• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

5 måneder

Det er 5 måneder siden jeg skrev her sist. «Jeg har det bra», skrev jeg da. Jeg har det fremdeles bra.

Jeg ble friskmeldt av fastlegen før jul og har sluttet i terapi. Jeg har så og si sluttet å kaste opp, jeg veier meg sjelden. Jeg spiser sunt og jeg spiser godt. Jeg spiser godteri når jeg har lyst på, men ikke så mye at jeg føler trang til å kaste opp.  Jeg ser ikke lenger på pro-ana-bilder, jeg følger heller plus size-modeller på Instagram. Jeg har sluttet å sperre meg inne på rommet, i stedet er jeg sosial når jeg kan. Jeg ser ikke lenger på meg selv som noe defekt og håpløst, nå ser jeg på meg selv som en sterk og selvsikker jente som kan klare alt.

Endringen startet i september. Jeg vet ikke hva som skjedde, det bare…skjedde. Jeg kastet opp mindre og mindre og ble mer og mer sosial. Jeg tok tak i meg selv og bestemte meg for å gjøre alt jeg kunne for å bli frisk. For å få et normalt liv.

Ting har vært bra i 2015. Jeg har truffet en fyr jeg liker veldig godt, noe som gjør hverdagen veldig fin. Jeg har spist bra og, som sagt, kastet opp lite. Veldig sjelden. Kun når jeg føler jeg har spist alt for mye og bare  lette på trykket.

Dette skjedde i stad. Kanskje det er derfor jeg fikk lyst til å skrive litt her igjen. Jeg tjuvstarta på påskeegget og ble sittende å stappe i meg. Masse. Jeg tenkte nesten ikke. Jeg sov dårlig i natt og har farta rundt i dag og er egentlig helt utslitt, så jeg mistenker at det er grunnen. Uansett kom jeg over kneika. Jeg må spy. Så jeg gjorde det. Og det er helt ok.

Ja, det er helt ok. Det er visstnok veldig normalt med tilbakefall i lang tid etter man er «friskmeldt». I 2015 vil jeg tro jeg har kastet opp kanskje 6-7 ganger. Det er jo ingenting! På 3 måneder. Før var det minimum 6-7 ganger om dager. Så…det er helt ok.

Jeg vil beklage at jeg ikke har vært her inne. At jeg ikke har skrevet at jeg har det fint, at jeg ikke har svart på kommentarer og mailer. Jeg beklager. Men sannheten er den at jeg har måtte koble ut alt sånt fra livet mitt. Det ble for nært. Bare det å gå inn på min egen blogg ble for tøft. Så det er grunnen.

Jeg skal ikke love nå at jeg kommer til å følge opp her inne, for det er ikke sikkert. Men kanskje jeg gjør det.

Uansett vil jeg si takk til alle dere. Dere som har fulgt bloggen, kommet med støttende ord og hjulpet meg gjennom dette helvetet. Vi klarte det sammen, dere hjalp meg. Jeg er evig takknemlig <3

God påske!

Advertisements

On my way

Jeg skal innrømme at jeg var litt redd for å poste det forrige innlegget. Jeg var redd for at jeg etter bare noen dager måtte krype til korset og innrømme at jeg tok grundig feil. Jeg var redd for å «jinxe» den gode perioden jeg er inne i. Jeg var redd for å innrømme at det går bra, merkelig nok.

Jeg spiser ordentlig, sunn mat. Jeg trener og bruker kroppen. Jeg kan ta meg en sjokoladebit etter middag uten å få dårlig samvittighet. Jeg kan putte olje på salaten, jeg kan spise brød og knekkebrød, jeg kan spise når kroppen er sulten. Jeg tør å spise laks og jeg spiser det faktisk nesten hver dag. Jeg slipper å veie maten og beregne kalorier. Dette er en enorm frihetsfølelse som ikke kan beskrives. Det føles som om noen har fjernet den tunge vekten jeg gikk rundt og bar på skuldrene.

Joda, jeg går på en smell i blant, men jeg klarer å reise meg igjen. Og for å være helt ærlig; B/P gir meg ikke så mye glede lenger. Jeg nyter ikke den usunne maten, og følelsen etter jeg har kastet opp er ikke befriende, men heller kvelende. På B/P-dager sitter jeg egentlig bare å gleder meg til dagen etter, så jeg kan spise sunn og god mat igjen.

Jeg skal fortsette. Bare vent. Jeg skal bli frisk!

Change

For bare noen uker siden hadde jeg det jævli. Alt var vondt og hver dag var en helvetes kamp. Det ble så ille at jeg vurderte sterkt å ende livet mitt. Jeg planla hvordan jeg skulle gjøre det, jeg planla avskjedsbrev, jeg planla ting som måtte arrangeres og ryddes på forhånd, jeg planla delvis når. Jeg var ganske overbevist om at jeg ikke kom til å overleve 2014. Ting var rett og slett for tungt, det var ikke verdt det. Alt håp for fremtiden var borte, tanken på å kunne bli bedre var ikke-eksisterende. Det var rett og slett ingen lyspunkt, jeg var i ferd med å gi opp.

Men det har skjedd noe. En endring i meg. Ved hjelp av terapeuter, ernæringsfysiolog, familie og en veldig god venninne, har jeg begynt å se lysere på ting. Den mørke skyen som lå tyngende over hodet mitt er erstattet av sollys.

Jeg vil vinne. Og jeg skal kjempe som et helvete til jeg klarer det. Jeg skal bli frisk. Jeg skal få et normalt liv. Jeg skal få en frisk kropp. Jeg skal få en fremtid. Et liv.

Jeg besøkte min beste venninne i Bergen for et par uker siden. Disse dagene gjorde utrolig mye for meg. Jeg spiste normalt. Frokost, lunsj, middag. Jeg drakk vin. Jeg spiste til og med en skje med is uten å få dårlig samvittighet. Jeg nøt dagene og selskapet med en fantastisk jente. Jeg hadde 6 dager uten oppkast, noe som ikke har skjedd på mange år.

Disse dagene ga meg håp og mot. Jeg prøvde å fortsette da jeg kom hjem til Oslo igjen. Det var hardt og jeg feilet nesten hver dag, men jeg ga meg ikke. Og jeg skal ikke gi meg.

Jeg spiser ordentlig. En skikkelig frokost, en ok lunsj, og en middag som ikke bare består av grønnsaker og tunfisk. Jeg spiser til og med kveldsmat hvis jeg er sulten. Ja, kveldsmaten er vanskelig og det har hendt ofte at det har endt med b/p. Men likevel fortsetter jeg å prøve. Prøve å lytte til kroppen, spise når jeg er sulten.

Og jeg har begynt å trene endel. Kroppen min orker det når den får nok energi. Jeg kan dra på trening og gi alt, fordi jeg har krefter til det. Følelsen av å mestre dette er fantastisk. Det å bruke kroppen til det den er skapt for… Det føles veldig unaturlig for meg, men samtidig så vanvittig naturlig.

Jeg veier meg ikke daglig lenger. Det er fristende, men jeg prøver å la være. Jeg prøver heller å se på kroppen min i speilet. Det er lett å fokusere på det negative, det skal jeg ærlig innrømme. Feite lår, svær mage, cellulitter, fett. Men jeg prøver hardt å ignorere det. Prøver å fokusere på at jeg har en sunn og frisk kropp. Jeg er ikke overvektig, jeg er ikke feit. Jeg er helt normal og det er mer enn godt nok.

Jeg føler jeg gjør noe riktig. Eller, jeg gjør masse riktig. Jeg skal fortsette nå, jeg skal ikke gi meg. Jeg skal få livet mitt tilbake!

Et kjapt lite innlegg før natten tar meg

Ja, det går opp og ned, det skal være sikkert. I dag har jeg ikke kastet opp. Jeg har vært på jobb, på gruppeterapi, spist en relativt stor hjemmelaget mini-pizza med masse digg på til middag og jeg har trent. Det har vært fint, det har gått greit. Jeg har nesten lyst til å si at «nå er jeg tilbake – back on track!»…men det tør jeg ikke. Ikke helt enda.

God natt <3

Til dere <3

Herregud, jeg blir så sykt glad for kommentarene dere legger igjen. Takk <3

Da jeg var virkelig syk orket jeg ikke lese blogger om folk som var på vei til å bli friske eller hadde kommet så langt at de var friskmeldt. Jeg syns det var slitsomt og jeg tenkte at jeg aldri kom til å komme dit. Jeg ville heller lese om folk som hadde det vanskelig, sånn som meg. Så jeg merker jeg tenker på det nå. Jeg skriver om at ting blir bedre og bedre og jeg blir redd for å miste dere.

Sammenlignet med andre bloggere har jeg vel egentlig ganske få lesere og tidligere har jeg ikke brydd meg så mye om antall lesere og antall kommentarer og slikt. Men på min strevsomme vei har jeg begynt å sette mer og mer pris på dere som leser bloggen og spesielt dere som legger igjen kommentarer. Jeg føler meg ikke så alene, jeg føler jeg har støtte fra ukjent hold. Det betyr mer enn man skulle tro.

Jeg forstår veldig godt hvis noen av dere slutter å lese bloggen min dersom det bare blir «positive innlegg», men jeg håper virkelig at dere ikke gjør det. Jeg vil prøve å gi dere motivasjon og vise dere at det er mulig. Dere som har lest bloggen en stund vet hvor langt nede jeg har vært, dere vet hvordan jeg har slitt og kjempet, grått og mistet motet. Jeg har vært så langt nede at jeg trodde aldri jeg skulle finne en vei opp. Nå når jeg faktisk har funnet denne stien og er på vei, føles det som jeg har motbevist meg selv. Virkelig, dere: Hvis jeg klarer det, så klarer ALLE det!

Nei, jeg er ikke frisk ennå, ikke på langt nær. Jeg har dårlige dager, jeg har dager hvor jeg lukker meg inne på rommet mitt og spiser og spyr til kroppen ikke orker mer. Men, disse dagene kommer sjeldnere og sjeldnere. Det er fremdeles en helvetes kamp, men jeg føler meg sterkere og modigere og klar til kjempe.

Takk for at dere følger meg, støtter meg og hjelper meg. Takk for alle fine ord, her på bloggen og på mail. Takk for at dere gidder å ta dere tid til å lese, reflektere, kommentere og bry dere. Takk for at dere gir meg mot til å kjempe videre. Takk.

Vektoppgang

Joda, jeg takler det (såvidt), men det betyr ikke at det er noe gøy. Det var vel like før jeg jeg begynte å ha flere og flere dager uten b/p og ble flinkere og flinkere med måltider og nok mat. Siden da har jeg gått opp nesten 2 kg. Jeg er veldig klar over at dette kan ha sammenheng med mye. Vann i kroppen, muskler etter jeg har begynt å trene og det at jeg skal få besøk av Tante Rød til helgen. Så jeg vet jo at dette ikke nødvendigvis betyr at jeg faktisk har lagt på meg 2 kg i fett, men likevel er det skummelt å se tallet på vekten.

Dette tallet har bestemt humøret, matvanene og selvtilliten min i så lang tid nå, så det er klart det ikke er bare-bare å vende seg av med den tanken. Veien fra å tenke «What!? 2 kg!? Må skjerpe meg, ikke spise noe i dag!» til å tenke «Jaja, vekten varierer jo. Jeg er jo ikke feit.» er lang. Veldig lang. Men jeg er på vei!

Dagene er gode. Trening, sunn mat og sosiale happenings. Jeg begynner mer og mer å nyte livet og det er deilig. Innimellom savner jeg boblen min. Jeg savner «det jeg var så god på». Jeg savner å kunne konkret se at jeg gjorde noe «riktig» (altså at vekten gikk ned og jeg ble tynnere og tynnere). Ja, jeg savner det. Veldig ofte. Men jeg prøver hardt å skyve de tankene unna.

Dette er en helvetes jobb, det skal dere vite. Hver dag fra morgen til kveld jobber jeg aktivt med å bli frisk. Jeg gjør innsatsen selv, ingen fikser dette for meg. Det tar på, jeg blir sliten, jeg blir lei, jeg får lyst til å gi opp. Men, det er så verdt det!!

Fem steg frem og to tilbake

Forrige uke ble det 5 kryss. Lørdag var jeg fyllesjuk og kjøpte inn en hel haug med mat og søndag hadde jeg to pizza liggende i fryseren (som ble kjøpt inn lørdag, men ikke spist) som ble for fristende på en lat dag.

Jeg prøver å se det positive, at jeg faktisk fikk 5 kryss. Men jeg klarer ikke å la være å irritere meg grønn over at jeg ikke klarte lørdag og søndag også. Jeg må prøve å finne ut hva som gikk galt og jeg tror jeg vet det.

Fredag dro jeg ut med noen folk fra jobben rett etter jobb og fikk ikke noen ordentlig middag. Festen varte til langt på natt, så lørdag var jeg både fyllesjuk og skrubbsulten. En veldig dårlig kombo. Spiste og spiste, men fikk ikke nok. Til slutt hadde jeg spist så mye at den velkjente ‘nå-har-jeg-spist-så-mye-at-jeg-må-kaste-opp-så-da-kan-jeg-like-gjerne-spise-mer’-tanken kom. Hate it. Så da var det bort på Kiwi og hamstre pizzaer og godis. Der var lørdagen ødelagt.

Søndagens bommert skyldtes nok en kombinasjon av at jeg fremdeles var sliten etter fredagens fest, og derfor ikke orket å forlate huset, og at jeg hadde to ekstremt fristende pizzaer i fryseren. Og der var søndagen også ødelagt.

Men nå er jeg back on track! Ny uke, nye kryss. Fikk kryss i går og får kryss i dag. Nå er det bare å fortsette hele uken. Har gitt meg selv et løfte om at hvis jeg klarer 7 dager etter hverandre uten å kaste opp, så skal jeg kjøpe meg gellack-sett :) Og det har jeg lyst på, så her er det bare å kjempe med nebb og klør!

4 kryss!

Jeg er nødt til å skryte litt: denne uken har jeg 4 kryss allerede! Mandag, tirsdag, onsdag og torsdag…ingen b/p. Det føles fantastisk! Har ikke hatt 4 dager uten b/p siden juni.

Jeg er inni en fin flow nå. Begynt å trene, spiser sunt og godt, og frister ikke engang på å hive i meg masse drittmat. Jeg kan ikke beskrive hvor befriende det føles! Jeg føler jeg er på vei til å få livet mitt tilbake <3

freedom-cage1

 

Det går bettre nu

Nok et eksempel på hvor stor kontroll Mia har over humøret mitt. På lørdag, da jeg skrev det forrige innlegget var jeg superdeppa etter b/p dagen før, og fryktet det skulle skje igjen den kvelden. Det gjorde det altså ikke (jeeei, kryss i boka!) – jeg drakk meg full og dro på byen i steden. Vet ikke helt om det var den beste løsningen, men da fikk jeg hvertfall en dag uten oppkast.

Selv om det ble mye b/p i går (dagen derpå blir alltid sånn) er jeg ved godt mot i dag. Mandag og første dag på jobb etter ferien, liksom starten på noe nytt. Jeg har ikke kastet opp i dag og kommer heller ikke til å gjøre det. Har nettopp spist en deilig middag med strimlet svinekjøtt og grønnsaker og jeg føler meg passe mett. Behagelig mett. Planen for kvelden: strikke, se på film, legge meg tidlig.

2013 – en oppsummering

Julen har kommet og julen har gått, og nå er vi plutselig inne i et nytt år.  2013 var veldig turbulent for meg og det føles godt at det året er over. Et nytt år byr på nye muligheter og det gir meg håp og mot. En ny sjanse til å komme på riktig vei, en ny sjanse til å vinne kampen.

For ett år siden veide jeg omtrent 57 kg. Jeg hadde allerede gått ned 7-8 kg, men hadde ingen aning om hvor langt dette ville gå. Det første halvåret var slitsomt, med ny jobb, nye mennesker å forholde seg til og mye frustrasjon i forhold til hva jeg skulle gjøre med livet mitt, både helsemessig og karrieremessig. Jeg følte meg veldig ‘lost’ og ønsker flere ganger bare å gi opp. Verst var det i februar/mars da jeg trappet ned på medisinen og sluttet helt. På et tidspunkt sto jeg på rommet mitt med beltet på badekåpen rundt halsen og var klar til å ‘ta steget inn i evigheten’. Den dag i dag skjønner jeg ikke helt hvordan jeg kom meg levende gjennom den perioden der, men jeg er dypt takknemlig for at jeg lever.

Sommeren var tøff. Jeg hadde fri fra jobben og prøvde så godt jeg kunne å finne et spisemønster jeg kunne følge for ikke å kaste opp. Det gikk fint, jeg hadde lange perioder uten b/p, men jeg spiste altfor lite og raste ned i vekt. Det hjalp ikke akkurat på at jeg ble dumpet av kjæresten heller. Etter sommeren var jeg nede på 49,5 kg. Alvorsord fra familie, venner og kollegaer fikk meg til å innse at noe  var alvorlig galt, og da legen puttet diagnosen ‘anoreksi’ i journalen min ble jeg bestemt på å gjøre noe.

I september fikk jeg plass på RASP. Jeg var skeptisk til enda mer behandlig. Ukentlige møter med lege, psykolog og ernæringsfysiolog i tillegg til gruppeterapi føltes overveldende når det kom på toppen av å jobbe 100%. Jeg ble utmattet og sliten og endte med å bli 50% sykemeldt. Heldigvis. Jeg slet med dårlig samvittighet i forhold til jobb, men jeg vet at sykemelding var det jeg trengte for å komme meg gjennom høsten.

Høsten har hatt sine opp- og nedturer, som har hatt mye med mitt turbulente kjærlighetsliv å gjøre. Jeg traff en fyr jeg ble utrolig glad i og hadde mange fine stunder med ham, men da han endte det med meg falt jeg nedi en dump som jeg ikke hadde kommet meg opp av hvis det ikke var for mine foreldres støtte og kjærlighet.

I tiden frem mot jul har ting av en eller annen grunn bare gått bedre og bedre. Jeg tror det er utsikten til en bedre og mer normal fremtid som er den største motivasjonen. Jeg blir 30 til sommeren, så det er jo naturlig å begynne å tenke fremover. Jeg har blitt flinkere til å spise mer mat og jeg godtar metthetsfølelsen. Jeg kaster opp mindre og klarer å finne andre ting å bruke tiden på enn å spise og spy.

Jeg ser veldig frem til 2014 og jeg har en følelse av at dette blir et bra år. Jeg er veldig motivert og har troen på at jeg skal bli frisk(ere) og få en bedre livskvalitet. Det er en deilig følelse å glede seg til livet fremover, spesielt med tanke på hvor mørkt ting har sett ut enkelte ganger. Jeg er motivert, jeg har håp, jeg har mot og jeg har troa!

Godt nyttår! <3

%d bloggers like this: