• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Going downhill

Ting skjer. Jeg vet ikke helt hva. Det har gått bra så lenge, men nå er jeg på vei ned bakken igjen. Det er så utrolig mye i livet mitt som ikke er på stell nå, akkurat slik det var da jeg virkelig raste utenfor stupet for 3 år siden. Og jeg kjenner meg igjen.

Jeg har trappet gradvis ned på antidepressiva i 4-5 uker nå. Jeg har fått tilbake følelsene mine, på godt og vondt. Jeg er så sårbar. Jeg gråter av hver minste ting, som om alle tårene mine de siste årene har blitt lagret og nå endelig får fritt utløp.

I tillegg er selvmordstankene tilbake. For fullt. Jeg tenker mye på det, slik jeg gjorde før. Jeg leker med tanken, planlegger i hodet mitt, ser det for meg. Jeg vet akkurat hvor og hvordan. Bare ikke når. For det er ikke noe når.

Tankene kommer titt og ofte, men blir ekstra forsterket når jeg er full og går hjem fra byen alene. Da vurderer jeg det virkelig, men overbeviser meg selv om at jeg skal vente til i morgen. Morgenen etter er ikke tankene borte, men de er ikke så dominerende.

Jeg har også så smått begynt å kaste opp igjen. Ikke ofte og ikke planlagt. Jeg overspiser ikke, men kaster bare opp når jeg føler jeg har spist litt for mye. Men i stad hadde jeg er virkelig behov, så jeg gikk bort på Kiwi for å kjøpe en pakke med 8 kroneis. Jeg skulle ha kroneis, og når jeg har sett for meg noe i hodet mitt, så blir det sånn. Men de var utsolgt. Jeg sto foran frysedisken og vurderte om jeg skulle kjøpe en 2-liters boks med krokanis i stedet. Jeg sto slik og vurderte i sikkert 5 minutter, før jeg tok mot til meg og forlot butikken. Uten is. Jeg er sykt stolt av meg selv. Så i stedet for å overspise, bare kastet jeg opp litt av middagen min da jeg kom hjem, så var for så vidt behovet dekket.

Jeg har gått et halvt år uten å oppsøke thinspo. Jeg har sluttet å følge alle bloggene jeg fulgte før, jeg har unngått ting som gir meg dårlig selvfølelse. Men i stad gikk jeg inn på en side. Og en til. Og en til. Bladde meg gjennom. Tynne, vakre jenter. Jeg angrer for at jeg spiste middag.

Jeg har lagt på meg masse. Siden jeg var på mitt tynneste (49 kg) for to år siden, har jeg lagt på meg minst 15 kg. Sikkert mer også, jeg har ikke veid meg på et par måneder. Tipper jeg nærmer meg 70. 70! Det er sykt. Jeg har fått skikkelig mage og ser virkelig ikke bra ut. Eller, med klær på og høye hæler kan jeg faktisk se ganske slank ut, men jeg er ikke det. Det er mage, det er valker, det er fett og cellulitter. Jeg føler meg som en hvalross.

Jeg er som sagt på vei nedover bakken igjen og jeg vet ikke hvordan jeg skal få stoppet det. Den mest åpenbare løsningen ville jo være å trappe opp på antidepressiva igjen. Men, det ville være et så utrolig stort nederlag for meg. Jeg har ønsket så lenge å bli medisinfri og nå er jeg snart der. Det er ikke snakk om å begynne på igjen med mindre jeg må. Jeg har fått igjen følelsene mine og jeg trenger de.

Ser for meg at det kan bli litt innlegg her inne fremover. Skal holde dere oppdatert.

5 måneder

Det er 5 måneder siden jeg skrev her sist. «Jeg har det bra», skrev jeg da. Jeg har det fremdeles bra.

Jeg ble friskmeldt av fastlegen før jul og har sluttet i terapi. Jeg har så og si sluttet å kaste opp, jeg veier meg sjelden. Jeg spiser sunt og jeg spiser godt. Jeg spiser godteri når jeg har lyst på, men ikke så mye at jeg føler trang til å kaste opp.  Jeg ser ikke lenger på pro-ana-bilder, jeg følger heller plus size-modeller på Instagram. Jeg har sluttet å sperre meg inne på rommet, i stedet er jeg sosial når jeg kan. Jeg ser ikke lenger på meg selv som noe defekt og håpløst, nå ser jeg på meg selv som en sterk og selvsikker jente som kan klare alt.

Endringen startet i september. Jeg vet ikke hva som skjedde, det bare…skjedde. Jeg kastet opp mindre og mindre og ble mer og mer sosial. Jeg tok tak i meg selv og bestemte meg for å gjøre alt jeg kunne for å bli frisk. For å få et normalt liv.

Ting har vært bra i 2015. Jeg har truffet en fyr jeg liker veldig godt, noe som gjør hverdagen veldig fin. Jeg har spist bra og, som sagt, kastet opp lite. Veldig sjelden. Kun når jeg føler jeg har spist alt for mye og bare  lette på trykket.

Dette skjedde i stad. Kanskje det er derfor jeg fikk lyst til å skrive litt her igjen. Jeg tjuvstarta på påskeegget og ble sittende å stappe i meg. Masse. Jeg tenkte nesten ikke. Jeg sov dårlig i natt og har farta rundt i dag og er egentlig helt utslitt, så jeg mistenker at det er grunnen. Uansett kom jeg over kneika. Jeg må spy. Så jeg gjorde det. Og det er helt ok.

Ja, det er helt ok. Det er visstnok veldig normalt med tilbakefall i lang tid etter man er «friskmeldt». I 2015 vil jeg tro jeg har kastet opp kanskje 6-7 ganger. Det er jo ingenting! På 3 måneder. Før var det minimum 6-7 ganger om dager. Så…det er helt ok.

Jeg vil beklage at jeg ikke har vært her inne. At jeg ikke har skrevet at jeg har det fint, at jeg ikke har svart på kommentarer og mailer. Jeg beklager. Men sannheten er den at jeg har måtte koble ut alt sånt fra livet mitt. Det ble for nært. Bare det å gå inn på min egen blogg ble for tøft. Så det er grunnen.

Jeg skal ikke love nå at jeg kommer til å følge opp her inne, for det er ikke sikkert. Men kanskje jeg gjør det.

Uansett vil jeg si takk til alle dere. Dere som har fulgt bloggen, kommet med støttende ord og hjulpet meg gjennom dette helvetet. Vi klarte det sammen, dere hjalp meg. Jeg er evig takknemlig <3

God påske!

Bak smilet og latteren

Det gikk så bra. Trodde jeg. Nå gjør det ikke det.

De mørke tankene har kommet tilbake, og de er mørkere og hyppigere enn noen gang. Det skremmer meg, samtidig som det er en slags trygghet.

Jeg har det vondt. Hver dag føler jeg håpløshet og trangen til å gi opp blir sterkere. Jeg føler meg feil, jeg føler meg mislykket. I over 15 år har jeg prøvd å bli frisk. Halve livet mitt. Jeg burde bare innse det: det kommer ikke til å skje.

Jeg er defekt, jeg kan ikke repareres. Man kan lappe og lime litt, men sømmene revner til slutt uansett.

På jobb smiler jeg. Jeg smiler, ler og skravler. Jeg hjelper til der det trengs, jeg stiller opp for de som trenger det, jeg prøver å gjøre dagen bedre for de rundt meg. Men hva med meg? Ingen vet hva som skjuler seg bak smilet og latteren min.

Angst

Innimellom har jeg dager jeg ikke kaster opp. Dette er riktignok dager jeg spiser veldig lite, men det er likevel disse dagene jeg vil ha flere av.

I dag trodde jeg det skulle bli en sånn dag. Helt til jeg spiste en boks med kikerter. Jeg hadde allerede spist frukt og yoghurt til frokost, så den boksen føltes overflødig. Nå har jeg spist for mye. Angst. Stress. Jeg takler ikke dette. Alternativ 1 var å dra på trening og prøve å forbrenne alle de forbudte kaloriene. Alternativ 2 var å bare kaste opp litt nå, og stå i mot trangen til b/p. Alternativ 3 var å gi opp og hive meg på nok en b/p. Jeg gikk for det enkleste: alternativ 3.

Det skjer noe med meg i det jeg vipper over grensa for hva som er «for mye» mat. Jeg blir ekstremt stressa. Tankene kverner, jeg blir rastløs og vet ikke hva jeg skal gjøre av meg. Den enkleste løsningen for å bli kvitt dette problemet er b/p. Sitte apatisk og trøkke i meg mat, for så å spy det opp igjen. Det hjelper, det fjerner angsten. Når magen er tom igjen, forsvinner stresset. Jeg kan slappe av.

I ettertid tenker jeg alltid «Hvorfor kunne jeg ikke bare vært sterk og latt være?» Jeg blir irritert og oppgitt. Rakker ned på meg selv. Svake, lille jente. Du klarer ingenting. Jeg analyserer hvor det gikk galt og prøver å finne en måte å takle det neste gang det skjer. Å analysere og planlegge er fint, det. Men det hjelper ingenting når angsten og stresset fyller hodet mitt med et øredøvende bråk, rop og råd om hva jeg burde og ikke burde gjøre. Et innbilt kor av masing og klaging. Innbilt, men likevel utrolig utmattende.

Ja, jeg er sliten nå. Disse dagene, alle er like.

Fucked

I går var jeg hos ernæringsfysiologen min. Selv om jeg går dit med en veldig «anorektisk og spiseforstyrret hjerne», går jeg alltid derfra med litt mer viljestyrke og litt høyere ønske om å bli frisk. Problemet er at disse konstruktive tankene forsvinner fort igjen. Den rasjonelle meg vet at jeg må spise mer enn 1000 kcal om dagen, at jeg bør legge opp planleggingen min av mat og spising annerledes. Men med en gang jeg tenker på å spise opp mot 1500 (og 2000!!) kcal, får jeg nesten angst.

I dag våknet jeg og tenkte å prøve. Kanskje jeg skal prøve å spise litt mer «normalt» i dag og bare teste ut? Selv om jeg var veldig ambivalent, var jeg faktisk villig til å prøve det. Så gikk jeg på vekta. Lavere enn i går. Åh, for en fantastisk følelse! En slags rus. Lykkefølelse strømmer gjennom kroppen. Dette er et tegn på at noe går riktig vei. Jeg kan jo bare fortsette som jeg gjør.

Så i dag har jeg ikke spist noe. Klokken er 13:30. Jeg har ikke spist noe og jeg har ikke lyst til å spise noe. Vet jeg må, at jeg burde, men noe i meg sier stopp. Hiver innpå med kaffe, te og Cola Light i steden.

De konstruktive tankene kommer. Og går. Jeg nekter å holde fast i de. Jeg har blitt altfor hjernevasket etter over 15 år med en spiseforstyrret hjerne, jeg klarer ikke tenke normalt. Igjen svinner håpet om å noen gang bli frisk. Jeg er altfor fucked i hodet.

Jeg lever

Jeg har fått mange bekymrede kommentarer på forrige innlegg, siden jeg ikke har gitt noe livstegn fra meg på over 3 uker. Jeg må bare si BEKLAGER! Det er faktisk litt uansvarlig av meg å skrive et sånt innlegg for så å forsvinne herfra i mange uker. Jeg setter enormt pris på at dere følger opp og er bekymret, så takk <3

Jeg har snakket med både fastlegen min og terapeutene mine om disse tankene, og selv om det er vanskelig å sette ord på syns jeg det har hjulpet. Ting har blitt litt enklere, vekten på skuldrene mine er lettere, den store hemmeligheten min har sluppet litt ut. De vet om det og de er der for meg, de støtter meg og de følger opp. De tar meg på alvor. Det var egentlig det jeg trengte, å bli tatt på alvor. At noen skal skjønne at dette er ikke bare lekne tanker lenger, de er seriøse og konkrete.

Selv blir jeg veldig revet mellom forskjellige sider av disse tankene. Ja, en stor del av meg «ser frem til» å kunne putte i meg masse piller, sovne og aldri våkne igjen. Det er en slags frihet. Men likevel merker jeg den delen av meg som har et lite håp for fremtiden blir større og større. Samtidig kommer stadig tankene om å gi opp. Dette er også en drakamp. En evig kamp.

Ofte tenker jeg at jeg ikke kommer til å overleve 2014. Det er ikke snakk om. Jeg orker ikke leve mer enn noen måneder til. Dette tenker jeg ofte, men det skremmer meg ikke lenger. Det er mer en følelse av frihet og trygghet. Jeg har denne muligheten og den kan ingen ta fra meg. Samtidig vil en del av meg kjempe for å overleve. Hvertfall så lenge jeg kan, så lenge jeg orker. Å ikke gi opp før jeg virkelig må.

Suicidal

Jeg er så tom for tiden. Det er vanskelig å sette seg ned og skulle skrive noe når jeg føler at jeg ikke har noe å bidra med.

Jeg er veldig deprimert for tiden. Det er ikke tårer og sorg. Det er tomhet og selvdestruktive tanker. Jeg er deprimert og jeg er suicidal.

Jeg skulle ønske jeg kunne legge meg under dyna og grine. Kjenne tårene strømme nedover ansiktet og gjøre puta våt. Men det kan jeg ikke. Jeg kan ikke gråte. Følelsene mine er gjemt så langt inni meg at det eneste som fyller hodet mitt er tomhet.

Daglig tenker jeg på det å dø. Å sovne og ikke våkne igjen. Jeg tenker på det som om det er det eneste riktige. Den eneste utveien. Tankene skremmer meg, men samtidig roer de meg. Det å vite at jeg har muligheten. Hvis jeg vil.

Jeg tenker mye på når, hvor og hvordan. Egentlig mest på hvor. Hvem vil finne meg?

Tankene er der ennå…

…men jeg skal prøve å overkomme de. Jeg skal prøve å tenke positivt, tenke fremover. Tenke på alt det fine, prøve å nyte solen og våren. Sette pris på venner og gode kollegaer. Prøve å la være å grave meg ned i et hull jeg til slutt ikke kommer meg ut av.

Takk for fine kommentarer på forrige innlegg <3

I går var det nesten slutten

Noen ganger er tankene om fremtiden så vanskelig at man karrer seg til det lille man finner av håp. Når det håpet igjen knuses, hva gjør man da? I går var jeg nær ved å gi opp.

Jeg planla. Jeg fant fram pillene, leste pakningsvedlegget og prøvde å finne ut hvor mange jeg måtte ta. Konkluderte med at det var best jeg tok alle, for å være sikker.

Jeg var ikke lei meg, jeg var ikke trist. Jeg var tilfreds. Jeg følte jeg hadde funnet den beste løsningen. Endelig. Og jeg hadde mot til å gjøre det. Jeg var ikke redd.

Jeg hadde ikke sittet her i dag og skrevet om det ikke hadde vært for en bitteliten del av meg som hvisket «Hei du, er du helt sikker…?» Jeg klarte ikke å ignorere denne lille, tynne stemmen. Til slutt ringte jeg en kamerat.

Han har prøvd å ta sitt liv før, så han var den eneste jeg tenkte kunne forstå meg. Og det gjorde han. Han sa akkurat de riktige tingene.

Likevel var jeg fremdeles ikke overbevist. Jeg skrev brevet. Jeg fant frem vann til å svelge pillene.

Men så kom samvittigheten. Om jeg gjør dette, hva vil det gjøre med ham? Kameraten min, som prøvde å redde meg, som sa de riktige tingene. Jeg kunne ikke gjøre det. Ikke da. Jeg venter til i morgen eller søndag.

Han reddet meg. Så i dag lever jeg.

Skjermbilde 2014-04-26 kl. 09.27.37

Til Mamma og Pappa. Til min beste venninne. Til kameraten jeg ringte. Til verden.

Loop

NB! Triggende innlegg.

Igjen er det helg. Igjen er det søndag og jeg sitter på kjøkkenet med tekoppen min i fanget og Macen på bordet. Igjen. Som om dagene og ukene bare går i loop. Alltid det samme, ingen forandring. Jeg lever ikke, jeg overlever. Jeg prøver å finne på ting. Prøver å gjøre avtaler med folk, men det blir bare til at jeg avlyser. Enten fordi jeg ikke orker, eller fordi det eneste som står i hodet mitt der og da er å kaste opp.

Oppkastseansene mine går også i loop. Først kommer tankene, fristelseneTankene på mat, tankene om å spise, om å nyte masse deilig nei-mat. Tankene om å fylle magen med ulovlige ting. Så kommer dilemmaet. Skal, skal ikke? 9 av 10 ganger gir jeg etter. Jeg orker ikke stå i mot. På butikken, handle, kokkelere, lage, smøre. Forberedelser.

Under forberedelsene tenker jeg ikke på annet enn maten jeg lager. At det må kastes opp etterpå er ikke i hodet mitt. Bare maten. Så billig, usunt og mye jeg kan få til. Uten at de jeg bor med merker noe. Jeg må alltid ha noe jeg kan lage på kjøkkenet, som jeg kan si til de andre at er middag (f.eks. pizza eller makaroni) og så må jeg ha noe jeg kan lage på rommet mitt (f.eks. brødskiver/knekkebrød med pålegg, kjeks med sjokoladepålegg eller nudler som jeg bare kan helle varmt vann over). Kjøper som regel også noe mye snacks. Godteri, potetgull, popcorn, sjokoladeboller, kjeks, sjokolade.  Ting jeg bare kan sitte og apatisk putte i munnen mens jeg ser på en film.

Deretter kommer selve spisingen. Her vet jeg ikke helt hva jeg tenker, det er nesten som jeg går i en slags transe. Jeg tenker ikke på at maten smaker godt, det betyr egentlig ikke så mye når jeg har kommet til dette punktet. Jeg tenker vel stort sett bare på å føre maten til munnen, tygge og svelge. Koble ut hjernen.

Så er magen full og det er på tide å kvitte seg med all dritten. Jeg skal spy. Nå kommer alltid tankene «Hva i helvete er det jeg driver med?», «Hva er dette for noe tull?», «Så mye bortkastet penger og mat som bare havner i dass! Tenk på alle som ikke har verken penger eller mat! Din egoistiske ku!» Jeg kan se maten komme ut, litt etter litt. Brekker meg, stikker fingrene i halsen, bruker magemusklene for å presse opp så mye som mulig. Tårer i øynene, sår i ganen etter negler som har skrapt opp, røde kinn, rennende nese, hoven magesekk som står ut, vondt i halsen. Jeg er trist, lei meg og sint. «Jeg gjorde det igjen, jeg klarte ikke la være, jeg er svak.» Fortsetter til det bare kommer magesyre. Et tegn på at jeg har fått opp det meste. Magesyre, som smaker så jævli, er en smak jeg har blitt skremmende vant til.

Når magen er tom, kommer frihetsfølelsen. En nesten euforisk tilstand hvor magen kjennes herlig tom. All maten er ute, de selvbebreidende tankene er midlertidig borte og jeg føler meg fri. Tom og fri. Denne følelsen kan vare resten av dagen og jeg kan bare kjenne på tomheten i mange timer før jeg endelig går og legger meg. Eller den kan vare 5-10 minutter. Så er det på’n igjen. Loop.

Fristelsene, dilemmaet, forberedelsene. Spise. Spy. Og en følelse av frihet.

%d bloggers like this: