• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Going downhill

Ting skjer. Jeg vet ikke helt hva. Det har gått bra så lenge, men nå er jeg på vei ned bakken igjen. Det er så utrolig mye i livet mitt som ikke er på stell nå, akkurat slik det var da jeg virkelig raste utenfor stupet for 3 år siden. Og jeg kjenner meg igjen.

Jeg har trappet gradvis ned på antidepressiva i 4-5 uker nå. Jeg har fått tilbake følelsene mine, på godt og vondt. Jeg er så sårbar. Jeg gråter av hver minste ting, som om alle tårene mine de siste årene har blitt lagret og nå endelig får fritt utløp.

I tillegg er selvmordstankene tilbake. For fullt. Jeg tenker mye på det, slik jeg gjorde før. Jeg leker med tanken, planlegger i hodet mitt, ser det for meg. Jeg vet akkurat hvor og hvordan. Bare ikke når. For det er ikke noe når.

Tankene kommer titt og ofte, men blir ekstra forsterket når jeg er full og går hjem fra byen alene. Da vurderer jeg det virkelig, men overbeviser meg selv om at jeg skal vente til i morgen. Morgenen etter er ikke tankene borte, men de er ikke så dominerende.

Jeg har også så smått begynt å kaste opp igjen. Ikke ofte og ikke planlagt. Jeg overspiser ikke, men kaster bare opp når jeg føler jeg har spist litt for mye. Men i stad hadde jeg er virkelig behov, så jeg gikk bort på Kiwi for å kjøpe en pakke med 8 kroneis. Jeg skulle ha kroneis, og når jeg har sett for meg noe i hodet mitt, så blir det sånn. Men de var utsolgt. Jeg sto foran frysedisken og vurderte om jeg skulle kjøpe en 2-liters boks med krokanis i stedet. Jeg sto slik og vurderte i sikkert 5 minutter, før jeg tok mot til meg og forlot butikken. Uten is. Jeg er sykt stolt av meg selv. Så i stedet for å overspise, bare kastet jeg opp litt av middagen min da jeg kom hjem, så var for så vidt behovet dekket.

Jeg har gått et halvt år uten å oppsøke thinspo. Jeg har sluttet å følge alle bloggene jeg fulgte før, jeg har unngått ting som gir meg dårlig selvfølelse. Men i stad gikk jeg inn på en side. Og en til. Og en til. Bladde meg gjennom. Tynne, vakre jenter. Jeg angrer for at jeg spiste middag.

Jeg har lagt på meg masse. Siden jeg var på mitt tynneste (49 kg) for to år siden, har jeg lagt på meg minst 15 kg. Sikkert mer også, jeg har ikke veid meg på et par måneder. Tipper jeg nærmer meg 70. 70! Det er sykt. Jeg har fått skikkelig mage og ser virkelig ikke bra ut. Eller, med klær på og høye hæler kan jeg faktisk se ganske slank ut, men jeg er ikke det. Det er mage, det er valker, det er fett og cellulitter. Jeg føler meg som en hvalross.

Jeg er som sagt på vei nedover bakken igjen og jeg vet ikke hvordan jeg skal få stoppet det. Den mest åpenbare løsningen ville jo være å trappe opp på antidepressiva igjen. Men, det ville være et så utrolig stort nederlag for meg. Jeg har ønsket så lenge å bli medisinfri og nå er jeg snart der. Det er ikke snakk om å begynne på igjen med mindre jeg må. Jeg har fått igjen følelsene mine og jeg trenger de.

Ser for meg at det kan bli litt innlegg her inne fremover. Skal holde dere oppdatert.

Advertisements

Fucked

I går var jeg hos ernæringsfysiologen min. Selv om jeg går dit med en veldig «anorektisk og spiseforstyrret hjerne», går jeg alltid derfra med litt mer viljestyrke og litt høyere ønske om å bli frisk. Problemet er at disse konstruktive tankene forsvinner fort igjen. Den rasjonelle meg vet at jeg må spise mer enn 1000 kcal om dagen, at jeg bør legge opp planleggingen min av mat og spising annerledes. Men med en gang jeg tenker på å spise opp mot 1500 (og 2000!!) kcal, får jeg nesten angst.

I dag våknet jeg og tenkte å prøve. Kanskje jeg skal prøve å spise litt mer «normalt» i dag og bare teste ut? Selv om jeg var veldig ambivalent, var jeg faktisk villig til å prøve det. Så gikk jeg på vekta. Lavere enn i går. Åh, for en fantastisk følelse! En slags rus. Lykkefølelse strømmer gjennom kroppen. Dette er et tegn på at noe går riktig vei. Jeg kan jo bare fortsette som jeg gjør.

Så i dag har jeg ikke spist noe. Klokken er 13:30. Jeg har ikke spist noe og jeg har ikke lyst til å spise noe. Vet jeg må, at jeg burde, men noe i meg sier stopp. Hiver innpå med kaffe, te og Cola Light i steden.

De konstruktive tankene kommer. Og går. Jeg nekter å holde fast i de. Jeg har blitt altfor hjernevasket etter over 15 år med en spiseforstyrret hjerne, jeg klarer ikke tenke normalt. Igjen svinner håpet om å noen gang bli frisk. Jeg er altfor fucked i hodet.

Sjokoladeboller

NB! Triggende innlegg.

Min store svakhet. Helgen har vært en eneste lang b/p, og det har blitt sykt mye sjokoladeboller. Tilsammen 10 poser fredag til søndag. Det er 80 boller. Det er over 300,- til bare boller. Jeg blir kvalm av å tenke på det. Holder fremdeles på å prøve å få opp den siste omgangen med boller.

Boller kan være vanskelige å få opp, men drikker man nok og tar seg god tid, så går det til slutt. Det er vondt og det er ekkelt. Store deigklumper kommer smygende opp spiserøret. Noen ganger er klumpene så store at jeg nesten tisser på meg når jeg skal presse de opp. Men det går til slutt.

Vondt i halsen nå, helt hoven. Og veldig vondt i hodet. Men sjokoladeboller er så godt. Min store svakhet.

Jeg føler meg ekkel nå. Føler jeg er full av ting som ikke hører hjemme i kroppen min. Bolle-ingredienser. Sukker, mel, smør. Æsj. Jeg føler meg virkelig ekkel.

Vurderer sterkt å faste i morgen, bare for å føle meg litt bedre. For å føle at jeg mestrer noe. Det er det lenge siden jeg har følt nå. Savner den følelsen.

Om mat og sånn

Jeg vet jeg har vært dårlig til å skrive her i det siste, og jeg vet det er mange kommentarer jeg ikke har svart på ennå. Jeg skal gjøre det. Og jeg skal skrive oftere, jeg trenger denne formen for ‘terapi’.

Jeg er så ustabil for tiden, så da er det vanskelig å skrive om hvordan jeg har det. Det forandrer seg hele tiden. Fra dag til dag, nesten fra time til time. Hodet mitt spinner rundt så mye rart, fokuset mitt er helt feil. Mat. Trening. Vekt. Kropp. Tynn, tynn, tynn. Ingen tanker blir ofret til å finne motivasjon til å bli frisk. Jeg vil ikke bli frisk. Jeg vil forbli tynn. Jeg vil bli tynnere.

Sitter stadig på nettet og søker etter tips, råd, motivasjon. Til å bli tynn. Tynnere. Tynnest.

Forrige uke prøvde jeg kaloritelling. Det gjorde meg bevisst på hvor mye mat jeg faktisk syns er for mye. Når jeg spiste «normalt» forrige uke, lå det på litt over 1000 kcal. Hadde jeg spist mer enn dette, ville jeg følt at jeg overspiste. Det endte riktignok med b/p endel kvelden forrige uke, men det går greit. Psykologen min sier at jeg ikke skal være så streng mot meg selv. At ikke jeg skal bli sint på meg selv fordi symptomene blir der. Jeg er jo syk ennå, så det er ikke så rart. Jeg prøver å tenke at hun har rett.

Denne uken har jeg en ny plan. «Cabbage Soup Diet». Ja, jeg vet det høres ille ut, men det er faktisk ikke så fælt. For det første er det en grønnsakssuppe med masse gode grønnsaker i tillegg til kål. For det andre spiser man suppe hver dag i tillegg til andre ting, som varierer fra dag til dag. Da jeg satt og leste om denne dietten i går kveld, gledet jeg meg til å begynne. Fordi den er overkommelig. Man skal ikke gå sulten, og det er få begrensninger på mengde mat, kun på type mat.

Jeg vet at jeg lurer meg selv. Jeg trenger ingen ‘lectures’ om hvor ille dette er eller om hva jeg burde gjøre i steden. Jeg trenger planene mine, jeg trenger å følge et system. Og dette er det systemet jeg følger nå.

Det går i bølgedaler og akkurat nå er jeg på bunnen.

Nytt prosjekt

Enda et av mine elleville prosjekter. Ja, jeg vet det er dumt, men jeg føler meg desperat. Nød lærer naken kvinne å spinne.

20140219-195150.jpg

Destruktive tanker

OBS! Triggende innlegg!

Dette med vekten har bare tatt over alt av tanker og fokus. Jeg veier for mye. Det er plutselig ikke så nøye å bli frisk. Jeg ser ikke lenger noen fremtid som frisk. Nå er det «TYNN» som står i hodet mitt. Tynn, tynn, tynn. En mager, knoklete kropp uten former, uten fett. En sånn kropp som folk flest syns er nesten ekkelt. Men jeg syns det er vakkert.

Spise lite, trene mye. ‘Skinny Girl Diet’ begynner i morgen. Jeg gikk ned masse på SGD i sommer, jeg kan klare det igjen. Jeg er motivert.

Vekten er på nesten 55 kg. BMI er fremdeles undervektig og det skal den fortsette å være. I mitt hode er ‘undervektig’ normal, og ‘normalvektig’ er tjukk. 2 kg til så er jeg på normalvektig. Det skal ikke skje. Jeg skal ikke bli tjukk.

Jeg ser meg selv i speilet. Mage, pupper, rumpe. For mye. Lårene mine, som det var så fin avstand mellom før, har begynt å gnisse. Skvulp, skvulp, skvulp. Hele meg disser når jeg går. Skvulp.

Dagen i dag skal brukes som en slags overgang. Fra dagevis med urutinert b/p, til en fast rutine med SGD. Jeg skal være sterk, jeg skal være motivert. Jeg skal gi alt. Jeg skal følge planen til punkt og prikke.

Vektoppgang

Joda, jeg takler det (såvidt), men det betyr ikke at det er noe gøy. Det var vel like før jeg jeg begynte å ha flere og flere dager uten b/p og ble flinkere og flinkere med måltider og nok mat. Siden da har jeg gått opp nesten 2 kg. Jeg er veldig klar over at dette kan ha sammenheng med mye. Vann i kroppen, muskler etter jeg har begynt å trene og det at jeg skal få besøk av Tante Rød til helgen. Så jeg vet jo at dette ikke nødvendigvis betyr at jeg faktisk har lagt på meg 2 kg i fett, men likevel er det skummelt å se tallet på vekten.

Dette tallet har bestemt humøret, matvanene og selvtilliten min i så lang tid nå, så det er klart det ikke er bare-bare å vende seg av med den tanken. Veien fra å tenke «What!? 2 kg!? Må skjerpe meg, ikke spise noe i dag!» til å tenke «Jaja, vekten varierer jo. Jeg er jo ikke feit.» er lang. Veldig lang. Men jeg er på vei!

Dagene er gode. Trening, sunn mat og sosiale happenings. Jeg begynner mer og mer å nyte livet og det er deilig. Innimellom savner jeg boblen min. Jeg savner «det jeg var så god på». Jeg savner å kunne konkret se at jeg gjorde noe «riktig» (altså at vekten gikk ned og jeg ble tynnere og tynnere). Ja, jeg savner det. Veldig ofte. Men jeg prøver hardt å skyve de tankene unna.

Dette er en helvetes jobb, det skal dere vite. Hver dag fra morgen til kveld jobber jeg aktivt med å bli frisk. Jeg gjør innsatsen selv, ingen fikser dette for meg. Det tar på, jeg blir sliten, jeg blir lei, jeg får lyst til å gi opp. Men, det er så verdt det!!

2013 – en oppsummering

Julen har kommet og julen har gått, og nå er vi plutselig inne i et nytt år.  2013 var veldig turbulent for meg og det føles godt at det året er over. Et nytt år byr på nye muligheter og det gir meg håp og mot. En ny sjanse til å komme på riktig vei, en ny sjanse til å vinne kampen.

For ett år siden veide jeg omtrent 57 kg. Jeg hadde allerede gått ned 7-8 kg, men hadde ingen aning om hvor langt dette ville gå. Det første halvåret var slitsomt, med ny jobb, nye mennesker å forholde seg til og mye frustrasjon i forhold til hva jeg skulle gjøre med livet mitt, både helsemessig og karrieremessig. Jeg følte meg veldig ‘lost’ og ønsker flere ganger bare å gi opp. Verst var det i februar/mars da jeg trappet ned på medisinen og sluttet helt. På et tidspunkt sto jeg på rommet mitt med beltet på badekåpen rundt halsen og var klar til å ‘ta steget inn i evigheten’. Den dag i dag skjønner jeg ikke helt hvordan jeg kom meg levende gjennom den perioden der, men jeg er dypt takknemlig for at jeg lever.

Sommeren var tøff. Jeg hadde fri fra jobben og prøvde så godt jeg kunne å finne et spisemønster jeg kunne følge for ikke å kaste opp. Det gikk fint, jeg hadde lange perioder uten b/p, men jeg spiste altfor lite og raste ned i vekt. Det hjalp ikke akkurat på at jeg ble dumpet av kjæresten heller. Etter sommeren var jeg nede på 49,5 kg. Alvorsord fra familie, venner og kollegaer fikk meg til å innse at noe  var alvorlig galt, og da legen puttet diagnosen ‘anoreksi’ i journalen min ble jeg bestemt på å gjøre noe.

I september fikk jeg plass på RASP. Jeg var skeptisk til enda mer behandlig. Ukentlige møter med lege, psykolog og ernæringsfysiolog i tillegg til gruppeterapi føltes overveldende når det kom på toppen av å jobbe 100%. Jeg ble utmattet og sliten og endte med å bli 50% sykemeldt. Heldigvis. Jeg slet med dårlig samvittighet i forhold til jobb, men jeg vet at sykemelding var det jeg trengte for å komme meg gjennom høsten.

Høsten har hatt sine opp- og nedturer, som har hatt mye med mitt turbulente kjærlighetsliv å gjøre. Jeg traff en fyr jeg ble utrolig glad i og hadde mange fine stunder med ham, men da han endte det med meg falt jeg nedi en dump som jeg ikke hadde kommet meg opp av hvis det ikke var for mine foreldres støtte og kjærlighet.

I tiden frem mot jul har ting av en eller annen grunn bare gått bedre og bedre. Jeg tror det er utsikten til en bedre og mer normal fremtid som er den største motivasjonen. Jeg blir 30 til sommeren, så det er jo naturlig å begynne å tenke fremover. Jeg har blitt flinkere til å spise mer mat og jeg godtar metthetsfølelsen. Jeg kaster opp mindre og klarer å finne andre ting å bruke tiden på enn å spise og spy.

Jeg ser veldig frem til 2014 og jeg har en følelse av at dette blir et bra år. Jeg er veldig motivert og har troen på at jeg skal bli frisk(ere) og få en bedre livskvalitet. Det er en deilig følelse å glede seg til livet fremover, spesielt med tanke på hvor mørkt ting har sett ut enkelte ganger. Jeg er motivert, jeg har håp, jeg har mot og jeg har troa!

Godt nyttår! <3

Argh!!!

Er så lei meg. Og sint.

Crap!

Har gått opp nesten 5 kg siden jeg var på mitt tynneste.

54,1 kg i dag.

JEG HATER DET!!!!!

Tårer.

Jeg er på vei til å bli tjukk igjen.

Mislykket.

Restart

Den deilige sultfølelsen. Når den får tid til å komme, er den så fantastisk altoppslukende. Jeg føler meg tom. Jeg føler meg lett. Jeg føler meg tynn. Jeg føler meg vellykket. Den gode følelsen av at kroppen vil ha mat den ikke får. Fordi jeg er sterk. Fordi jeg er vellykket.

Når hodet begynner å dunke. Når jeg blir svimmel, ør og veldig trøtt. Når hendene skjelver. Når synet innimellom svikter. Når kroppen er iskald, selv om jeg har på meg lag på lag med ull, drikker varm te og sitter helt inntil en varmeovn.

Jeg trenger en slags ‘restart’. Jeg må slå av hjernen min litt og programmere den på nytt. Programmere den til å lytte til kroppen. Til å spise når magen rumler. Til å ta svimmelhet, skjelving og synssvikt på alvor. Til å ikke forbinde sult med lykke.

%d bloggers like this: