• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Loop

NB! Triggende innlegg.

Igjen er det helg. Igjen er det søndag og jeg sitter på kjøkkenet med tekoppen min i fanget og Macen på bordet. Igjen. Som om dagene og ukene bare går i loop. Alltid det samme, ingen forandring. Jeg lever ikke, jeg overlever. Jeg prøver å finne på ting. Prøver å gjøre avtaler med folk, men det blir bare til at jeg avlyser. Enten fordi jeg ikke orker, eller fordi det eneste som står i hodet mitt der og da er å kaste opp.

Oppkastseansene mine går også i loop. Først kommer tankene, fristelseneTankene på mat, tankene om å spise, om å nyte masse deilig nei-mat. Tankene om å fylle magen med ulovlige ting. Så kommer dilemmaet. Skal, skal ikke? 9 av 10 ganger gir jeg etter. Jeg orker ikke stå i mot. På butikken, handle, kokkelere, lage, smøre. Forberedelser.

Under forberedelsene tenker jeg ikke på annet enn maten jeg lager. At det må kastes opp etterpå er ikke i hodet mitt. Bare maten. Så billig, usunt og mye jeg kan få til. Uten at de jeg bor med merker noe. Jeg må alltid ha noe jeg kan lage på kjøkkenet, som jeg kan si til de andre at er middag (f.eks. pizza eller makaroni) og så må jeg ha noe jeg kan lage på rommet mitt (f.eks. brødskiver/knekkebrød med pålegg, kjeks med sjokoladepålegg eller nudler som jeg bare kan helle varmt vann over). Kjøper som regel også noe mye snacks. Godteri, potetgull, popcorn, sjokoladeboller, kjeks, sjokolade.  Ting jeg bare kan sitte og apatisk putte i munnen mens jeg ser på en film.

Deretter kommer selve spisingen. Her vet jeg ikke helt hva jeg tenker, det er nesten som jeg går i en slags transe. Jeg tenker ikke på at maten smaker godt, det betyr egentlig ikke så mye når jeg har kommet til dette punktet. Jeg tenker vel stort sett bare på å føre maten til munnen, tygge og svelge. Koble ut hjernen.

Så er magen full og det er på tide å kvitte seg med all dritten. Jeg skal spy. Nå kommer alltid tankene «Hva i helvete er det jeg driver med?», «Hva er dette for noe tull?», «Så mye bortkastet penger og mat som bare havner i dass! Tenk på alle som ikke har verken penger eller mat! Din egoistiske ku!» Jeg kan se maten komme ut, litt etter litt. Brekker meg, stikker fingrene i halsen, bruker magemusklene for å presse opp så mye som mulig. Tårer i øynene, sår i ganen etter negler som har skrapt opp, røde kinn, rennende nese, hoven magesekk som står ut, vondt i halsen. Jeg er trist, lei meg og sint. «Jeg gjorde det igjen, jeg klarte ikke la være, jeg er svak.» Fortsetter til det bare kommer magesyre. Et tegn på at jeg har fått opp det meste. Magesyre, som smaker så jævli, er en smak jeg har blitt skremmende vant til.

Når magen er tom, kommer frihetsfølelsen. En nesten euforisk tilstand hvor magen kjennes herlig tom. All maten er ute, de selvbebreidende tankene er midlertidig borte og jeg føler meg fri. Tom og fri. Denne følelsen kan vare resten av dagen og jeg kan bare kjenne på tomheten i mange timer før jeg endelig går og legger meg. Eller den kan vare 5-10 minutter. Så er det på’n igjen. Loop.

Fristelsene, dilemmaet, forberedelsene. Spise. Spy. Og en følelse av frihet.

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

23 kommentarer

  1. E

     /  23. mars 2014

    Det som er så sykt med å lese denne bloggen er at den er en kopi av meg og livet mitt. Jeg er akkurat der hvor du er og går til behandling som jeg føler ikke hjelper. Men det gjør meg litt bevisst på at dette faktisk er en sykdom og ikke meg. Akkurat dette innlegget har vært dagen min i dag, makaroni, kjøttsaus, ris og bernaissaus, er lass med brødskiver, sjokoladepålegg.. Ja you name it. Siste økta måtte jeg holde på over doen i evigheter for å få ut alt. Hvordan klarer folk å slutte? Det lurer jeg på.

    Svar
    • Det lurer jeg også på. Jeg vet at folk blir friske, men jeg har så liten tro på at jeg noen gang skal klare det.

      Svar
      • Ida

         /  5. april 2014

        Jeg vet ikke helt hva jeg gjorde, men jeg vet at den største forandringen skjedde da jeg skjønte at jeg var verdt noe for andre. Da jeg skjønte det ordentlig og på en måte utover det de sier det og skriver det i meldinger.. Jeg forstod at jeg var flink til noe og at jeg fikk til og fylte den stillingen/jobben jeg hadde. Jeg bestemte meg ikke for å sette krav til meg selv, men gjorde det etterhvert. Krav rundt andre ting enn mat og kropp. Og så ble den ekstrajobben til en fast jobb og jeg ble enda flinkere og enda friskere.

        Jeg gikk til behandling og var innlagt i en periode på tilsammen åtte år. Og det føltes like håpløst hver eneste gang jeg troppa opp på Gaustad. Men plutselig skjedde det noe.. vet ikke om behandleren min skjønte det før det skjedde heller, men.. Jeg tror på det å bruke de øyeblikkene av klarhet som dukker oppinnimellom, midt i alt spiseforstyrrelseskaoset, til å virkelig slappe av. Kjenne på de gode øyeblikkene. Eller… de er kanskje ikke så gode, men de er til sammenligning ikke like håpløse som det forrige eller det neste.

        Og.. jeg trodde heller ikke på det, da folk sa de var blitt friske. jeg trodde aldri på det når noen sa de hadde det helt likt som meg eller at noen visste akkurat hvordan jeg hadde det. Det var en umulighet; jeg var helt spesiell, spesielt ekkel, spesielt syk og spesielt ensom.

        Så her er bare et lite dytt fra utsiden av boblen, men håp om at du klarer sprekke den selv en dag, for jeg vet at vi andre ikke kan gjøre stort annet enn å heie (og dytte litt innimellom).

        Svar
  2. Sarah

     /  24. mars 2014

    Jeg vet at det ikke er noen trøst kanskje, men alt ved det innlegget er akkurat sånn jeg har det. Hver dag. Alt fra rutinene, tankene rundt hver prosess, måten du gjør det, hva du kjøper, følelsene, ja alt. Og ikke bare dette innlegget forøvrig, men bloggen din kunne i prinsippet vært skrevet av meg uten noen edit.
    Jeg trodde faktisk inntil jeg fant bloggen din at jeg var alene om det. Selvfølgelig vet jeg jo at mange er syke, men ikke på samme måte med alt av følelser og ritualer. Jeg unner ingen å ha det som meg, men jeg ble litt glad for at jeg ikke er alene, da føler jeg meg mindre «gal», om du skjønner?
    P.S jeg har også vært på RASP.
    Klem fra meg

    Svar
    • Hei Sarah. Så utrolig fint å lese at du finner en slags trøst i bloggen min. Dette er jo et veldig tabobelagt tema, som man ikke snakker om med vennegjengen, og da er det fort gjort å føle seg alene. Jeg får si som deg at selv om jeg ikke unner noen å ha det som dette, er det fint å vite at man ikke er alene.

      <3

      Svar
  3. Dora

     /  25. mars 2014

    *klem*

    Svar
  4. Kajsa

     /  27. mars 2014

    Et lite tips for å få en liten pause i overspisingen.Kjøp inn det du trenger av mat som ikke skal brukes til overspising.Altså den maten du spiser når du ikke spiser og kaster opp.Basicvarer.Så tar du ut litt penger til f.eks buss,et lite kafebesøk etc for en ukes tid,så sperrer du bankkortet ditt,og bestiller nytt. Da har du en ukes tid hvor du fysisk bli hindret fra å overspise,og du får litt tid til å komme litt inn på riktig spor.

    Svar
    • Dette er faktisk et veldig godt tips og jeg skal helt klart vurdere det. Men det spørs om jeg kommer til å gjennomføre ;)

      Svar
  5. Kajsa

     /  29. mars 2014

    Jeg trodde heller ikke jeg skulle greie å gjennomføre det når jeg bestemte meg for den starategien,men det var bare å hoppe ut i det uten å tenke. Og når jeg først hadde gjort det var det virkelig en befrielse. Som sagt så ble jeg fysisk hindret fra å spise og spy,og det fikk meg litt inn på riktig spor. Nei jeg ble selvfølgelig ikke frisk,men jeg fikk en pause. Og det var utrolig godt. Så nå utfordrer jeg deg til å gjøre det. Du kan hvis du vil.Jeg har troa!

    Svar
  6. Nora

     /  1. april 2014

    Isabella og alle andre som sliter: Dere fortjener å ha det bra! Dere er verdt mer enn spiseforstyrrelsen deres!

    Svar
  7. Sofie

     /  6. april 2014

    Hei, hvordan går det med deg?

    Svar
  8. Dette er en nøyaktig beskrivelse av meg for bare fire måneder siden. Jeg hadde bulimiske episoder minst én gang hver eneste dag, og det virket som en ond sirkel som aldri kunne ende…
    Men det endte.
    Tre dager etter at jeg begynte å spise NOK (2500-3500 kalorier per dag) var jeg fri fra bulimihelvetet. TRE DAGER. Siden har jeg ikke kjent den minste trang til å spise og spy heller.
    Bulimi er ikke en overspisingslidelse – bulimi er en restriktiv spiseforstyrrelse som er nesten nøyaktig det samme som anoreksi. Den eneste kuren er mat, MYE mat. 2000 kalorier er for lite, å «spise normalt» er for lite. Kroppen trenger mye energi til å reparere skader, og får den ikke energi til det, vil kroppen fortsette å skrike etter mer mat – noe som nesten alltid fører til bulimiske episoder (en ond sirkel).
    Det ER MULIG å komme ut av det. Lover! Jeg har klart det, du kan også klare det. <3

    Svar
    • Takk <3

      Svar
    • :)

       /  6. mai 2014

      Nå må jeg bare spørre. Jeg sliter sjæl, veldig.. Alt i hodet mitt er mat. Går på jobb «glemmer» bankkort/penger, sånn at jeg ikke finner det, kommer hjem, spiser, kaster opp og sover. I 3 år har jeg mer eller mindre stengt meg ute fra livet mitt. Kan ikke huske sist jeg hadde en periode hvor jeg kunne være spontan og si ja til middagsbesøk uten å tenke over hva vi fikk servert ol. Har perioder hvor jeg prøver alt jeg kan for å unngå å kaste opp, spiser da normal mat (dog svæært sunt), teller kalorier og ligger på ca 1000. Går verken opp eller ned i vekt, det som dermed skremmer meg er at jeg har ødelagt forbrenninga mi så gruelig mye at hvis jeg ligger på vanlig dagsbehov på 2000 kcal så vil jeg øke helt vanvittig mye i vekt. Følte du det sånn? Jeg vil så inderlig bli frisk og ta tilbake livet mitt… Innser når jeg tenker over det hvor mye dette går utover livet mitt. Jeg lever ikke, men jeg kommer meg gjennom hver dag. For no sløsing, dette er da ikke noe å mimre tilbake å fortelle barnebarn om, om mange år. Men det er e helvette å komme seg ut av og jeg vet jammen ikke hvor jeg skal starte…

      Stor klem<3<3

      Svar
      • Dette kunne vært skrevet av meg, jeg vet akkurat hvordan du har det. Tenker de samme tankene som deg angående mat, vekt og kalorier. Går du i terapi?

        Svar
  9. Til «:)»
    Det er dødelig å spise så lite som du gjør. Det kan resultere i at du kan dø når som helst :(
    Årsaken til at du går opp i vekt av 2000 kcal, er ikke at forbrenninga er ødelagt, men den er veldig redusert akkurat nå pga at kroppen er i overlevelsesmodus. Det kan fikses! Og den eneste måten å fikse det på, er å spise. Ikke spise mindre enn «normalt», men mer enn «normalt». Minst 2500 kcal, men jo mer du spiser, jo raskere er kroppen ute av overlevelsesmodus, og raskere er forbrenninga optimal. Det finnes INGEN negative sider ved å spise mye i situasjoner som din. Du kommer ikke til å legge på deg mer enn du er designet for å veie (set point weight). Faktisk er det heller motsatt; fortsetter du å spise under 2000 kcal i flere år fremover, vil du sannsynligvis måtte spise mindre og mindre for å ikke gå opp i vekt, og i tillegg er sjansen for overvekt større dersom man spiser for lite.
    Ønsker deg alt godt!

    Svar
    • :)

       /  9. mai 2014

      Det jeg glemte å si er at jeg er fremdeles normalvektig (62.5 kg) så er nok ikke noen dødsfare. Men fare for mitt sosiale liv og ødelagt forbrenning er der nok…

      Svar
  10. :)

     /  9. mai 2014

    Det jeg glemte å si er at jeg er fremdeles normalvektig (62.5 kg) så er nok ikke noen dødsfare. Men fare for mitt sosiale liv og ødelagt forbrenning er der nok…

    Svar
  11. Til «:)»
    Normalvekt, undervekt eller overvekt er irrelevant. Dette handler kun om bmi, og bmi er langt fra riktig for alle. Dersom «Anna» har en optimal vekt på bmi 27 (Ja, mange har det, selv om gjennomsnittet er omkring 20-25) og slanker seg ned til bmi 22 – da er «Anna» undervektig. Man trenger ikke være under bmi 18,5 for å være undervektig.
    Dessuten er det ikke bare vekttallet som spiller inn: Skader er tusenvis av ganger viktigere (i betydningen at vekttallet ikke spiller noen rolle overhodet, altså). Dersom man underspiser, kaster opp, overtrener, eller noe en hvilken som helst annen måte å underspise/kompensere for matinntak på, forårsaker det massive skader i hele kroppen. Hjerte, hjerne og alle indre organer står i fare for å slankes, noe som kan føre til plutselig organsvikt (dødelig). Elektrolyttbalansen blir som regel veldig dårlig, noe som kan føre til hjertesvikt (dødelig). Underspising fører ofte til dehydrering (kan være dødelig), nedsatt kroppstemperatur (dødelig), og mange, mange andre farlige tilstander.
    Jeg står i fare for å høres cocky ut, men jeg anbefaler i grunnen at du tar en titt på dette innlegget på min blogg: http://sjokoladeilomma.blogg.no/1398682981_men_jeg_er_normalvekt.html
    Jeg anbefaler også disse lenkene sterkt:
    http://letsrecover.tumblr.com/post/85244213035/tw-bmi-mentioned-is-it-too-late-to-increase-my
    http://letsrecover.tumblr.com/post/85218038600/jap-scat-first-set-during-severe-calorie
    Klem!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: