• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 53 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Fucked

I går var jeg hos ernæringsfysiologen min. Selv om jeg går dit med en veldig «anorektisk og spiseforstyrret hjerne», går jeg alltid derfra med litt mer viljestyrke og litt høyere ønske om å bli frisk. Problemet er at disse konstruktive tankene forsvinner fort igjen. Den rasjonelle meg vet at jeg må spise mer enn 1000 kcal om dagen, at jeg bør legge opp planleggingen min av mat og spising annerledes. Men med en gang jeg tenker på å spise opp mot 1500 (og 2000!!) kcal, får jeg nesten angst.

I dag våknet jeg og tenkte å prøve. Kanskje jeg skal prøve å spise litt mer «normalt» i dag og bare teste ut? Selv om jeg var veldig ambivalent, var jeg faktisk villig til å prøve det. Så gikk jeg på vekta. Lavere enn i går. Åh, for en fantastisk følelse! En slags rus. Lykkefølelse strømmer gjennom kroppen. Dette er et tegn på at noe går riktig vei. Jeg kan jo bare fortsette som jeg gjør.

Så i dag har jeg ikke spist noe. Klokken er 13:30. Jeg har ikke spist noe og jeg har ikke lyst til å spise noe. Vet jeg må, at jeg burde, men noe i meg sier stopp. Hiver innpå med kaffe, te og Cola Light i steden.

De konstruktive tankene kommer. Og går. Jeg nekter å holde fast i de. Jeg har blitt altfor hjernevasket etter over 15 år med en spiseforstyrret hjerne, jeg klarer ikke tenke normalt. Igjen svinner håpet om å noen gang bli frisk. Jeg er altfor fucked i hodet.

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

13 kommentarer

  1. Du er overhodet ikke altfor fucked i hodet!
    Skulle sånn ønske jeg kunne sende deg litt av min motivasjon!!
    Jeg vet så inderlig godt hvordan du har det, og det suger!
    Jeg får sånn lyst til å hjelpe deg, for jeg VET at det nytter!
    Du må tenke på at for hvert minutt, hver time, hver dag som går, så vinner du.
    For du har IKKE gitt opp! Og for deg er det kanskje det som er viktigst akkuratt nå.
    Du må prøve å sette deg realistiske mål.
    Jeg har kun ETT mål for tiden, og det er at jeg IKKE skal ned i vekt.
    Om den står stabil eller går litt opp er ikke fokus. Det får bare bli som det blir.
    Du må også tillate deg å misslyktes, det er faktisk menneskelig, vi gjør det alle sammen :-)
    Kanskje du lærer noe av det, kanskje ikke. Uansett så vil du komme til å gjøre feil i ny og ned. Du må bare TILGI deg selv :-D

    Jeg ønsker deg alt godt, og håper så inderlig at du får det bedre snart, det har du virkelig fortjent. Skulle ønske jeg hadde mange gode råd til deg, men jeg vet hvor vanskelig det er å ta til seg noe som helst når man er så låst i sitt eget hodet.
    Og jeg vet faktisk ikke selv hva som for tiden holder meg over vann. Jeg vet bare at det kun er din egen motivasjon som kan hjelpe deg opp og frem, det er dessverre ingen som kan gjøre det for deg. Det er fryktelig vanskelig, men langt ifra umulig!

    Stå på videre, og ikke gi opp! Det er så mye bedre å kunne kjenne på livet, og leve andre steder en bare oppe i sitt eget hodet! Verden har så mye å by på, og det er ingen grenser for hva du kan oppnå!

    og hva enn du gjør, IKKE GI DEG!! Jeg heier på deg!

    klem <3

    Svar
    • Tusen, tusen takk for kommentaren din, Carina. Det du skriver om motivasjon gir veldig mening for meg, det er bare så ufattelig vanskelig å finne den noen ganger.

      Svar
      • Ja, den er ikke lett å oppdrive. Vet hvordan det er å lete og lete, i hver minste lille krok, men uten å finne den.. Men en dag vil du finne den inni deg selv. Kanskje det hjelper om du ser tilbake i arkivet ol. der du hadde det bedre? Er lettere å tro på egne ord, så kommer kanskje motivasjonen når du «husker» at du kan ha det bedre :D
        Klem

        Svar
        • Går faktisk stadig gjennom arkivet for å lese hva jeg skrev da ting gikk bedre. Men likevel er det inni hodet mitt jeg trenger en endring og da spiller det ingen rolle hva jeg leser. The change has to come from within ;)

          Svar
  2. lisaelskerarvid

     /  12. juni 2014

    Føler det på samme måte. Har hatt spisevegring siden jeg var 12 og nå er jeg 27! Men bare fått hjelp av psykolog. Ikke noen som kan dette med mat osv. Har nå også blitt redd for å drikke:-(

    Svar
    • Om du går til en psykolog nå som ikke kan behandle spiseforstyrrelsen din, anbefaler jeg deg på det sterkeste å bytte. Min psykolog var min inngang inn i hele systemet og det er nødvendig å være en del av systemet for å få den hjelpen man trenger.

      Svar
      • lisaelskerarvid

         /  23. juni 2014

        Hei
        Kunne aldri byttet psykolog:-) Han har hjulpet meg så mye og er fantastisk!

        Svar
        • Så fint! Men kanskje du kan få ham til å henvise deg til et annet sted du kan få hjelp paralelt med psykologen din?

          Svar
          • lisaelskerarvid

             /  23. juni 2014

            Vil prøve å gå til en ernæringsfysiolog som kan hjelpe meg med mat og trening:-) har hørt det skal være veldig bra:-)

            Svar
  3. Dora

     /  15. juni 2014

    Stå på!

    Svar
  4. Trine S.

     /  16. juni 2014

    Kan det være en mulighet og legge deg selv inn? Det kan se ut som om det er vanskelig for deg og klare dette når du er hjemme og skal gjøre det selv. Kanskje det kan hjelpe deg ordentlig i gang hvis du blir lagt inn et sted hvor du har hjelp 24/7?

    Svar
    • Nei, jeg vil ikke det. Det er faktisk marerittet mitt å bli innlagt noe sted, om det så er frivillig. Nei, det er ikke noe for meg, det skremmer meg for mye.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: