• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 53 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Suicidal

Jeg er så tom for tiden. Det er vanskelig å sette seg ned og skulle skrive noe når jeg føler at jeg ikke har noe å bidra med.

Jeg er veldig deprimert for tiden. Det er ikke tårer og sorg. Det er tomhet og selvdestruktive tanker. Jeg er deprimert og jeg er suicidal.

Jeg skulle ønske jeg kunne legge meg under dyna og grine. Kjenne tårene strømme nedover ansiktet og gjøre puta våt. Men det kan jeg ikke. Jeg kan ikke gråte. Følelsene mine er gjemt så langt inni meg at det eneste som fyller hodet mitt er tomhet.

Daglig tenker jeg på det å dø. Å sovne og ikke våkne igjen. Jeg tenker på det som om det er det eneste riktige. Den eneste utveien. Tankene skremmer meg, men samtidig roer de meg. Det å vite at jeg har muligheten. Hvis jeg vil.

Jeg tenker mye på når, hvor og hvordan. Egentlig mest på hvor. Hvem vil finne meg?

Tankene er der ennå…

…men jeg skal prøve å overkomme de. Jeg skal prøve å tenke positivt, tenke fremover. Tenke på alt det fine, prøve å nyte solen og våren. Sette pris på venner og gode kollegaer. Prøve å la være å grave meg ned i et hull jeg til slutt ikke kommer meg ut av.

Takk for fine kommentarer på forrige innlegg <3

I går var det nesten slutten

Noen ganger er tankene om fremtiden så vanskelig at man karrer seg til det lille man finner av håp. Når det håpet igjen knuses, hva gjør man da? I går var jeg nær ved å gi opp.

Jeg planla. Jeg fant fram pillene, leste pakningsvedlegget og prøvde å finne ut hvor mange jeg måtte ta. Konkluderte med at det var best jeg tok alle, for å være sikker.

Jeg var ikke lei meg, jeg var ikke trist. Jeg var tilfreds. Jeg følte jeg hadde funnet den beste løsningen. Endelig. Og jeg hadde mot til å gjøre det. Jeg var ikke redd.

Jeg hadde ikke sittet her i dag og skrevet om det ikke hadde vært for en bitteliten del av meg som hvisket «Hei du, er du helt sikker…?» Jeg klarte ikke å ignorere denne lille, tynne stemmen. Til slutt ringte jeg en kamerat.

Han har prøvd å ta sitt liv før, så han var den eneste jeg tenkte kunne forstå meg. Og det gjorde han. Han sa akkurat de riktige tingene.

Likevel var jeg fremdeles ikke overbevist. Jeg skrev brevet. Jeg fant frem vann til å svelge pillene.

Men så kom samvittigheten. Om jeg gjør dette, hva vil det gjøre med ham? Kameraten min, som prøvde å redde meg, som sa de riktige tingene. Jeg kunne ikke gjøre det. Ikke da. Jeg venter til i morgen eller søndag.

Han reddet meg. Så i dag lever jeg.

Skjermbilde 2014-04-26 kl. 09.27.37

Til Mamma og Pappa. Til min beste venninne. Til kameraten jeg ringte. Til verden.

Påske

Drar til Italia med en venninne en ukes tid. Skal svare på alle kommentarer når jeg er tilbake :) God påske! <3

Loop

NB! Triggende innlegg.

Igjen er det helg. Igjen er det søndag og jeg sitter på kjøkkenet med tekoppen min i fanget og Macen på bordet. Igjen. Som om dagene og ukene bare går i loop. Alltid det samme, ingen forandring. Jeg lever ikke, jeg overlever. Jeg prøver å finne på ting. Prøver å gjøre avtaler med folk, men det blir bare til at jeg avlyser. Enten fordi jeg ikke orker, eller fordi det eneste som står i hodet mitt der og da er å kaste opp.

Oppkastseansene mine går også i loop. Først kommer tankene, fristelseneTankene på mat, tankene om å spise, om å nyte masse deilig nei-mat. Tankene om å fylle magen med ulovlige ting. Så kommer dilemmaet. Skal, skal ikke? 9 av 10 ganger gir jeg etter. Jeg orker ikke stå i mot. På butikken, handle, kokkelere, lage, smøre. Forberedelser.

Under forberedelsene tenker jeg ikke på annet enn maten jeg lager. At det må kastes opp etterpå er ikke i hodet mitt. Bare maten. Så billig, usunt og mye jeg kan få til. Uten at de jeg bor med merker noe. Jeg må alltid ha noe jeg kan lage på kjøkkenet, som jeg kan si til de andre at er middag (f.eks. pizza eller makaroni) og så må jeg ha noe jeg kan lage på rommet mitt (f.eks. brødskiver/knekkebrød med pålegg, kjeks med sjokoladepålegg eller nudler som jeg bare kan helle varmt vann over). Kjøper som regel også noe mye snacks. Godteri, potetgull, popcorn, sjokoladeboller, kjeks, sjokolade.  Ting jeg bare kan sitte og apatisk putte i munnen mens jeg ser på en film.

Deretter kommer selve spisingen. Her vet jeg ikke helt hva jeg tenker, det er nesten som jeg går i en slags transe. Jeg tenker ikke på at maten smaker godt, det betyr egentlig ikke så mye når jeg har kommet til dette punktet. Jeg tenker vel stort sett bare på å føre maten til munnen, tygge og svelge. Koble ut hjernen.

Så er magen full og det er på tide å kvitte seg med all dritten. Jeg skal spy. Nå kommer alltid tankene «Hva i helvete er det jeg driver med?», «Hva er dette for noe tull?», «Så mye bortkastet penger og mat som bare havner i dass! Tenk på alle som ikke har verken penger eller mat! Din egoistiske ku!» Jeg kan se maten komme ut, litt etter litt. Brekker meg, stikker fingrene i halsen, bruker magemusklene for å presse opp så mye som mulig. Tårer i øynene, sår i ganen etter negler som har skrapt opp, røde kinn, rennende nese, hoven magesekk som står ut, vondt i halsen. Jeg er trist, lei meg og sint. «Jeg gjorde det igjen, jeg klarte ikke la være, jeg er svak.» Fortsetter til det bare kommer magesyre. Et tegn på at jeg har fått opp det meste. Magesyre, som smaker så jævli, er en smak jeg har blitt skremmende vant til.

Når magen er tom, kommer frihetsfølelsen. En nesten euforisk tilstand hvor magen kjennes herlig tom. All maten er ute, de selvbebreidende tankene er midlertidig borte og jeg føler meg fri. Tom og fri. Denne følelsen kan vare resten av dagen og jeg kan bare kjenne på tomheten i mange timer før jeg endelig går og legger meg. Eller den kan vare 5-10 minutter. Så er det på’n igjen. Loop.

Fristelsene, dilemmaet, forberedelsene. Spise. Spy. Og en følelse av frihet.

The world within

Jeg har nå endelig tatt meg tid til å svare på alle de fantastiske kommentarene dere har lagt igjen den siste måneden. Jeg beklager at det har tatt så lang tid for meg å svare, men det krever mye av meg å sette meg ned og lese og svare på alle disse fine ordene. Det å vite at dere bryr dere (i den grad man kan bry seg om noen man ikke kjenner) er både fint og tungt. Så jeg har utsatt det, gang på gang. Og det har hopet seg opp med kommentarer. Men jeg vil dere skal vite at jeg leser hver eneste en av de og hver og en går rett til hjertet mitt. Noen henger igjen så jeg går og tenker på det i dagevis. Det rører meg det dere skriver. Dere deler private ting om dere selv og det får meg på en måte til å føle meg…viktig. Så takk <3

Ting går ikke bra. Jeg kaster opp hver eneste dag, jeg er asosial og ensom, jeg orker ikke treffe folk. I dag avlyste jeg middag med en kompis, bare fordi jeg ikke orket. Jeg ville være alene. Jeg ville sitte alene på rommet mitt og spise og spy. Jeg planlegger ting jeg skal gjøre på kveldene. Trene, treffe venner, gå på kino, gå i operaen (ja, jeg elsker det! :p), gå på temakvelder på IKS. Men jeg dropper det alltid. Dårlige unnskyldninger, løgner, hemmeligheter. Og jeg hater det.

Jeg er inni en ganske dyster periode nå. Jeg tenker på å ta livet mitt nesten daglig. Det har kommet så langt at jeg nesten begynner å frykte meg selv…hvis det gir mening? Men jeg tør ikke si det til noen. Ikke til legen, ikke til venner, ikke i gruppeterapien. Jeg er redd noen skal ta tak og få meg lagt inn eller noe. Men altså, tankene er liksom ikke reelle. Det er mer som om jeg leker med idèen. Om hvordan jeg ville gjort det, hvor deilig det ville være å slippe, å bare være fri. Jeg kommer ikke til å gjøre det, fordi jeg kunne aldri latt foreldrene mine måtte gå gjennom noe sånt. Så jeg vil aldri gjøre det, men jeg skal innrømme at jeg ofte har innmari lyst…

Jeg har lyst til å tenke at dette bare er en dårlig periode som jeg må komme meg ut av, men innimellom er det lett å miste motet. Og håpet. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal kunne endre dette. Forhåpentligvis blir jeg flinkere til å bruke støtteaparatet mitt etterhvert, men det går med musesteg. Jeg har problemer med å åpne meg. Det går sakte, sakte, men det går fremover.

Forresten, jeg ble intervjuet av VG for noen uker siden, så hvis noen leste denne artikkelen, så var den om meg. Jeg fikk tilsendt intervjuet på mail, så har forsåvidt lest det, men fikk aldri lest det «på trykk» da jeg ikke har VG+ eller fant det i papiravisen. Menmen, det ble sikkert bra :) Gi gjerne tilbakemelding om noen andre leste det.

Skjermbilde 2014-03-09 kl. 19.52.01

Sjokoladeboller

NB! Triggende innlegg.

Min store svakhet. Helgen har vært en eneste lang b/p, og det har blitt sykt mye sjokoladeboller. Tilsammen 10 poser fredag til søndag. Det er 80 boller. Det er over 300,- til bare boller. Jeg blir kvalm av å tenke på det. Holder fremdeles på å prøve å få opp den siste omgangen med boller.

Boller kan være vanskelige å få opp, men drikker man nok og tar seg god tid, så går det til slutt. Det er vondt og det er ekkelt. Store deigklumper kommer smygende opp spiserøret. Noen ganger er klumpene så store at jeg nesten tisser på meg når jeg skal presse de opp. Men det går til slutt.

Vondt i halsen nå, helt hoven. Og veldig vondt i hodet. Men sjokoladeboller er så godt. Min store svakhet.

Jeg føler meg ekkel nå. Føler jeg er full av ting som ikke hører hjemme i kroppen min. Bolle-ingredienser. Sukker, mel, smør. Æsj. Jeg føler meg virkelig ekkel.

Vurderer sterkt å faste i morgen, bare for å føle meg litt bedre. For å føle at jeg mestrer noe. Det er det lenge siden jeg har følt nå. Savner den følelsen.

Tungt

Jeg er så sliten. Disse dagene er så tunge. Kaster opp hver dag, selv om jeg har lagt møysommelige planer for å unngå det. Likevel, hver dag, spise og kaste opp.

Det er tungt fysisk. Jeg sover nesten ikke om nettene, jeg er sliten i muskler og ledd, har vanvittig smertefulle mageknip, dunkende hodepine, vondt i halsen. Likevel fortsetter jeg med å skade kroppen min. Gang på gang på gang. En liten del av meg går nesten bare og venter på at hjertet skal stanse. Hvor mye kan det egentlig tåle?

Det er tungt psykisk. Søvnløse netter fylt med enten apati og tomhet eller med sorg og tunge tårer. Nedstemt og trist,  irritert og sint, ingen håp for fremtiden, dårlig selvbilde som bare blir verre og verre. Tanker om å dø.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Skulle ønske noen kunne gi meg en oppskrift. Eller en bli-frisk-pille. Et eller annet, jeg er desperat.

Om mat og sånn

Jeg vet jeg har vært dårlig til å skrive her i det siste, og jeg vet det er mange kommentarer jeg ikke har svart på ennå. Jeg skal gjøre det. Og jeg skal skrive oftere, jeg trenger denne formen for ‘terapi’.

Jeg er så ustabil for tiden, så da er det vanskelig å skrive om hvordan jeg har det. Det forandrer seg hele tiden. Fra dag til dag, nesten fra time til time. Hodet mitt spinner rundt så mye rart, fokuset mitt er helt feil. Mat. Trening. Vekt. Kropp. Tynn, tynn, tynn. Ingen tanker blir ofret til å finne motivasjon til å bli frisk. Jeg vil ikke bli frisk. Jeg vil forbli tynn. Jeg vil bli tynnere.

Sitter stadig på nettet og søker etter tips, råd, motivasjon. Til å bli tynn. Tynnere. Tynnest.

Forrige uke prøvde jeg kaloritelling. Det gjorde meg bevisst på hvor mye mat jeg faktisk syns er for mye. Når jeg spiste «normalt» forrige uke, lå det på litt over 1000 kcal. Hadde jeg spist mer enn dette, ville jeg følt at jeg overspiste. Det endte riktignok med b/p endel kvelden forrige uke, men det går greit. Psykologen min sier at jeg ikke skal være så streng mot meg selv. At ikke jeg skal bli sint på meg selv fordi symptomene blir der. Jeg er jo syk ennå, så det er ikke så rart. Jeg prøver å tenke at hun har rett.

Denne uken har jeg en ny plan. «Cabbage Soup Diet». Ja, jeg vet det høres ille ut, men det er faktisk ikke så fælt. For det første er det en grønnsakssuppe med masse gode grønnsaker i tillegg til kål. For det andre spiser man suppe hver dag i tillegg til andre ting, som varierer fra dag til dag. Da jeg satt og leste om denne dietten i går kveld, gledet jeg meg til å begynne. Fordi den er overkommelig. Man skal ikke gå sulten, og det er få begrensninger på mengde mat, kun på type mat.

Jeg vet at jeg lurer meg selv. Jeg trenger ingen ‘lectures’ om hvor ille dette er eller om hva jeg burde gjøre i steden. Jeg trenger planene mine, jeg trenger å følge et system. Og dette er det systemet jeg følger nå.

Det går i bølgedaler og akkurat nå er jeg på bunnen.

Nytt prosjekt

Enda et av mine elleville prosjekter. Ja, jeg vet det er dumt, men jeg føler meg desperat. Nød lærer naken kvinne å spinne.

20140219-195150.jpg

%d bloggers like this: