• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Min historie

Som liten var jeg alltid slank og normalvektig. Jeg tenkte ikke så mye over kroppen min. Om den var fin eller stygg, tykk eller tynn. Den bare var der. Så ble jeg tenåring. Kroppen var ikke lenger bare et skall, men en del av meg. Og den begynte å forandre seg. Magefettet kom. De fleste venninnene mine holdt seg tynne, veldig tynne, men jeg følte jeg este ut. Og i begynnelsen forsto jeg det liksom ikke helt, tenkte ikke så mye over det. Helt til jeg så et bilde av meg selv hos en venninne. «Shit, kan du ikke kaste det bildet? Se på magen min, den tyter jo ut over buksa.» Venninnen min så på meg. «Men, det er jo sånn du ser ut.» Shit, jeg er tjukk.

Jeg ble besatt. Hoppet over frokost, begynte å trene på rommet mitt. Bli tynn, bli tynn, bli tynn. Det var virkelig alt som sto i hodet mitt. Folk begynte å kommentere at jeg så tynnere ut. Jeg ble enda mer motivert. Men, jeg syns det var vanskelig. Jeg var, og er fremdeles, utrolig glad i mat. Og jeg falt for fristelsen. Gang på gang på gang. Jeg er mislykket.

Da kom idèen om å spise, så mye jeg ville, hva jeg ville, også bare kaste opp etterpå. Dette er jo genialt. Jeg var 14 år.

Dette var starten på mitt liv som bulimiker. Tenårene var harde. I tillegg til mat og kropp, slet jeg med selvskading, selvmordstanker og depresjon. Men jeg var flink til å skjule det. Kun noen få visste.

Jeg fikk meg kjæreste. Måtte jo fortelle deg. Følte meg mislykket. Syk og mislykket. Hvem vil være sammen med en ødelagt person? Det ble slutt. Ikke pga det, men jeg tror jeg ble for mye for ham. Mislykket.

Våren 2007 skjedde det noe. Jeg var 23 år. Vet ikke hva som skjedde, men plutselig fikk jeg en enorm viljestyrke og motivasjon. Jeg var lei av å være «en syk person». Nå har jeg vært syk i 9 år. Det skal FAEN IKKE bli 10! Jeg ble «frisk». Jeg skriver det i anførselstegn, fordi jeg mener man som bulimiker aldri blir helt frisk (hvertfall ikke som jeg har erfart), fordi tankemønsteret vil alltid være i bakhodet. Men jeg følte meg frisk.

Tidligere hadde det vært den mest naturlige ting å spy etter et måltid, jeg skjønte ikke hvorfor ikke bare alle gjorde det, det var jo genialt. Nå innså jeg endelig at det var feil. Jeg innså at jeg ødela kroppen min.

Jeg var «frisk». Inntil begynnelsen av 2012. Det kom veldig gravis tilbake, men nå er jeg tilbake der jeg var før 2007. Eller, jeg er verre. Gikk ned 15 kg på under ett år, og folk sier nå jeg virkelig ser syk ut. Jeg ser det ikke selv.

Advertisements
Legg igjen en kommentar

8 kommentarer

  1. Det var litt av en historie, ser ut til at du har vært gjennom mye. Håper du finner veien ut av spiseforstyrrelsen! Har du vurdert et steinalderkosthold / LCHF? Jeg har lest om flere som har kommet seg ut av bullimi oog andre spisefortyrrelser ved hjelp av nytt kosthold, dvs. de har spist det evolusjonen har tilpasset kroppen vår til å tåle. Her er litt inspirasjon:
    http://blogg.passagen.se/dahlqvistannika/entry/%C3%A4tst%C3%B6rningar_anorexi_bullimi
    Lykke til, uansett hvordan du gjør det!

    Svar
    • Har spist LCHF i 2,5 år og er helt enig i at det kan hjelpe. Har hjulpet meg masse :) Bare det å ikke være avhengig av sukker, ha stabilt blodsukker, en hverdag hvor man ikke automatisk tenker på mat fordi man blir sulten rett etter hvert måltid, det gjør underverker for en sliten bulimiker :)

      Svar
  2. Eva

     /  5. april 2013

    Stå på :-) Godt å høre at LCHF hjelper deg med å få kontroll. Det sies at «å slutte med sukker og raske karbohydrater er vanskeligere enn å slutte med heroin.» Du er kjempesterk :-) Masse hilsen en frisk bulimiker på LCHF. /Eva

    Svar
    • Hei Eva! Tusen takk for hyggelig og støttende kommentar! Så utrolig fantastisk at du har klart å bli frisk! Veldig inspirerende :)

      Svar
  3. Du er så sterk! Jeg er egentlig bare 12 år, men jeg har fått vite at jeg har bulimi & anoreksi. Jeg hopper over frokost, står opp ekstra tidlig for å trene og legger mat smuler på en tallerken så det ser ut som jeg har spist osv.. gjemmer maten,kaster den og KASTER DEN OPP! OSV… Ribbeina mine syns, men jeg er fortsatt feit!!!

    Svar
    • Åh, denne kommentaren burde jeg svart på for lenge siden. Kjære, kjære deg… Du er 12 år, du er bare en liten jente, du skal ikke behøve å bry deg om kropp og slike idiotiske ting. Det du skrev her rørte meg dypt og jeg har tenkt på det ofte. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal skrive, annet enn at jeg håper du er modig nok til å søke hjelp. Jeg vet det kan være veldig skummelt, men det vil bli lettere for deg når du har noen å snakke med. Du har sikkert en fastlege? Kanskje du kunne fått en time hos han/henne og fortalt det? Om du syns det er vanskelig å sitte der og prate, kan du jo skrive en lapp med ting du vil si og enten lese opp eller be legen lese det selv. Har du noen venner du kan snakke med? Send meg gjerne en mail, så kan vi skrive litt! isabella.evigkamp@gmail.com *Klem* <3

      Svar
  4. Jente på 13 år

     /  10. desember 2014

    Du er sterk og virker veldig snill egentlig. Jeg er selv veldig misfornøyd med kroppen. Klarer ikke se i speilet uten å gråte. Spyr opp etter at jeg spiser, men spiser lite. Har holdt på i en veldig kort stund da. Hater kroppen min så mye. Vil bare dø enn å se sånn ut. Jeg er så utrolig stygg, og hvis jeg ikke kan endre det vil jeg bare dø. Ingen merker at jeg er sånn fordi jeg er en feit person. Veier 60 kilo og er tretten og veldig kort. Dette går ikke lenger.

    Svar
    • Hei, kjære du.

      Jeg beklager altfor sent svar, men les det siste innlegget mitt, så ser du hvorfor.

      Hvordan går det med deg? Jeg syns dette var trist å lese. Du er bare 13 år, du har såvidt blitt tenåring. 60 kg er ikke mye, selv om du er kort. Jeg lover deg at du ikke er feit. Det er helt normalt å legge på seg og få litt «rar» kropp i tenårene. Man vokser kanskje litt i bredden før i høyden eller omvendt. Selv så jeg helt uproposjonert ut som 13-åring.

      Vær så snill og snakk med noe om dette. Har du gjort det? Kanskje er du heldig og har foreldre du kan nevne det på, eller venner du stoler på? Eller kanskje helsesøster på skolen? Uansett, dette må du ikke holde skjult. Tro meg, jeg vet hvor mye det kan ødelegge. Jeg vil ikke at du skal ende opp som meg, det er virkelig ikke verdt det, jeg lover.

      Hadde satt pris på om du ga meg en tilbakemelding, jeg vil gjerne vite hvordan det går.

      Klem <3

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: