• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiv

  • Nylige innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med blant 53 andre abonnenter
  • bloglovin
  • Bloggurat

Savn

Over 30 wienerpølser og sikkert 1 kg potetstappe; en flaske majones; nesten en halv flaske ketchup; 16 sjokoladeboller; over 1 kg smågodt; 12 pannekaker med sukker; 7 Bixit-kjeks med smør og sukker; 4 knekkebrød med smør, leverpostei og majones; 3 knekkebrød med smør, kaviar og majones; 5 knekkebrød med smør og sukker; en pose micro-popcorn.

Spist og spydd i hele kveld. Jeg hater det. Hater når alt bare er ‘bulimi’. Merkelig nok savner jeg det legen kalte ‘anoreksi’. Jeg savner det. Skikkelig. Da hadde jeg kontroll. Nå er alt ute av kontroll, alt er kaos. Spise, spy, spise, spy. Jeg vil ikke mer. Jeg savner ikke-spise-perioden min. Jeg savner å være sliten og slapp og ikke orke noe. Jeg savner en BMI på 16,02. Jeg savner å gå på vekten om morgenen og veie under 50 kg. Jeg vil ikke dette, jeg vil ikke legge på meg og ha overskudd. Jeg vil være tynn og svak og skrøpelig. Jeg vil sulte, jeg vil skrumpe inn. Jeg vil veie mindre og mindre hver dag. Jeg vil være så sikker på at jeg har gått ned i vekt at jeg gleder meg til å gå på vekten. Jeg vil forsvinne. Jeg vil være der jeg var. På vei ned i dypet. Jeg savner det. Kom tilbake til meg…

Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

10 kommentarer

  1. Dora

     /  2. oktober 2013

    *klem*

    Svar
  2. ⭐️ Mange varme klemmer ⭐️ Tenker på deg

    Svar
  3. cklife91

     /  2. oktober 2013

    Jeg er her for deg hvis det skulle være noe. Sender deg mange varme tanker, og en stor klem! :) Du klarer å komme deg igjennom dette. Det vet jeg <3 Ta en dag av gangen :)

    Svar
  4. Susan

     /  3. oktober 2013

    Hva skjer med behandling søte deg?

    Svar
    • Har begynt i gruppeterapi, men merker SF stritter i mot for harde livet nå. En skikkelig drakamp inni meg, hvor begge parter blir sterkere og sterkere. Veldig frustrerende og slitsomt. Men forhåpentligvis vinner JEG kampen til slutt… *sukk*

      Svar
  5. Mona

     /  8. oktober 2013

    Dette er ikke ment frekt eller noe sånt, men jeg må spørre: Hvordan klarer du å få i deg så mye mat? det er ikke på engang?i såfall hvor mye er det du spiser mellom hver gang du kaster opp? og hvor mange timer er det du holder på? sultet av meg 12 kilo for noen måneder siden, hvor jeg da på kvelden når jeg var alene overspiste for så og kaste opp, men da spiste jeg kanksje 3 1/2 pannekake med smør og sukker på, 4 kjeks og 1/2 smash pose… men det var kanskje i den mengden det begynte med deg og?

    Svar
    • Hei du!

      Jeg spiser veldig mye. Som regel spiser jeg til jeg føler magen er full, kaster opp, spiser mer, kaster opp, osv. Sånn kan jeg holde på i alt fra èn time til nesten en hel dag. I dag f.eks. holdt jeg på halvannen time midt på dagen, så 3 timer på ettermiddagen og 4 timer etter jobb. Det varierer veldig. Men hvordan jeg klarer å spise så mye, er rett og slett bare fordi jeg tømmer magen titt og ofte.

      Da bulimien ikke var så ille for meg, var det mer sånn at jeg kastet opp etter jeg hadde spist noe usunt, f.eks. spist pizza til middag eller spist godteri på kino. Så gikk det gradvis over til skikkelig b/p. Det begynte nok i det små, med omtrent de mengdene du nevner, så har det bare eskalert. Nå kan det være ekstreme mengder mat jeg får i meg i løpet av en dag.

      Du skriver i fortid, så jeg antar du ikke kaster opp lenger? Hvis det stemmer skal du være jævli stolt av deg selv :) Bra jobba! Og hvis det fremdeles pågår: stopp før du blir sånn som jeg er nå. Det er grusomt. Og ikke minst, det er dyrt. Og farlig. Du vil ikke komme hit jeg er nå, tro meg. Så om du fortsatt holder på, prøv å stanse det før det går for langt. Og hvertfall ikke tillat det å eskalere.

      Takk for kommentar, og lykke til <3

      Svar

Legg igjen en kommentar