• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Going downhill

Ting skjer. Jeg vet ikke helt hva. Det har gått bra så lenge, men nå er jeg på vei ned bakken igjen. Det er så utrolig mye i livet mitt som ikke er på stell nå, akkurat slik det var da jeg virkelig raste utenfor stupet for 3 år siden. Og jeg kjenner meg igjen.

Jeg har trappet gradvis ned på antidepressiva i 4-5 uker nå. Jeg har fått tilbake følelsene mine, på godt og vondt. Jeg er så sårbar. Jeg gråter av hver minste ting, som om alle tårene mine de siste årene har blitt lagret og nå endelig får fritt utløp.

I tillegg er selvmordstankene tilbake. For fullt. Jeg tenker mye på det, slik jeg gjorde før. Jeg leker med tanken, planlegger i hodet mitt, ser det for meg. Jeg vet akkurat hvor og hvordan. Bare ikke når. For det er ikke noe når.

Tankene kommer titt og ofte, men blir ekstra forsterket når jeg er full og går hjem fra byen alene. Da vurderer jeg det virkelig, men overbeviser meg selv om at jeg skal vente til i morgen. Morgenen etter er ikke tankene borte, men de er ikke så dominerende.

Jeg har også så smått begynt å kaste opp igjen. Ikke ofte og ikke planlagt. Jeg overspiser ikke, men kaster bare opp når jeg føler jeg har spist litt for mye. Men i stad hadde jeg er virkelig behov, så jeg gikk bort på Kiwi for å kjøpe en pakke med 8 kroneis. Jeg skulle ha kroneis, og når jeg har sett for meg noe i hodet mitt, så blir det sånn. Men de var utsolgt. Jeg sto foran frysedisken og vurderte om jeg skulle kjøpe en 2-liters boks med krokanis i stedet. Jeg sto slik og vurderte i sikkert 5 minutter, før jeg tok mot til meg og forlot butikken. Uten is. Jeg er sykt stolt av meg selv. Så i stedet for å overspise, bare kastet jeg opp litt av middagen min da jeg kom hjem, så var for så vidt behovet dekket.

Jeg har gått et halvt år uten å oppsøke thinspo. Jeg har sluttet å følge alle bloggene jeg fulgte før, jeg har unngått ting som gir meg dårlig selvfølelse. Men i stad gikk jeg inn på en side. Og en til. Og en til. Bladde meg gjennom. Tynne, vakre jenter. Jeg angrer for at jeg spiste middag.

Jeg har lagt på meg masse. Siden jeg var på mitt tynneste (49 kg) for to år siden, har jeg lagt på meg minst 15 kg. Sikkert mer også, jeg har ikke veid meg på et par måneder. Tipper jeg nærmer meg 70. 70! Det er sykt. Jeg har fått skikkelig mage og ser virkelig ikke bra ut. Eller, med klær på og høye hæler kan jeg faktisk se ganske slank ut, men jeg er ikke det. Det er mage, det er valker, det er fett og cellulitter. Jeg føler meg som en hvalross.

Jeg er som sagt på vei nedover bakken igjen og jeg vet ikke hvordan jeg skal få stoppet det. Den mest åpenbare løsningen ville jo være å trappe opp på antidepressiva igjen. Men, det ville være et så utrolig stort nederlag for meg. Jeg har ønsket så lenge å bli medisinfri og nå er jeg snart der. Det er ikke snakk om å begynne på igjen med mindre jeg må. Jeg har fått igjen følelsene mine og jeg trenger de.

Ser for meg at det kan bli litt innlegg her inne fremover. Skal holde dere oppdatert.

5 måneder

Det er 5 måneder siden jeg skrev her sist. «Jeg har det bra», skrev jeg da. Jeg har det fremdeles bra.

Jeg ble friskmeldt av fastlegen før jul og har sluttet i terapi. Jeg har så og si sluttet å kaste opp, jeg veier meg sjelden. Jeg spiser sunt og jeg spiser godt. Jeg spiser godteri når jeg har lyst på, men ikke så mye at jeg føler trang til å kaste opp.  Jeg ser ikke lenger på pro-ana-bilder, jeg følger heller plus size-modeller på Instagram. Jeg har sluttet å sperre meg inne på rommet, i stedet er jeg sosial når jeg kan. Jeg ser ikke lenger på meg selv som noe defekt og håpløst, nå ser jeg på meg selv som en sterk og selvsikker jente som kan klare alt.

Endringen startet i september. Jeg vet ikke hva som skjedde, det bare…skjedde. Jeg kastet opp mindre og mindre og ble mer og mer sosial. Jeg tok tak i meg selv og bestemte meg for å gjøre alt jeg kunne for å bli frisk. For å få et normalt liv.

Ting har vært bra i 2015. Jeg har truffet en fyr jeg liker veldig godt, noe som gjør hverdagen veldig fin. Jeg har spist bra og, som sagt, kastet opp lite. Veldig sjelden. Kun når jeg føler jeg har spist alt for mye og bare  lette på trykket.

Dette skjedde i stad. Kanskje det er derfor jeg fikk lyst til å skrive litt her igjen. Jeg tjuvstarta på påskeegget og ble sittende å stappe i meg. Masse. Jeg tenkte nesten ikke. Jeg sov dårlig i natt og har farta rundt i dag og er egentlig helt utslitt, så jeg mistenker at det er grunnen. Uansett kom jeg over kneika. Jeg må spy. Så jeg gjorde det. Og det er helt ok.

Ja, det er helt ok. Det er visstnok veldig normalt med tilbakefall i lang tid etter man er «friskmeldt». I 2015 vil jeg tro jeg har kastet opp kanskje 6-7 ganger. Det er jo ingenting! På 3 måneder. Før var det minimum 6-7 ganger om dager. Så…det er helt ok.

Jeg vil beklage at jeg ikke har vært her inne. At jeg ikke har skrevet at jeg har det fint, at jeg ikke har svart på kommentarer og mailer. Jeg beklager. Men sannheten er den at jeg har måtte koble ut alt sånt fra livet mitt. Det ble for nært. Bare det å gå inn på min egen blogg ble for tøft. Så det er grunnen.

Jeg skal ikke love nå at jeg kommer til å følge opp her inne, for det er ikke sikkert. Men kanskje jeg gjør det.

Uansett vil jeg si takk til alle dere. Dere som har fulgt bloggen, kommet med støttende ord og hjulpet meg gjennom dette helvetet. Vi klarte det sammen, dere hjalp meg. Jeg er evig takknemlig <3

God påske!

On my way

Jeg skal innrømme at jeg var litt redd for å poste det forrige innlegget. Jeg var redd for at jeg etter bare noen dager måtte krype til korset og innrømme at jeg tok grundig feil. Jeg var redd for å «jinxe» den gode perioden jeg er inne i. Jeg var redd for å innrømme at det går bra, merkelig nok.

Jeg spiser ordentlig, sunn mat. Jeg trener og bruker kroppen. Jeg kan ta meg en sjokoladebit etter middag uten å få dårlig samvittighet. Jeg kan putte olje på salaten, jeg kan spise brød og knekkebrød, jeg kan spise når kroppen er sulten. Jeg tør å spise laks og jeg spiser det faktisk nesten hver dag. Jeg slipper å veie maten og beregne kalorier. Dette er en enorm frihetsfølelse som ikke kan beskrives. Det føles som om noen har fjernet den tunge vekten jeg gikk rundt og bar på skuldrene.

Joda, jeg går på en smell i blant, men jeg klarer å reise meg igjen. Og for å være helt ærlig; B/P gir meg ikke så mye glede lenger. Jeg nyter ikke den usunne maten, og følelsen etter jeg har kastet opp er ikke befriende, men heller kvelende. På B/P-dager sitter jeg egentlig bare å gleder meg til dagen etter, så jeg kan spise sunn og god mat igjen.

Jeg skal fortsette. Bare vent. Jeg skal bli frisk!

Angst

Innimellom har jeg dager jeg ikke kaster opp. Dette er riktignok dager jeg spiser veldig lite, men det er likevel disse dagene jeg vil ha flere av.

I dag trodde jeg det skulle bli en sånn dag. Helt til jeg spiste en boks med kikerter. Jeg hadde allerede spist frukt og yoghurt til frokost, så den boksen føltes overflødig. Nå har jeg spist for mye. Angst. Stress. Jeg takler ikke dette. Alternativ 1 var å dra på trening og prøve å forbrenne alle de forbudte kaloriene. Alternativ 2 var å bare kaste opp litt nå, og stå i mot trangen til b/p. Alternativ 3 var å gi opp og hive meg på nok en b/p. Jeg gikk for det enkleste: alternativ 3.

Det skjer noe med meg i det jeg vipper over grensa for hva som er «for mye» mat. Jeg blir ekstremt stressa. Tankene kverner, jeg blir rastløs og vet ikke hva jeg skal gjøre av meg. Den enkleste løsningen for å bli kvitt dette problemet er b/p. Sitte apatisk og trøkke i meg mat, for så å spy det opp igjen. Det hjelper, det fjerner angsten. Når magen er tom igjen, forsvinner stresset. Jeg kan slappe av.

I ettertid tenker jeg alltid «Hvorfor kunne jeg ikke bare vært sterk og latt være?» Jeg blir irritert og oppgitt. Rakker ned på meg selv. Svake, lille jente. Du klarer ingenting. Jeg analyserer hvor det gikk galt og prøver å finne en måte å takle det neste gang det skjer. Å analysere og planlegge er fint, det. Men det hjelper ingenting når angsten og stresset fyller hodet mitt med et øredøvende bråk, rop og råd om hva jeg burde og ikke burde gjøre. Et innbilt kor av masing og klaging. Innbilt, men likevel utrolig utmattende.

Ja, jeg er sliten nå. Disse dagene, alle er like.

Loop

NB! Triggende innlegg.

Igjen er det helg. Igjen er det søndag og jeg sitter på kjøkkenet med tekoppen min i fanget og Macen på bordet. Igjen. Som om dagene og ukene bare går i loop. Alltid det samme, ingen forandring. Jeg lever ikke, jeg overlever. Jeg prøver å finne på ting. Prøver å gjøre avtaler med folk, men det blir bare til at jeg avlyser. Enten fordi jeg ikke orker, eller fordi det eneste som står i hodet mitt der og da er å kaste opp.

Oppkastseansene mine går også i loop. Først kommer tankene, fristelseneTankene på mat, tankene om å spise, om å nyte masse deilig nei-mat. Tankene om å fylle magen med ulovlige ting. Så kommer dilemmaet. Skal, skal ikke? 9 av 10 ganger gir jeg etter. Jeg orker ikke stå i mot. På butikken, handle, kokkelere, lage, smøre. Forberedelser.

Under forberedelsene tenker jeg ikke på annet enn maten jeg lager. At det må kastes opp etterpå er ikke i hodet mitt. Bare maten. Så billig, usunt og mye jeg kan få til. Uten at de jeg bor med merker noe. Jeg må alltid ha noe jeg kan lage på kjøkkenet, som jeg kan si til de andre at er middag (f.eks. pizza eller makaroni) og så må jeg ha noe jeg kan lage på rommet mitt (f.eks. brødskiver/knekkebrød med pålegg, kjeks med sjokoladepålegg eller nudler som jeg bare kan helle varmt vann over). Kjøper som regel også noe mye snacks. Godteri, potetgull, popcorn, sjokoladeboller, kjeks, sjokolade.  Ting jeg bare kan sitte og apatisk putte i munnen mens jeg ser på en film.

Deretter kommer selve spisingen. Her vet jeg ikke helt hva jeg tenker, det er nesten som jeg går i en slags transe. Jeg tenker ikke på at maten smaker godt, det betyr egentlig ikke så mye når jeg har kommet til dette punktet. Jeg tenker vel stort sett bare på å føre maten til munnen, tygge og svelge. Koble ut hjernen.

Så er magen full og det er på tide å kvitte seg med all dritten. Jeg skal spy. Nå kommer alltid tankene «Hva i helvete er det jeg driver med?», «Hva er dette for noe tull?», «Så mye bortkastet penger og mat som bare havner i dass! Tenk på alle som ikke har verken penger eller mat! Din egoistiske ku!» Jeg kan se maten komme ut, litt etter litt. Brekker meg, stikker fingrene i halsen, bruker magemusklene for å presse opp så mye som mulig. Tårer i øynene, sår i ganen etter negler som har skrapt opp, røde kinn, rennende nese, hoven magesekk som står ut, vondt i halsen. Jeg er trist, lei meg og sint. «Jeg gjorde det igjen, jeg klarte ikke la være, jeg er svak.» Fortsetter til det bare kommer magesyre. Et tegn på at jeg har fått opp det meste. Magesyre, som smaker så jævli, er en smak jeg har blitt skremmende vant til.

Når magen er tom, kommer frihetsfølelsen. En nesten euforisk tilstand hvor magen kjennes herlig tom. All maten er ute, de selvbebreidende tankene er midlertidig borte og jeg føler meg fri. Tom og fri. Denne følelsen kan vare resten av dagen og jeg kan bare kjenne på tomheten i mange timer før jeg endelig går og legger meg. Eller den kan vare 5-10 minutter. Så er det på’n igjen. Loop.

Fristelsene, dilemmaet, forberedelsene. Spise. Spy. Og en følelse av frihet.

The world within

Jeg har nå endelig tatt meg tid til å svare på alle de fantastiske kommentarene dere har lagt igjen den siste måneden. Jeg beklager at det har tatt så lang tid for meg å svare, men det krever mye av meg å sette meg ned og lese og svare på alle disse fine ordene. Det å vite at dere bryr dere (i den grad man kan bry seg om noen man ikke kjenner) er både fint og tungt. Så jeg har utsatt det, gang på gang. Og det har hopet seg opp med kommentarer. Men jeg vil dere skal vite at jeg leser hver eneste en av de og hver og en går rett til hjertet mitt. Noen henger igjen så jeg går og tenker på det i dagevis. Det rører meg det dere skriver. Dere deler private ting om dere selv og det får meg på en måte til å føle meg…viktig. Så takk <3

Ting går ikke bra. Jeg kaster opp hver eneste dag, jeg er asosial og ensom, jeg orker ikke treffe folk. I dag avlyste jeg middag med en kompis, bare fordi jeg ikke orket. Jeg ville være alene. Jeg ville sitte alene på rommet mitt og spise og spy. Jeg planlegger ting jeg skal gjøre på kveldene. Trene, treffe venner, gå på kino, gå i operaen (ja, jeg elsker det! :p), gå på temakvelder på IKS. Men jeg dropper det alltid. Dårlige unnskyldninger, løgner, hemmeligheter. Og jeg hater det.

Jeg er inni en ganske dyster periode nå. Jeg tenker på å ta livet mitt nesten daglig. Det har kommet så langt at jeg nesten begynner å frykte meg selv…hvis det gir mening? Men jeg tør ikke si det til noen. Ikke til legen, ikke til venner, ikke i gruppeterapien. Jeg er redd noen skal ta tak og få meg lagt inn eller noe. Men altså, tankene er liksom ikke reelle. Det er mer som om jeg leker med idèen. Om hvordan jeg ville gjort det, hvor deilig det ville være å slippe, å bare være fri. Jeg kommer ikke til å gjøre det, fordi jeg kunne aldri latt foreldrene mine måtte gå gjennom noe sånt. Så jeg vil aldri gjøre det, men jeg skal innrømme at jeg ofte har innmari lyst…

Jeg har lyst til å tenke at dette bare er en dårlig periode som jeg må komme meg ut av, men innimellom er det lett å miste motet. Og håpet. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal kunne endre dette. Forhåpentligvis blir jeg flinkere til å bruke støtteaparatet mitt etterhvert, men det går med musesteg. Jeg har problemer med å åpne meg. Det går sakte, sakte, men det går fremover.

Forresten, jeg ble intervjuet av VG for noen uker siden, så hvis noen leste denne artikkelen, så var den om meg. Jeg fikk tilsendt intervjuet på mail, så har forsåvidt lest det, men fikk aldri lest det «på trykk» da jeg ikke har VG+ eller fant det i papiravisen. Menmen, det ble sikkert bra :) Gi gjerne tilbakemelding om noen andre leste det.

Skjermbilde 2014-03-09 kl. 19.52.01

Sjokoladeboller

NB! Triggende innlegg.

Min store svakhet. Helgen har vært en eneste lang b/p, og det har blitt sykt mye sjokoladeboller. Tilsammen 10 poser fredag til søndag. Det er 80 boller. Det er over 300,- til bare boller. Jeg blir kvalm av å tenke på det. Holder fremdeles på å prøve å få opp den siste omgangen med boller.

Boller kan være vanskelige å få opp, men drikker man nok og tar seg god tid, så går det til slutt. Det er vondt og det er ekkelt. Store deigklumper kommer smygende opp spiserøret. Noen ganger er klumpene så store at jeg nesten tisser på meg når jeg skal presse de opp. Men det går til slutt.

Vondt i halsen nå, helt hoven. Og veldig vondt i hodet. Men sjokoladeboller er så godt. Min store svakhet.

Jeg føler meg ekkel nå. Føler jeg er full av ting som ikke hører hjemme i kroppen min. Bolle-ingredienser. Sukker, mel, smør. Æsj. Jeg føler meg virkelig ekkel.

Vurderer sterkt å faste i morgen, bare for å føle meg litt bedre. For å føle at jeg mestrer noe. Det er det lenge siden jeg har følt nå. Savner den følelsen.

Tungt

Jeg er så sliten. Disse dagene er så tunge. Kaster opp hver dag, selv om jeg har lagt møysommelige planer for å unngå det. Likevel, hver dag, spise og kaste opp.

Det er tungt fysisk. Jeg sover nesten ikke om nettene, jeg er sliten i muskler og ledd, har vanvittig smertefulle mageknip, dunkende hodepine, vondt i halsen. Likevel fortsetter jeg med å skade kroppen min. Gang på gang på gang. En liten del av meg går nesten bare og venter på at hjertet skal stanse. Hvor mye kan det egentlig tåle?

Det er tungt psykisk. Søvnløse netter fylt med enten apati og tomhet eller med sorg og tunge tårer. Nedstemt og trist,  irritert og sint, ingen håp for fremtiden, dårlig selvbilde som bare blir verre og verre. Tanker om å dø.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Skulle ønske noen kunne gi meg en oppskrift. Eller en bli-frisk-pille. Et eller annet, jeg er desperat.

Boblen min

Nei, nå orker jeg ikke mer. Opp og ned og opp og ned. Jeg mister motet, jeg mister motivasjonen. Jeg orker ikke mer, det blir for slitsomt dette her. Jeg vil tilbake i boblen min. Den trygge, rolige boblen min. Der jeg hadde kontroll. Jeg savner den…boblen min.

Jeg har lyst til å gråte. Tenker at ‘i morgen skal jeg ikke spise’. Jeg er klar over at disse tankene er feil, feil, feil. Men de er så fristende. Boblen min…jeg savner deg.

Jeg savner å ha kontroll på maten. Jeg savner å kunne måle min «vellykkethet» ut fra tallet på badevekten. Jeg hadde det ikke bra i boblen, men jeg savner den. Fordi jeg trodde jeg hadde det bra. Makes sense?

Kroppsfokuset tar over. I dag følte jeg meg så tjukk og fæl på jobb. Jeg følte alle så på meg, jeg følte alle tenkte at «jøss, hun har jammen lagt på seg». Jeg hater det!

Holder på å kaste opp nå. Kaster opp den gigantiske pølse- og makaroniformen jeg laget i stad. Kaster opp sjokoladen jeg spiste på jobb og Ballerina-kjeksen jeg spiste på vei hjem. Må få opp alt. Desperasjon.

Mulig jeg drar og trener etterpå. Forbrenne det jeg har fått i meg. Apati. Mani. Desperasjon.

Dette går feil vei.

En vanskelig uke

Denne uken har vært tøff, uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg har kastet opp nesten hver dag. Jeg skjønner ikke helt hva som tipper meg av pinnen. Jeg kan være flink hele dagen også er det et eller annet som skjer etter middag som gjør at jeg bare gir faen og spiser, spiser, spiser. Jeg har brukt masse penger denne uken og ligger mer enn 50% over budsjettet. Jeg har spist og kastet opp på jobb flere dager. Jeg har løyet og brukt unnskyldninger for å skjule ting for de jeg bor med. Jeg har stjålet mat fra jobb.

Det er så trist, for jeg var inne i en så utrolig god flow. Skulle ønske jeg bare kunne blitt der. Nå må jeg bruke masse, masse krefter på å kjempe meg tilbake. Jeg vet det blir beintøft, men når jeg er så dum, så kan jeg ha det så godt.

Jeg merker selvbebreidelsen og selvforakten vokser. Jeg begynner å se ned på meg selv igjen, nesten som et insekt. Jeg er et lite skadedyr som ikke er godt for noe. Som fortjener å bli tråkket på og skvist og glemt.

%d bloggers like this: