• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 53 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Going downhill

Ting skjer. Jeg vet ikke helt hva. Det har gått bra så lenge, men nå er jeg på vei ned bakken igjen. Det er så utrolig mye i livet mitt som ikke er på stell nå, akkurat slik det var da jeg virkelig raste utenfor stupet for 3 år siden. Og jeg kjenner meg igjen.

Jeg har trappet gradvis ned på antidepressiva i 4-5 uker nå. Jeg har fått tilbake følelsene mine, på godt og vondt. Jeg er så sårbar. Jeg gråter av hver minste ting, som om alle tårene mine de siste årene har blitt lagret og nå endelig får fritt utløp.

I tillegg er selvmordstankene tilbake. For fullt. Jeg tenker mye på det, slik jeg gjorde før. Jeg leker med tanken, planlegger i hodet mitt, ser det for meg. Jeg vet akkurat hvor og hvordan. Bare ikke når. For det er ikke noe når.

Tankene kommer titt og ofte, men blir ekstra forsterket når jeg er full og går hjem fra byen alene. Da vurderer jeg det virkelig, men overbeviser meg selv om at jeg skal vente til i morgen. Morgenen etter er ikke tankene borte, men de er ikke så dominerende.

Jeg har også så smått begynt å kaste opp igjen. Ikke ofte og ikke planlagt. Jeg overspiser ikke, men kaster bare opp når jeg føler jeg har spist litt for mye. Men i stad hadde jeg er virkelig behov, så jeg gikk bort på Kiwi for å kjøpe en pakke med 8 kroneis. Jeg skulle ha kroneis, og når jeg har sett for meg noe i hodet mitt, så blir det sånn. Men de var utsolgt. Jeg sto foran frysedisken og vurderte om jeg skulle kjøpe en 2-liters boks med krokanis i stedet. Jeg sto slik og vurderte i sikkert 5 minutter, før jeg tok mot til meg og forlot butikken. Uten is. Jeg er sykt stolt av meg selv. Så i stedet for å overspise, bare kastet jeg opp litt av middagen min da jeg kom hjem, så var for så vidt behovet dekket.

Jeg har gått et halvt år uten å oppsøke thinspo. Jeg har sluttet å følge alle bloggene jeg fulgte før, jeg har unngått ting som gir meg dårlig selvfølelse. Men i stad gikk jeg inn på en side. Og en til. Og en til. Bladde meg gjennom. Tynne, vakre jenter. Jeg angrer for at jeg spiste middag.

Jeg har lagt på meg masse. Siden jeg var på mitt tynneste (49 kg) for to år siden, har jeg lagt på meg minst 15 kg. Sikkert mer også, jeg har ikke veid meg på et par måneder. Tipper jeg nærmer meg 70. 70! Det er sykt. Jeg har fått skikkelig mage og ser virkelig ikke bra ut. Eller, med klær på og høye hæler kan jeg faktisk se ganske slank ut, men jeg er ikke det. Det er mage, det er valker, det er fett og cellulitter. Jeg føler meg som en hvalross.

Jeg er som sagt på vei nedover bakken igjen og jeg vet ikke hvordan jeg skal få stoppet det. Den mest åpenbare løsningen ville jo være å trappe opp på antidepressiva igjen. Men, det ville være et så utrolig stort nederlag for meg. Jeg har ønsket så lenge å bli medisinfri og nå er jeg snart der. Det er ikke snakk om å begynne på igjen med mindre jeg må. Jeg har fått igjen følelsene mine og jeg trenger de.

Ser for meg at det kan bli litt innlegg her inne fremover. Skal holde dere oppdatert.

Artikkel på NRK.no

For et par uker siden ble jeg kontaktet av en NRK-journalist. Hun jobbet med en artikkel om thinspiration, og ville gjerne ha mitt syn på denne typen bilder.

Dere som har fulgt bloggen min en stund, har sikkert skjønt at jeg ikke liker for mye oppmerksomhet. Men samtidig mener jeg det er utrolig viktig å øke bevisstheten rundt spiseforstyrrelser. Dette er noe jeg virkelig brenner for, da jeg vet at det er ekstremt mye uvitenhet rundt psykiske lidelser her i landet.

Jeg valgte derfor å stille til et intervju, så lenge jeg kunne være 100% anonym. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk. Dette med thinspo er så utrolig omdiskutert og jeg ville ikke fremstå som en som støtter dette fenomenet.

Skjermbilde 2013-08-13 kl. 11.55.06

Kristine Hirsti, som skrev artikkelen, gjorde en veldig god jobb med å spørre de riktige spørsmålene for å få et riktig bilde av hva jeg tenker om thinspo og dagens idealer, og jeg følte stort sett at jeg ble godt «portrettert» i artikkelen. Samtidig må jeg si at det er ganske mye mer som beskriver min hverdag enn nettopp dette å bare sitte på rommet og se på thinspo hele dagen. Jeg fremsto nok kanskje litt «pro-ana»/»pro-mia» i artikkelen, noe jeg absolutt ikke er.

Jeg elsker thinspo. Eller, det vil si, «Ana» og «Mia» i meg elsker thinspo. Isabella hater det, men det er jo ingen som lytter til Isabella. Jeg bruker thinspo aktivt nesten daglig. Jeg søker på Google etter bilder av sylslanke jenter. Jeg finner nettsteder med hundrevis av bilder, blogger som er fylt av slanketips, forum hvor man kan få råd om hvordan man skal ignorere sultfølelsen. Det er dette jeg gjør, det har blitt en hobby. Jeg elsker thinspo.

Jeg hater thinspo. Virkelig. Thinspo gjør det vanskelig for meg å skfite fokus. Det «forer spiseforstyrrelsen», som Kristine Hirsti skrev i artikkelen. Det hjelper meg å forbli syk og kanskje bli sykere. Det gir meg et bilde av hvordan man ‘skal se ut’, som ikke henger sammen med virkeligheten. Det gjør at jeg blir sittende med Macen i fanget kveld etter kveld, i steden for å være ute og treffe venner. Det er så mye mer behagelig og trygt å sitte alene på rommet og se på bilder av hvordan jeg burde se ut. Jeg hater thinspo.

***

Jeg kom, som sagt, tilbake etter ferien til haugevis av kommentarer og mail. De fleste var veldig støttende og hyggelige. Jeg forstår at når man har 7.500 visits på èn dag, så må man regne med noen krasse kommentarer. Personlig er jeg veldig nærtagende og det er klart jeg tar meg nær av kommentarer som er usympatiske og som jeg føler ‘sparker en som allerede ligger nede’. Samtidig gir det meg enda større motivasjon til å øke bevisstheten rundt SF og jeg skal fortsette å skrive på denne bloggen til krampa tar meg, jeg skal skrive så ærlig og åpent som jeg kan! Jeg SKAL få folk til å forstå at dette ikke er noe jeg gjør frivillig, at det faktisk er en ‘psykisk lidelse’ og at det er alvorlig. Og dere SKAL skjønne det til slutt. Jeg gir meg ikke.

***

Artikkelen på NRK.no kan dere lese her.

Mandagsskribling, blogg-meninger…

Jeg sitter mye i sofaen min med Mac’en på fanget mens jeg tygger tyggis. Sånn som nå. Ofte scroller jeg nedover ‘Popular Posts’ på Bloglovin’ bare for å se hva folk er opptatt av. Og noen ganger blir jeg provosert, og jeg skjønner ikke en gang at jeg blir provosert av noe så tullete.

TRE TYPER BLOGGER SOM PROVOSERER MEG:

1. Duckface-blogger: Dere vet sikkert hva jeg mener. Blogger med tenåringer(!!) kledd i ‘Dagens outfit’ som vanligvis er bikini eller undertøy, eller en stram kjole med helt psycho utringning for å vise mest mulig av de opererte puppene. Jentene er som regel helt oransje i huden etter selvbruning og solarium, og det er helt klart at et eller annet er sprøytet inn i leppene, for det ser faen ikke normalt ut. Duckface!

Grunnene til at jeg blir provosert av disse bloggene er egentlig veldig mange. Det ene er at jeg bruker disse bloggene mye som ‘thinspo’. Jeg ser på disse slanke, perfekte kroppene og funderer over hvor mange kilo jeg må gå ned for å bli like tynn. Og jeg tviler sterkt på at jeg er alene om dette.

Jeg syns også det er litt synd å tenke på at disse småjentene, som sikkert er veldig nydelige under all sminken, føler at de må legge ut pornografiske bilder av seg selv på nettet, for å..ja, hva da? Bli likt, bli populær, havne på den derre blogglisten? Ikke vet jeg.

Også tenker jeg litt på foreldrene. Hadde jeg hatt en datter som la ut slike bilder av seg selv, så tror jeg neste stopp hadde vært kostskole i Scotland. Men, det kan jo hende noe skurrer på den fronten også, da. Jeg mener, man får jo verdiene sine fra et eller annet sted…

2. Perfect life-blogger: «Se på meg! Livet mitt er perfekt! Kjæresten min er perfekt, vi krangler aldri. Huset/leiligheten vår er alltid ryddig, oppvask blir aldri stående. Jeg er aldri sliten, jeg har alltid energi og overskudd, tjohei! Livet er fantastisk, alltid! Og nå er jeg gravid og jeg har ingen strekkmerker og er aldri morgenkvalm, og selv om jeg er halvveis i svangerskapet, har jeg ikke en gang en liten kul på magen.» Bla bla bla…

Nei, livet er ikke perfekt. For noen. Det nekter jeg å tro. *Bitter*.

Folk må selvsagt få lov til å kun skrive om alt det positive som skjer, men jeg tror faktisk slike blogger kan være litt farlige. Vi lever i en verden hvor presset (spesielt på kvinner) når det gjelder å være «perfekt» på alle områder bare blir større og større. Og det hjelper ikke å sammenligne seg med andre som ‘får til alt’ uten å prøve en gang. «Neinei, hun klarer å drible familieliv, samliv, holde huset rent, trene, lage mat osv osv, så da burde jeg klare det òg!»

3. Barne-blogger: «Se, nå har Thea lært å gå på do selv! I dag bæsjet Aurora noe helt sykt! Her er bilde av Dorothea Elliane i badekaret naken!»

Nei nei nei, dette er feil på så mange områder. Stakkars, stakkars barn. Tenk å vokse opp mens mamma dokumenterer hver minste lille ting man gjør. Hva man spiser, hva man har på seg, hva man lærer og sliter med å lære. Dette er privat! Tenk å blottlegge barna sine på denne måten! Og ikke minst…det finnes pedofile der ute, folkens, og disse bloggene er sikkert en gullgruve for de.

Dette burde vært forbudt. Det burde være regler for hvor mye av sine barns hverdag som blir allemannseie. Barna har ikke en dritt de skulle ha sagt. Jeg er sjeleglad for at jeg vokste opp i en verden uten Facebook og blogger.

***

Folk er kanskje ikke enig med meg, og folk syns kanskje denne bloggen her er provoserende, noe jeg kan forstå. Og noen tenker kanskje at jeg bare kan la være å lese disse bloggene hvis jeg ikke liker de. Og det gjør jeg ikke heller. Jeg har aldri trykket meg inn på en barneblogg og det er ekstremt lenge siden jeg har vært inne på en perfect life-blogg. Og Duckface-bloggene går jeg som sagt inn på kun fordi det er thinspo for meg. Men jeg ser overskriftene på Bloglovin’ hver dag. Om restylane og dagens outfit, om perfekt perfekt perfekt, og om den nye bleia til lille Amanda.

Kveldskaos

I dag har jeg vært fyllesjuk, skikkelig fyllesjuk. Sliten. Har enten ligget på sofaen i stua og sett på tv eller sittet på rommet og hørt på musikk med Mac’en i fanget. I går var jeg så full at jeg gikk inn i leiligheten til de som bor under her og la meg til å sove i ett par timer. De ble ganske sjokkert da jeg tasset ut til de i stua kl. 5 i dag tidlig.

Jeg hadde planer om å ikke drikke mye, men jeg drakk til jeg stupte. Hvorfor? Aner ikke. Drikker så sjelden, så når jeg først drikker går det altfor langt. Klarer ikke stoppe. Samme som med maten. Alt eller ingenting.

Selv om jeg har vært sulten i hele dag og bare hatt lyst på pizza og kebab, har jeg vært veldig flink. Spist et eple, 1/4 kålrabi, fire gulrøtter, tre knekkebrød med makrell i tomat og en salat med tomat, paprika, kyllingfilet og en bønne- og gulrotmos. Og tygd tre pakker tyggis. Kryss i kalenderen.

Merker ting blir verre og verre for hver dag. Ned i vekt, ned i vekt, ned i vekt. Og jeg pusher hele tiden min UGW – Ultimate Goal Weight. 48 kilo… Det er lite, altfor lite, jeg er fullt klar over det. Men det er et eller annet ved det tallet som har satt seg fast i hjernen min. Jeg vil veie 48 innen bursdagen min, og det burde gå hvis jeg klarer 1 kg i uka. Det vil si 52 innen neste søndag.

De siste timene har jeg sittet i sofaen på rommet mitt og hørt på Fiona Apple mens jeg har surfet på nettet. Bildesøk på Google. ‘Anorexic Beauty’ – ‘Keira Knightley skinny’ – ‘Ana Quotes’ – ‘Mary Kate Olsen’ – ‘Famous Anorexics’ – ‘Beauty Thin’ – ‘Celebrity BMI’ – ‘Skinny Models’ osv osv osv. Sånn kan jeg sitte i flere timer. Jeg sitter sånn hver kveld – surfer og tygger tyggis som om det sto om livet. Sitter å ser på de vakre, tynne kroppene. Jeg veier jo så lite nå, hvorfor ser ikke jeg slik ut som de gjør?

Hele meg er kaos. Kroppen min og tankene mine. Kaos, kaos, kaos. Rot, bråk, uorden. Alt går rundt, jeg er svimmel, jeg er trøtt. Jeg tvinger meg selv til å sitte opp lenger, for hvis jeg legger meg senere så sover jeg lengre, og når jeg sover lengre blir det lenger til jeg må spise. Makes sense? Kanskje ikke for deg, men det gir veldig mening for meg.

Det ble mye babling dette her, men jeg er så trøtt og sliten at jeg klarer snart ikke holde øynene åpne, og da er det ikke lett å skrive så mye vettugt her. Men jeg ville skrive. Noen ganger bare  jeg skrive. Bare for å…gjøre det.

Jeg er sliten.

God natt.

Tug of war

En så god følelse. Deilig. Euforisk. Hele kroppen er fylt med en følelse av lykke. Endorfiner. Jeg smiler bredt. Jeg ler litt. Jeg smiler til speilbildet mitt, tenker «Well done!». Det føles nesten som forelskelse. En følelse av å ha klart noe. En følelse av å ha utrettet noe. Noe konstruktivt. Noe som er bra for meg. 

Hva da? Vekt. Mia har overtaket. 54,7 i dag. Mia er så glad som aldri før. Vekten går nedover, det er målet hennes. Hun overbeviser Isabella om at dette er en bra ting. Hun er manipulativ, kynisk, kalkulerende og kald. Hun ler slik man ser i skrekkfilmparodier: «Moahahaha!» Hun ler høyt. Den lille bitchen.

Jeg ser på vekten. 54,7 står det. Jeg kan knapt tro mine egne øyne. Ned 500 gram siden i går. Ned 1,5 kg siden mandag. Er det mulig? Klarte jeg det? Jeg ser på meg selv i speilet igjen. Skeptisk smil. Ser på hoftebenene som stikker ut. Den flate magen. De synlige brystbeinene. De knokete skuldrene. Jo, jeg er jo tynn. Men ikke så tynn som folk skal ha det til. Ikke så tynn som enkelte andre. Ikke så tynn som den norske bloggeren jeg beundrer – som er like høy som meg, men veier under 50 kg. Hun er nydelig. Mitt forbilde. Satt lenge og scrollet gjennom bloggen hennes i går. Så på bildene. Så tynn, så vakker. Lange, slanke bein. Mellomrom mellom lårene. Stram, flat mage. Nydelig. Jeg blir aldri så bra.

Dette er en god dag og en dårlig dag. En god dag for Mia, en dårlig dag for Isabella. Jeg vet ikke hvem jeg skal stole på lenger. Jeg velger å stole på Mia, for hun har en god dag. Hun er glad i dag, og jeg vil være glad. 54,7. Jippi.

Lack of motivation

Siste kryss i kalenderen var 4. mai. Det er over en uke siden. Jeg har så lyst til å få et kryss igjen snart. Liker å tro at jeg skal greie det i dag, men så tenker jeg på all binge-maten jeg har liggende og mister litt motet. Det er så vanskelig når det er tilgjengelig. Det bare ligger i skapet mitt og venter. Makaroni, saus, kjeks, sukker, mel, smør, sjokoladepålegg. Mmm, så mye godt. Akkurat nå frister jeg ikke på noe av det, da. Sånn er det alltid om morgenen. Jeg sitter her med en svær kopp grønn te og tenker at ‘i dag skal jeg klare det!’.

Skulle ønske at sånn jeg føler meg om morgenen, kunne jeg følt meg hele dagen. Tom, småkvalm, lite matlyst, motivert. Men etter som timene går, ødelegges alt det. Jeg må til slutt ha noe mat, og tomheten forsvinner. Etterhvert forsvinner også småkvalmen og dermed kommer matlysten tilbake. Og når matlysten er på topp, er motivasjonen på bunn.

Ting jeg skulle gjort for en uke siden, har jeg planer om å gjøre i dag. Blant annet å pakke bort vinterklærne og finne frem sommerklærne. Men jeg har liksom ikke ork, ikke overskudd. Jeg vet at det er den eneste tingen jeg gjøre i dag, likevel får jeg ikke gjort det. Jeg blir sittende i sofaen på rommet mitt med Mac’en på fanget. Hele dagen. Sjekker blogger, nettsider. Noen ganger kan jeg sitte i mange timer og se på såkalt thinspo. Det er en norsk blogger som er like høy som meg, men som veier under 50 kg. Hun har så fantastisk fin kropp! Jeg kan sitte og stirre på bildene hennes i lang tid og drømme om å se sånn ut. Bare 5-6 kg til. Søker på kjendiser, prøver å finne ut hva de veier. Victoria’s Secret-modellene, Victoria Beckham, Olsen-tvillingene, Nicole Richie. Søker på slanketips, dietter, fastetips. Søker på nettsider og forum som er pro-ana/pro-mia. Ignorerer den delen i meg som vet at dette er skadelig. Den delen som vil at jeg skal gripe dagen, gjøre noe konstruktivt, være sosial. Den delen som forsvinner mer og mer. Den delen vi kan kalle Isabella.

I all verden…

Innimellom er det litt dødtid på jobb, så da blir jeg sittende å surfe litt på nettet. Blir ofte helserelaterte sider som Sol Helse, KK, Side2 og Klikk. På Klikk fant jeg en artikkel av den typen jeg alltid går inn på. Overskriften var «Derfor er slike bilder farlige» med bilder av såkalte «thinspo-jenter».

Jeg ble ganske sjokkert da jeg så bloggen min var både nevnt og sitert i artikkelen.

Skjermbilde 2013-04-04 kl. 21.09.26

 

Reaksjonen min var ambivalent. Først ble jeg litt irritert for at de ikke hadde spurt meg først. Dette er en anonym blogg og jeg trivdes med mine +/- 50 lesere. Men internett er internett og alt er jo blitt allemannseie. Og jeg vil jo ha mer fokus på alvorligheten rundt spiseforstyrrelser, så jeg ble nesten litt stolt. Hvis jeg kan få èn person til å endelig skjønne at spiseforstyrrelser er en sykdom, ikke noe man velger selv, så er det verdt det.

Så kom panikken. Tusenvis av lesere klikket innom bloggen min. Hva om noen av de var noen jeg kjente? Hva om de skulle kjenne meg igjen på noen av bildene? Hva om hemmeligheten, min største hemmelighet, ikke lenger var noen hemmelighet? Hva om plutselig alle visste? Om min skam, min sykdom, min hverdag, mitt helvete. Panisk bladde jeg gjennom bloggen på jakt etter innlegg hvor jeg kunne bli gjenkjent, og slettet alle.

Jeg gikk inn på Klikk igjen en halvtimes tid etterpå, og da var plutselig en del av mitt sitat blitt overskriften. Satt sammen med bilder som ikke var fra min side eller av meg.

Skjermbilde 2013-04-04 kl. 20.47.17

 

De må vel gjøre det de kan for at flest mulig skal klikke seg inn på artikkelen…

Gikk inn på artikkelen en del ganger i dag, for jeg ville se om noen hadde lagt igjen noen Facebook-kommentarer. Folk har så utrolig lite skrupler når det gjelder å slenge dritt på nettet. Det var et par litt kjipe kommentarer, men de fleste syns heller synd på oss SF’ere. Ja, jeg vet ikke jeg, det er vel det. Den kjipeste kommentaren tok jeg meg ikke så veldig nær av da den var så full av skrivefeil at det nesten var uleselig.

Kjære Bjørn: Av oss to tror jeg ikke det er jeg som mangler hjerne ;)

Så i dag har jeg hatt 8.000 klikk på siden min. Forhåpentligvis skulle de fleste av dere bare innom og se hva slags merkelig menneske jeg var, og kommer ikke hit igjen :) Som sagt, jeg trivdes med mine +/- 50 lesere.

Natta <3

Trykk her for å komme til artikkelen.

 

Nødvendig thinspo for dagen

The ultimate thinspo

Skjermbilde 2013-02-17 kl. 15.05.57Jeg kom over dette bildet på en Tumblr-side og dette må være det ultimate thinspo-bildet for meg. Hvorfor? Ansiktet ligner på meg, så hvis jeg setter i gang fantasien, er dette hvordan jeg kan se ut om jeg blir tynn :)

This could be you, this could be you…

 

Thinspo

%d bloggers like this: