• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

I går var det nesten slutten

Noen ganger er tankene om fremtiden så vanskelig at man karrer seg til det lille man finner av håp. Når det håpet igjen knuses, hva gjør man da? I går var jeg nær ved å gi opp.

Jeg planla. Jeg fant fram pillene, leste pakningsvedlegget og prøvde å finne ut hvor mange jeg måtte ta. Konkluderte med at det var best jeg tok alle, for å være sikker.

Jeg var ikke lei meg, jeg var ikke trist. Jeg var tilfreds. Jeg følte jeg hadde funnet den beste løsningen. Endelig. Og jeg hadde mot til å gjøre det. Jeg var ikke redd.

Jeg hadde ikke sittet her i dag og skrevet om det ikke hadde vært for en bitteliten del av meg som hvisket «Hei du, er du helt sikker…?» Jeg klarte ikke å ignorere denne lille, tynne stemmen. Til slutt ringte jeg en kamerat.

Han har prøvd å ta sitt liv før, så han var den eneste jeg tenkte kunne forstå meg. Og det gjorde han. Han sa akkurat de riktige tingene.

Likevel var jeg fremdeles ikke overbevist. Jeg skrev brevet. Jeg fant frem vann til å svelge pillene.

Men så kom samvittigheten. Om jeg gjør dette, hva vil det gjøre med ham? Kameraten min, som prøvde å redde meg, som sa de riktige tingene. Jeg kunne ikke gjøre det. Ikke da. Jeg venter til i morgen eller søndag.

Han reddet meg. Så i dag lever jeg.

Skjermbilde 2014-04-26 kl. 09.27.37

Til Mamma og Pappa. Til min beste venninne. Til kameraten jeg ringte. Til verden.

Advertisements
Forrige innlegg
Legg igjen en kommentar

15 kommentarer

  1. Jeg vet du sikkert ikke sjekker bloggen nå, men håper veldig på ett nytt innlegg snart, eller noen ord i kommentar så jeg vet at alt ikke er over for deg kjære. selv om vi ikke kjenner hverandre og aldri har møttes så tenker jeg på deg og sliter veldig med hva mer jeg skal si ettersom jeg er i akkurat samme situasjon selv. Så avslutter bare med å sende deg ett<3

    Svar
  2. I dag lever du. Og det er jeg glad for å høre. Alle må få bestemme over sitt eget liv. Men, som ei som har mistet sin bror i selvmord…hvis han visste hvilken sorg og hvilket hull som ble igjen etter ham, ville han da valg annerledes? Jeg vet ikke…Jeg vet bare at for hver dag dine kjære får beholde deg, hver dag er en lykkedag for de.

    Svar
    • Takk for at du formulerer deg som du gjør. Har inntrykk av at veldig mange etterlatte ved selvmord er veldig bitre og sinte og anser den som har gjort det som svært egoistisk. Noe jeg syns blir veldig feil. Noen ganger er ting så vondt at man vet ikke hvor man skal gjøre av seg. Det finnes da grenser for hva en person kan takle..? Veldig trist å høre om broren din, jeg kan ikke forestille meg noe verre enn å miste et nært familiemedlem. Og jeg setter pris på at du minner meg på at det faktisk er mennesker rundt meg som er glade i meg.

      Svar
      • Jeg tror jeg forstår godt at det finnes grenser for hva man orker, og at man kan befinne seg på et sted der man er overbevist om at det aldri blir bedre (selv om det også kan være feil, noen ganger blir ting bedre). Jeg synes ikke det er egoistisk å velge å ta sitt eget liv. Jeg har heller tenkt på det slik at det er heller egoistisk av meg å forvente at min bror skulle velge å leve fordi jeg ikke orker å miste ham. Det er egoistisk. Men, jeg skulle gjort hva som helst for å hatt ham enda, og skulle ønske det var annerledes for ham, og skulle ønske han visste hvor sårt han var savnet (hvem vet, kanskje han vet det nå). Sender deg gode tanker.

        Svar
  3. <3 stay strong <3

    Svar
  4. Dora

     /  27. april 2014

    Vær så snill Isabella, ikke gjør det!
    Jeg vet du går i behandling, TA KONTAKT MED DEM OG BE OM HJELP!…Vær så snill!
    Stor klem

    Svar
    • Takk, Dora. Jeg vet ikke om jeg kommer til å fortelle om dette i behandlingen. Det er så vanskelig å snakke om :/

      Svar
  5. Ann

     /  27. april 2014

    Hei. Jeg kjenner deg ikke, og har aldri møtt deg. Vi er nok også veldig forskjellige, på mange måter. Men noen ganger sier du ting som gjør at jeg nesten tenker at jeg kunne skrevet det, om enn av andre grunner. og det du sier har grepet meg sterkt. Jeg skulle ønske, av hele mitt hjerte, at jeg kunne finne ord som virker som en trylleformel for deg! Som gjorde at du fikk et overskudd av det positive, gode og glade. Jeg ønsker deg tilfredshet i hverdagen, trygghet til å være deg og å være i selve livet, og visshet om at etter de vanskelige øyeblikkene, timene, dagene, kommer det gode stunder som gjør alt verdt det. Bittesmå glimt av sol og lys på innsiden, nok til at du orker. Alt godt til deg fra meg.

    Svar
  6. Hei, jeg delte mine tanker en gang – og ble tatt på alvor, som kameraten din gjorde. En sa til meg «hvorfor den døren, når det finnes minst en million andre dører». Selv om det ikke var noe jeg tok til meg helt akkurat da, festet det seg. Kan du vite 100% sikkert at det aldri vil bli litt bedre? Jeg vet ikke hva du står i, men jeg håper av hele mitt hjerte at du står gjennom det. Jeg skjønner deg så godt at det er skummelt å snakke om i behandling, men jeg tror, kjære, kjære deg – at det vil være noe av det største du kan gjøre for deg selv. Ta deg selv på alvor og kanskje få mer hjelp, det kan virke som du behøver å bli tatt litt ekstra vare på nå. Det hjalp meg, selv om det var utrolig skummelt å si hva jeg tenkte. Men det var godt å bli tatt på alvor, og møtt seriøst. Jeg ønsker deg virkelig alt godt, og håper du finner en god vei gjennom dette. Du fortjener det. <3 God klem

    Svar
  7. Linn Vinsnes

     /  29. april 2014

    Det er musikk fra 2000-tallet på sitt verste, men musikk-videoen pleier å hjelpe meg tilbake når jeg står og vipper.

    Det er kanskje vanskelig å snakke om, men det må ut! Det letter nok litt å skrive det her på bloggen, men ingen av oss lesere (såvidt meg bekjent) er fagfolk og kan gi deg den hjelpen du trenger. For du trenger hjelp Isabella, ingen skal måtte gå rundt med slike smerter på innsiden.

    Jeg ønsker deg alt godt og at du får hjelp. Jeg heier på deg <3

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: