• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 53 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Jeg lever

Jeg har fått mange bekymrede kommentarer på forrige innlegg, siden jeg ikke har gitt noe livstegn fra meg på over 3 uker. Jeg må bare si BEKLAGER! Det er faktisk litt uansvarlig av meg å skrive et sånt innlegg for så å forsvinne herfra i mange uker. Jeg setter enormt pris på at dere følger opp og er bekymret, så takk <3

Jeg har snakket med både fastlegen min og terapeutene mine om disse tankene, og selv om det er vanskelig å sette ord på syns jeg det har hjulpet. Ting har blitt litt enklere, vekten på skuldrene mine er lettere, den store hemmeligheten min har sluppet litt ut. De vet om det og de er der for meg, de støtter meg og de følger opp. De tar meg på alvor. Det var egentlig det jeg trengte, å bli tatt på alvor. At noen skal skjønne at dette er ikke bare lekne tanker lenger, de er seriøse og konkrete.

Selv blir jeg veldig revet mellom forskjellige sider av disse tankene. Ja, en stor del av meg «ser frem til» å kunne putte i meg masse piller, sovne og aldri våkne igjen. Det er en slags frihet. Men likevel merker jeg den delen av meg som har et lite håp for fremtiden blir større og større. Samtidig kommer stadig tankene om å gi opp. Dette er også en drakamp. En evig kamp.

Ofte tenker jeg at jeg ikke kommer til å overleve 2014. Det er ikke snakk om. Jeg orker ikke leve mer enn noen måneder til. Dette tenker jeg ofte, men det skremmer meg ikke lenger. Det er mer en følelse av frihet og trygghet. Jeg har denne muligheten og den kan ingen ta fra meg. Samtidig vil en del av meg kjempe for å overleve. Hvertfall så lenge jeg kan, så lenge jeg orker. Å ikke gi opp før jeg virkelig må.

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

11 kommentarer

  1. Mia

     /  9. juni 2014

    Så utrolig godt med et livstegn fra deg! Har tenkt mye på deg, og håpt på nytt innlegg hver dag. Endelig kom det et! :) Håper virkelig du skriver mer og at livet ditt vil bli noe annet enn en kamp!

    Svar
    • Tusen takk, det håper jeg òg ;) Skal prøve å bli flinkere til å skrive, selv om jeg ikke alltid føler jeg har noe vettugt å si.

      Svar
  2. Hei du:-) Jeg ble så glad da jeg leste at du har delt tankene dine med noen som kan hjelpe deg, og det er så godt å høre at du føler at de ser deg og tar deg på alvor. Jeg er kjempestolt av deg – for det var DU som tok det steget. Det var du som gjorde det for deg selv! Den styrken har du, til å gjøre det som er bra for deg. <3 Det er vondt å vite at du har det så tøft, samtidig godt å lese at du også ser håp for fremtiden :-)

    Dessverre er det sånn at noen av oss faktisk virkelig treffer bunn og har det så vondt at det virker som kun en løsning er utveien. Det kan jo faktisk ikke stemme. Men det tar tid å endre på det, og finne andre muligheter. Det som blant annet hjalp meg var å finkjemme alt etter noe som ga meg mening, som gjorde øyeblikket litt mer til å holde ut, som ga pause fra tanker, som frembrakte et lite smil, som gjorde det litt enklere å puste. Hva det er for deg, kan du jo bruke styrken og nysgjerrigheten din til å finne:-) <3 Jo flere ting, jo flere knagger har du å gripe fatt i når det blir tungt.

    Du fortjener å ha det bra, tenker på deg, heier på sidelinja og sende mange varme tanker og en stor klem <3

    Svar
  3. Dina

     /  10. juni 2014

    ny leser her :) vil bare si at du er en utrolig sterkjente! du har enorm viljestyrke og det har du bevist at du har ved å klare kjempe mot trangen til å ta selvmord. altfor ofte dør noen av anorexia nervosa, fordi de har et forvrengt selvbilde av seg selv. du må kjempe i mot! du må vite at det er folk som bryr seg om deg, at det sitter helt fremmede folk som blir så rørt at det du forteller at de er villige til å be deg om å holde ut! du har venner og familie som bryr seg om deg, til og med fremmede som ikke vet hvem du er. det må da bety noe? du har fortsatt HÅP, hvis du ikke hadde hatt håp så hadde du ikke giddet å skrive en blogg om hvor hardt du kjemper for å holde ut. aldri mist håpet ‘Isabella’! du er en stor inspirasjon for så mange! hvis du mister håpet, hvordan kan da andre fortsette å klamre seg fast til det lille de har av håp? du har fortsatt håp, og så lenge du har det kommer du til å kjempe for livet ditt, et liv som er verdt å leve! gjør livet dit verdt å leve! vis at du er mer enn en jente med spiseforstyrrelser, fordi det vet vi at du er!

    Svar
    • Åh, takk. Denne kommentaren gikk rett til hjertet mitt. Jeg har litt håp og jeg skal klamre meg til det, jeg lover :)

      Svar
  4. Ingeborg

     /  10. juni 2014

    Kjære, søte deg <3
    Jeg ble veldig, veldig glad for å se et nytt innlegg. Det lettet litt vekt fra skuldrene mine. Jeg heier fremdeles på deg, og jeg tror på deg. Jeg håper legen din skjønner alvoret, og jeg håper den delen av deg som vokser, blir stor og sterk nok og føles verdt å kjempe videre for. Jeg er alltid på denne bloggen og i tankene og kjemper den evige kampen med deg, for deg og for meg selv. Jeg vet ikke hvordan det er for deg, men jeg fant et visdomsord fir en stund tilbake som jeg endte opp med å male på et lerret jeg hadde. Det passet veldig bra til hvordan jeg føler meg når de vonde tankene tar over og gjør at jeg vil meg selv vondt. "We are flawed because we want so much more".

    Svar
    • Tusen takk, Ingeborg. Jeg har også et ordtak jeg prøver å tenke på når ting er vanskelig: “You cannot prevent the birds of sorrow from flying over your head, but you can prevent them from building nests in your hair.”

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: