• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Jeg er her :)

I dag tikket det inn en mail som jeg ønsker å dele her:

Hei! Dette høres kanskje rart ut, men jeg var leser av bloggen din, sendte deg en gang en melding og titter fortsatt innom av og til for å se om du skriver noe. Lenge siden du har gitt lyd fra deg nå. Frykter det verste, håper på det beste! Om du leser dette, skal du vite at jeg fortsatt heier på deg!

Takk for hyggelig mail! Jeg beklager at jeg ikke har gitt lyd fra meg. Det er kanskje andre som pleide å lese bloggen min som også lurer på om jeg fortsatt lever. Det gjør jeg :) Grunnen til at jeg ikke har skrevet noe mer her er rett og slett at denne delen av livet mitt er jeg ferdig med. 

Jeg har hatt noen tøffe perioder etter jeg skrev her sist, bl.a. et selvmordsforsøk da jeg virkelig var på bunnen. Men nå anser jeg meg som frisk (=så frisk man kan bli) og livet smiler virkelig. Jeg har fått meg kjæreste og vi flyttet sammen for et par måneder siden. Jobb er på plass og livet generelt er ganske herlig!

Da vet dere det :) Jeg vil igjen si takk til alle dere som fulgte bloggen min, kommenterte og støttet meg. Dere var en stor del av min «recovery» <3

Advertisements

Going downhill

Ting skjer. Jeg vet ikke helt hva. Det har gått bra så lenge, men nå er jeg på vei ned bakken igjen. Det er så utrolig mye i livet mitt som ikke er på stell nå, akkurat slik det var da jeg virkelig raste utenfor stupet for 3 år siden. Og jeg kjenner meg igjen.

Jeg har trappet gradvis ned på antidepressiva i 4-5 uker nå. Jeg har fått tilbake følelsene mine, på godt og vondt. Jeg er så sårbar. Jeg gråter av hver minste ting, som om alle tårene mine de siste årene har blitt lagret og nå endelig får fritt utløp.

I tillegg er selvmordstankene tilbake. For fullt. Jeg tenker mye på det, slik jeg gjorde før. Jeg leker med tanken, planlegger i hodet mitt, ser det for meg. Jeg vet akkurat hvor og hvordan. Bare ikke når. For det er ikke noe når.

Tankene kommer titt og ofte, men blir ekstra forsterket når jeg er full og går hjem fra byen alene. Da vurderer jeg det virkelig, men overbeviser meg selv om at jeg skal vente til i morgen. Morgenen etter er ikke tankene borte, men de er ikke så dominerende.

Jeg har også så smått begynt å kaste opp igjen. Ikke ofte og ikke planlagt. Jeg overspiser ikke, men kaster bare opp når jeg føler jeg har spist litt for mye. Men i stad hadde jeg er virkelig behov, så jeg gikk bort på Kiwi for å kjøpe en pakke med 8 kroneis. Jeg skulle ha kroneis, og når jeg har sett for meg noe i hodet mitt, så blir det sånn. Men de var utsolgt. Jeg sto foran frysedisken og vurderte om jeg skulle kjøpe en 2-liters boks med krokanis i stedet. Jeg sto slik og vurderte i sikkert 5 minutter, før jeg tok mot til meg og forlot butikken. Uten is. Jeg er sykt stolt av meg selv. Så i stedet for å overspise, bare kastet jeg opp litt av middagen min da jeg kom hjem, så var for så vidt behovet dekket.

Jeg har gått et halvt år uten å oppsøke thinspo. Jeg har sluttet å følge alle bloggene jeg fulgte før, jeg har unngått ting som gir meg dårlig selvfølelse. Men i stad gikk jeg inn på en side. Og en til. Og en til. Bladde meg gjennom. Tynne, vakre jenter. Jeg angrer for at jeg spiste middag.

Jeg har lagt på meg masse. Siden jeg var på mitt tynneste (49 kg) for to år siden, har jeg lagt på meg minst 15 kg. Sikkert mer også, jeg har ikke veid meg på et par måneder. Tipper jeg nærmer meg 70. 70! Det er sykt. Jeg har fått skikkelig mage og ser virkelig ikke bra ut. Eller, med klær på og høye hæler kan jeg faktisk se ganske slank ut, men jeg er ikke det. Det er mage, det er valker, det er fett og cellulitter. Jeg føler meg som en hvalross.

Jeg er som sagt på vei nedover bakken igjen og jeg vet ikke hvordan jeg skal få stoppet det. Den mest åpenbare løsningen ville jo være å trappe opp på antidepressiva igjen. Men, det ville være et så utrolig stort nederlag for meg. Jeg har ønsket så lenge å bli medisinfri og nå er jeg snart der. Det er ikke snakk om å begynne på igjen med mindre jeg må. Jeg har fått igjen følelsene mine og jeg trenger de.

Ser for meg at det kan bli litt innlegg her inne fremover. Skal holde dere oppdatert.

5 måneder

Det er 5 måneder siden jeg skrev her sist. «Jeg har det bra», skrev jeg da. Jeg har det fremdeles bra.

Jeg ble friskmeldt av fastlegen før jul og har sluttet i terapi. Jeg har så og si sluttet å kaste opp, jeg veier meg sjelden. Jeg spiser sunt og jeg spiser godt. Jeg spiser godteri når jeg har lyst på, men ikke så mye at jeg føler trang til å kaste opp.  Jeg ser ikke lenger på pro-ana-bilder, jeg følger heller plus size-modeller på Instagram. Jeg har sluttet å sperre meg inne på rommet, i stedet er jeg sosial når jeg kan. Jeg ser ikke lenger på meg selv som noe defekt og håpløst, nå ser jeg på meg selv som en sterk og selvsikker jente som kan klare alt.

Endringen startet i september. Jeg vet ikke hva som skjedde, det bare…skjedde. Jeg kastet opp mindre og mindre og ble mer og mer sosial. Jeg tok tak i meg selv og bestemte meg for å gjøre alt jeg kunne for å bli frisk. For å få et normalt liv.

Ting har vært bra i 2015. Jeg har truffet en fyr jeg liker veldig godt, noe som gjør hverdagen veldig fin. Jeg har spist bra og, som sagt, kastet opp lite. Veldig sjelden. Kun når jeg føler jeg har spist alt for mye og bare  lette på trykket.

Dette skjedde i stad. Kanskje det er derfor jeg fikk lyst til å skrive litt her igjen. Jeg tjuvstarta på påskeegget og ble sittende å stappe i meg. Masse. Jeg tenkte nesten ikke. Jeg sov dårlig i natt og har farta rundt i dag og er egentlig helt utslitt, så jeg mistenker at det er grunnen. Uansett kom jeg over kneika. Jeg må spy. Så jeg gjorde det. Og det er helt ok.

Ja, det er helt ok. Det er visstnok veldig normalt med tilbakefall i lang tid etter man er «friskmeldt». I 2015 vil jeg tro jeg har kastet opp kanskje 6-7 ganger. Det er jo ingenting! På 3 måneder. Før var det minimum 6-7 ganger om dager. Så…det er helt ok.

Jeg vil beklage at jeg ikke har vært her inne. At jeg ikke har skrevet at jeg har det fint, at jeg ikke har svart på kommentarer og mailer. Jeg beklager. Men sannheten er den at jeg har måtte koble ut alt sånt fra livet mitt. Det ble for nært. Bare det å gå inn på min egen blogg ble for tøft. Så det er grunnen.

Jeg skal ikke love nå at jeg kommer til å følge opp her inne, for det er ikke sikkert. Men kanskje jeg gjør det.

Uansett vil jeg si takk til alle dere. Dere som har fulgt bloggen, kommet med støttende ord og hjulpet meg gjennom dette helvetet. Vi klarte det sammen, dere hjalp meg. Jeg er evig takknemlig <3

God påske!

Jeg har det bra.

Veldig bra. Beklager at jeg bare har blitt borte. Skal skrive igjen snart.

<3

Bak smilet og latteren

Det gikk så bra. Trodde jeg. Nå gjør det ikke det.

De mørke tankene har kommet tilbake, og de er mørkere og hyppigere enn noen gang. Det skremmer meg, samtidig som det er en slags trygghet.

Jeg har det vondt. Hver dag føler jeg håpløshet og trangen til å gi opp blir sterkere. Jeg føler meg feil, jeg føler meg mislykket. I over 15 år har jeg prøvd å bli frisk. Halve livet mitt. Jeg burde bare innse det: det kommer ikke til å skje.

Jeg er defekt, jeg kan ikke repareres. Man kan lappe og lime litt, men sømmene revner til slutt uansett.

På jobb smiler jeg. Jeg smiler, ler og skravler. Jeg hjelper til der det trengs, jeg stiller opp for de som trenger det, jeg prøver å gjøre dagen bedre for de rundt meg. Men hva med meg? Ingen vet hva som skjuler seg bak smilet og latteren min.

On my way

Jeg skal innrømme at jeg var litt redd for å poste det forrige innlegget. Jeg var redd for at jeg etter bare noen dager måtte krype til korset og innrømme at jeg tok grundig feil. Jeg var redd for å «jinxe» den gode perioden jeg er inne i. Jeg var redd for å innrømme at det går bra, merkelig nok.

Jeg spiser ordentlig, sunn mat. Jeg trener og bruker kroppen. Jeg kan ta meg en sjokoladebit etter middag uten å få dårlig samvittighet. Jeg kan putte olje på salaten, jeg kan spise brød og knekkebrød, jeg kan spise når kroppen er sulten. Jeg tør å spise laks og jeg spiser det faktisk nesten hver dag. Jeg slipper å veie maten og beregne kalorier. Dette er en enorm frihetsfølelse som ikke kan beskrives. Det føles som om noen har fjernet den tunge vekten jeg gikk rundt og bar på skuldrene.

Joda, jeg går på en smell i blant, men jeg klarer å reise meg igjen. Og for å være helt ærlig; B/P gir meg ikke så mye glede lenger. Jeg nyter ikke den usunne maten, og følelsen etter jeg har kastet opp er ikke befriende, men heller kvelende. På B/P-dager sitter jeg egentlig bare å gleder meg til dagen etter, så jeg kan spise sunn og god mat igjen.

Jeg skal fortsette. Bare vent. Jeg skal bli frisk!

Change

For bare noen uker siden hadde jeg det jævli. Alt var vondt og hver dag var en helvetes kamp. Det ble så ille at jeg vurderte sterkt å ende livet mitt. Jeg planla hvordan jeg skulle gjøre det, jeg planla avskjedsbrev, jeg planla ting som måtte arrangeres og ryddes på forhånd, jeg planla delvis når. Jeg var ganske overbevist om at jeg ikke kom til å overleve 2014. Ting var rett og slett for tungt, det var ikke verdt det. Alt håp for fremtiden var borte, tanken på å kunne bli bedre var ikke-eksisterende. Det var rett og slett ingen lyspunkt, jeg var i ferd med å gi opp.

Men det har skjedd noe. En endring i meg. Ved hjelp av terapeuter, ernæringsfysiolog, familie og en veldig god venninne, har jeg begynt å se lysere på ting. Den mørke skyen som lå tyngende over hodet mitt er erstattet av sollys.

Jeg vil vinne. Og jeg skal kjempe som et helvete til jeg klarer det. Jeg skal bli frisk. Jeg skal få et normalt liv. Jeg skal få en frisk kropp. Jeg skal få en fremtid. Et liv.

Jeg besøkte min beste venninne i Bergen for et par uker siden. Disse dagene gjorde utrolig mye for meg. Jeg spiste normalt. Frokost, lunsj, middag. Jeg drakk vin. Jeg spiste til og med en skje med is uten å få dårlig samvittighet. Jeg nøt dagene og selskapet med en fantastisk jente. Jeg hadde 6 dager uten oppkast, noe som ikke har skjedd på mange år.

Disse dagene ga meg håp og mot. Jeg prøvde å fortsette da jeg kom hjem til Oslo igjen. Det var hardt og jeg feilet nesten hver dag, men jeg ga meg ikke. Og jeg skal ikke gi meg.

Jeg spiser ordentlig. En skikkelig frokost, en ok lunsj, og en middag som ikke bare består av grønnsaker og tunfisk. Jeg spiser til og med kveldsmat hvis jeg er sulten. Ja, kveldsmaten er vanskelig og det har hendt ofte at det har endt med b/p. Men likevel fortsetter jeg å prøve. Prøve å lytte til kroppen, spise når jeg er sulten.

Og jeg har begynt å trene endel. Kroppen min orker det når den får nok energi. Jeg kan dra på trening og gi alt, fordi jeg har krefter til det. Følelsen av å mestre dette er fantastisk. Det å bruke kroppen til det den er skapt for… Det føles veldig unaturlig for meg, men samtidig så vanvittig naturlig.

Jeg veier meg ikke daglig lenger. Det er fristende, men jeg prøver å la være. Jeg prøver heller å se på kroppen min i speilet. Det er lett å fokusere på det negative, det skal jeg ærlig innrømme. Feite lår, svær mage, cellulitter, fett. Men jeg prøver hardt å ignorere det. Prøver å fokusere på at jeg har en sunn og frisk kropp. Jeg er ikke overvektig, jeg er ikke feit. Jeg er helt normal og det er mer enn godt nok.

Jeg føler jeg gjør noe riktig. Eller, jeg gjør masse riktig. Jeg skal fortsette nå, jeg skal ikke gi meg. Jeg skal få livet mitt tilbake!

Angst

Innimellom har jeg dager jeg ikke kaster opp. Dette er riktignok dager jeg spiser veldig lite, men det er likevel disse dagene jeg vil ha flere av.

I dag trodde jeg det skulle bli en sånn dag. Helt til jeg spiste en boks med kikerter. Jeg hadde allerede spist frukt og yoghurt til frokost, så den boksen føltes overflødig. Nå har jeg spist for mye. Angst. Stress. Jeg takler ikke dette. Alternativ 1 var å dra på trening og prøve å forbrenne alle de forbudte kaloriene. Alternativ 2 var å bare kaste opp litt nå, og stå i mot trangen til b/p. Alternativ 3 var å gi opp og hive meg på nok en b/p. Jeg gikk for det enkleste: alternativ 3.

Det skjer noe med meg i det jeg vipper over grensa for hva som er «for mye» mat. Jeg blir ekstremt stressa. Tankene kverner, jeg blir rastløs og vet ikke hva jeg skal gjøre av meg. Den enkleste løsningen for å bli kvitt dette problemet er b/p. Sitte apatisk og trøkke i meg mat, for så å spy det opp igjen. Det hjelper, det fjerner angsten. Når magen er tom igjen, forsvinner stresset. Jeg kan slappe av.

I ettertid tenker jeg alltid «Hvorfor kunne jeg ikke bare vært sterk og latt være?» Jeg blir irritert og oppgitt. Rakker ned på meg selv. Svake, lille jente. Du klarer ingenting. Jeg analyserer hvor det gikk galt og prøver å finne en måte å takle det neste gang det skjer. Å analysere og planlegge er fint, det. Men det hjelper ingenting når angsten og stresset fyller hodet mitt med et øredøvende bråk, rop og råd om hva jeg burde og ikke burde gjøre. Et innbilt kor av masing og klaging. Innbilt, men likevel utrolig utmattende.

Ja, jeg er sliten nå. Disse dagene, alle er like.

Fucked

I går var jeg hos ernæringsfysiologen min. Selv om jeg går dit med en veldig «anorektisk og spiseforstyrret hjerne», går jeg alltid derfra med litt mer viljestyrke og litt høyere ønske om å bli frisk. Problemet er at disse konstruktive tankene forsvinner fort igjen. Den rasjonelle meg vet at jeg må spise mer enn 1000 kcal om dagen, at jeg bør legge opp planleggingen min av mat og spising annerledes. Men med en gang jeg tenker på å spise opp mot 1500 (og 2000!!) kcal, får jeg nesten angst.

I dag våknet jeg og tenkte å prøve. Kanskje jeg skal prøve å spise litt mer «normalt» i dag og bare teste ut? Selv om jeg var veldig ambivalent, var jeg faktisk villig til å prøve det. Så gikk jeg på vekta. Lavere enn i går. Åh, for en fantastisk følelse! En slags rus. Lykkefølelse strømmer gjennom kroppen. Dette er et tegn på at noe går riktig vei. Jeg kan jo bare fortsette som jeg gjør.

Så i dag har jeg ikke spist noe. Klokken er 13:30. Jeg har ikke spist noe og jeg har ikke lyst til å spise noe. Vet jeg må, at jeg burde, men noe i meg sier stopp. Hiver innpå med kaffe, te og Cola Light i steden.

De konstruktive tankene kommer. Og går. Jeg nekter å holde fast i de. Jeg har blitt altfor hjernevasket etter over 15 år med en spiseforstyrret hjerne, jeg klarer ikke tenke normalt. Igjen svinner håpet om å noen gang bli frisk. Jeg er altfor fucked i hodet.

Jeg lever

Jeg har fått mange bekymrede kommentarer på forrige innlegg, siden jeg ikke har gitt noe livstegn fra meg på over 3 uker. Jeg må bare si BEKLAGER! Det er faktisk litt uansvarlig av meg å skrive et sånt innlegg for så å forsvinne herfra i mange uker. Jeg setter enormt pris på at dere følger opp og er bekymret, så takk <3

Jeg har snakket med både fastlegen min og terapeutene mine om disse tankene, og selv om det er vanskelig å sette ord på syns jeg det har hjulpet. Ting har blitt litt enklere, vekten på skuldrene mine er lettere, den store hemmeligheten min har sluppet litt ut. De vet om det og de er der for meg, de støtter meg og de følger opp. De tar meg på alvor. Det var egentlig det jeg trengte, å bli tatt på alvor. At noen skal skjønne at dette er ikke bare lekne tanker lenger, de er seriøse og konkrete.

Selv blir jeg veldig revet mellom forskjellige sider av disse tankene. Ja, en stor del av meg «ser frem til» å kunne putte i meg masse piller, sovne og aldri våkne igjen. Det er en slags frihet. Men likevel merker jeg den delen av meg som har et lite håp for fremtiden blir større og større. Samtidig kommer stadig tankene om å gi opp. Dette er også en drakamp. En evig kamp.

Ofte tenker jeg at jeg ikke kommer til å overleve 2014. Det er ikke snakk om. Jeg orker ikke leve mer enn noen måneder til. Dette tenker jeg ofte, men det skremmer meg ikke lenger. Det er mer en følelse av frihet og trygghet. Jeg har denne muligheten og den kan ingen ta fra meg. Samtidig vil en del av meg kjempe for å overleve. Hvertfall så lenge jeg kan, så lenge jeg orker. Å ikke gi opp før jeg virkelig må.

%d bloggers like this: