• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Going downhill

Ting skjer. Jeg vet ikke helt hva. Det har gått bra så lenge, men nå er jeg på vei ned bakken igjen. Det er så utrolig mye i livet mitt som ikke er på stell nå, akkurat slik det var da jeg virkelig raste utenfor stupet for 3 år siden. Og jeg kjenner meg igjen.

Jeg har trappet gradvis ned på antidepressiva i 4-5 uker nå. Jeg har fått tilbake følelsene mine, på godt og vondt. Jeg er så sårbar. Jeg gråter av hver minste ting, som om alle tårene mine de siste årene har blitt lagret og nå endelig får fritt utløp.

I tillegg er selvmordstankene tilbake. For fullt. Jeg tenker mye på det, slik jeg gjorde før. Jeg leker med tanken, planlegger i hodet mitt, ser det for meg. Jeg vet akkurat hvor og hvordan. Bare ikke når. For det er ikke noe når.

Tankene kommer titt og ofte, men blir ekstra forsterket når jeg er full og går hjem fra byen alene. Da vurderer jeg det virkelig, men overbeviser meg selv om at jeg skal vente til i morgen. Morgenen etter er ikke tankene borte, men de er ikke så dominerende.

Jeg har også så smått begynt å kaste opp igjen. Ikke ofte og ikke planlagt. Jeg overspiser ikke, men kaster bare opp når jeg føler jeg har spist litt for mye. Men i stad hadde jeg er virkelig behov, så jeg gikk bort på Kiwi for å kjøpe en pakke med 8 kroneis. Jeg skulle ha kroneis, og når jeg har sett for meg noe i hodet mitt, så blir det sånn. Men de var utsolgt. Jeg sto foran frysedisken og vurderte om jeg skulle kjøpe en 2-liters boks med krokanis i stedet. Jeg sto slik og vurderte i sikkert 5 minutter, før jeg tok mot til meg og forlot butikken. Uten is. Jeg er sykt stolt av meg selv. Så i stedet for å overspise, bare kastet jeg opp litt av middagen min da jeg kom hjem, så var for så vidt behovet dekket.

Jeg har gått et halvt år uten å oppsøke thinspo. Jeg har sluttet å følge alle bloggene jeg fulgte før, jeg har unngått ting som gir meg dårlig selvfølelse. Men i stad gikk jeg inn på en side. Og en til. Og en til. Bladde meg gjennom. Tynne, vakre jenter. Jeg angrer for at jeg spiste middag.

Jeg har lagt på meg masse. Siden jeg var på mitt tynneste (49 kg) for to år siden, har jeg lagt på meg minst 15 kg. Sikkert mer også, jeg har ikke veid meg på et par måneder. Tipper jeg nærmer meg 70. 70! Det er sykt. Jeg har fått skikkelig mage og ser virkelig ikke bra ut. Eller, med klær på og høye hæler kan jeg faktisk se ganske slank ut, men jeg er ikke det. Det er mage, det er valker, det er fett og cellulitter. Jeg føler meg som en hvalross.

Jeg er som sagt på vei nedover bakken igjen og jeg vet ikke hvordan jeg skal få stoppet det. Den mest åpenbare løsningen ville jo være å trappe opp på antidepressiva igjen. Men, det ville være et så utrolig stort nederlag for meg. Jeg har ønsket så lenge å bli medisinfri og nå er jeg snart der. Det er ikke snakk om å begynne på igjen med mindre jeg må. Jeg har fått igjen følelsene mine og jeg trenger de.

Ser for meg at det kan bli litt innlegg her inne fremover. Skal holde dere oppdatert.

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

2 kommentarer

  1. Dora

     /  10. juli 2015

    Ikke kjekt å lese dette, men -forsøk- å se slik på det:
    Du har hatt en spiseforstyrrelse halve livet ditt, det at du har fått til så mye i løpet av de to siste årene kan du virkelig være stolt av!
    Det vil komme tilbakeslag, og når en har hatt dette så lenge, må en nok regne med noe lengre tid før en kan kalle seg frisk….og noen blir kanskje aldri helt kurert ….men vi kan i hvertfall få det myyyyyye bedre:)
    Så ikke gi opp! Du har tross alt gjort kjempefremskritt.
    Nå er det litt tilbake, men du er fremdeles på god vei.
    Stå på!

    Svar
  2. Christine

     /  4. januar 2016

    Hvordan går det? Lenge siden nå…

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: