Men sjokoladeboller er så godt. Min store svakhet.

Jeg føler meg ekkel nå. Føler jeg er full av ting som ikke hører hjemme i kroppen min. Bolle-ingredienser. Sukker, mel, smør. Æsj. Jeg føler meg virkelig ekkel.

Vurderer sterkt å faste i morgen, bare for å føle meg litt bedre. For å føle at jeg mestrer noe. Det er det lenge siden jeg har følt nå. Savner den følelsen.

Om mat og sånn

Jeg vet jeg har vært dårlig til å skrive her i det siste, og jeg vet det er mange kommentarer jeg ikke har svart på ennå. Jeg skal gjøre det. Og jeg skal skrive oftere, jeg trenger denne formen for ‘terapi’.

Jeg er så ustabil for tiden, så da er det vanskelig å skrive om hvordan jeg har det. Det forandrer seg hele tiden. Fra dag til dag, nesten fra time til time. Hodet mitt spinner rundt så mye rart, fokuset mitt er helt feil. Mat. Trening. Vekt. Kropp. Tynn, tynn, tynn. Ingen tanker blir ofret til å finne motivasjon til å bli frisk. Jeg vil ikke bli frisk. Jeg vil forbli tynn. Jeg vil bli tynnere.

Sitter stadig på nettet og søker etter tips, råd, motivasjon. Til å bli tynn. Tynnere. Tynnest.

Forrige uke prøvde jeg kaloritelling. Det gjorde meg bevisst på hvor mye mat jeg faktisk syns er for mye. Når jeg spiste «normalt» forrige uke, lå det på litt over 1000 kcal. Hadde jeg spist mer enn dette, ville jeg følt at jeg overspiste. Det endte riktignok med b/p endel kvelden forrige uke, men det går greit. Psykologen min sier at jeg ikke skal være så streng mot meg selv. At ikke jeg skal bli sint på meg selv fordi symptomene blir der. Jeg er jo syk ennå, så det er ikke så rart. Jeg prøver å tenke at hun har rett.

Denne uken har jeg en ny plan. «Cabbage Soup Diet». Ja, jeg vet det høres ille ut, men det er faktisk ikke så fælt. For det første er det en grønnsakssuppe med masse gode grønnsaker i tillegg til kål. For det andre spiser man suppe hver dag i tillegg til andre ting, som varierer fra dag til dag. Da jeg satt og leste om denne dietten i går kveld, gledet jeg meg til å begynne. Fordi den er overkommelig. Man skal ikke gå sulten, og det er få begrensninger på mengde mat, kun på type mat.

Jeg vet at jeg lurer meg selv. Jeg trenger ingen ‘lectures’ om hvor ille dette er eller om hva jeg burde gjøre i steden. Jeg trenger planene mine, jeg trenger å følge et system. Og dette er det systemet jeg følger nå.

Det går i bølgedaler og akkurat nå er jeg på bunnen.

Nytt prosjekt

Enda et av mine elleville prosjekter. Ja, jeg vet det er dumt, men jeg føler meg desperat. Nød lærer naken kvinne å spinne.

20140219-195150.jpg

Destruktive tanker

OBS! Triggende innlegg!

Dette med vekten har bare tatt over alt av tanker og fokus. Jeg veier for mye. Det er plutselig ikke så nøye å bli frisk. Jeg ser ikke lenger noen fremtid som frisk. Nå er det «TYNN» som står i hodet mitt. Tynn, tynn, tynn. En mager, knoklete kropp uten former, uten fett. En sånn kropp som folk flest syns er nesten ekkelt. Men jeg syns det er vakkert.

Spise lite, trene mye. ‘Skinny Girl Diet’ begynner i morgen. Jeg gikk ned masse på SGD i sommer, jeg kan klare det igjen. Jeg er motivert.

Vekten er på nesten 55 kg. BMI er fremdeles undervektig og det skal den fortsette å være. I mitt hode er ‘undervektig’ normal, og ‘normalvektig’ er tjukk. 2 kg til så er jeg på normalvektig. Det skal ikke skje. Jeg skal ikke bli tjukk.

Jeg ser meg selv i speilet. Mage, pupper, rumpe. For mye. Lårene mine, som det var så fin avstand mellom før, har begynt å gnisse. Skvulp, skvulp, skvulp. Hele meg disser når jeg går. Skvulp.

Dagen i dag skal brukes som en slags overgang. Fra dagevis med urutinert b/p, til en fast rutine med SGD. Jeg skal være sterk, jeg skal være motivert. Jeg skal gi alt. Jeg skal følge planen til punkt og prikke.

%d bloggers like this: