• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

The world within

Jeg har nå endelig tatt meg tid til å svare på alle de fantastiske kommentarene dere har lagt igjen den siste måneden. Jeg beklager at det har tatt så lang tid for meg å svare, men det krever mye av meg å sette meg ned og lese og svare på alle disse fine ordene. Det å vite at dere bryr dere (i den grad man kan bry seg om noen man ikke kjenner) er både fint og tungt. Så jeg har utsatt det, gang på gang. Og det har hopet seg opp med kommentarer. Men jeg vil dere skal vite at jeg leser hver eneste en av de og hver og en går rett til hjertet mitt. Noen henger igjen så jeg går og tenker på det i dagevis. Det rører meg det dere skriver. Dere deler private ting om dere selv og det får meg på en måte til å føle meg…viktig. Så takk <3

Ting går ikke bra. Jeg kaster opp hver eneste dag, jeg er asosial og ensom, jeg orker ikke treffe folk. I dag avlyste jeg middag med en kompis, bare fordi jeg ikke orket. Jeg ville være alene. Jeg ville sitte alene på rommet mitt og spise og spy. Jeg planlegger ting jeg skal gjøre på kveldene. Trene, treffe venner, gå på kino, gå i operaen (ja, jeg elsker det! :p), gå på temakvelder på IKS. Men jeg dropper det alltid. Dårlige unnskyldninger, løgner, hemmeligheter. Og jeg hater det.

Jeg er inni en ganske dyster periode nå. Jeg tenker på å ta livet mitt nesten daglig. Det har kommet så langt at jeg nesten begynner å frykte meg selv…hvis det gir mening? Men jeg tør ikke si det til noen. Ikke til legen, ikke til venner, ikke i gruppeterapien. Jeg er redd noen skal ta tak og få meg lagt inn eller noe. Men altså, tankene er liksom ikke reelle. Det er mer som om jeg leker med idèen. Om hvordan jeg ville gjort det, hvor deilig det ville være å slippe, å bare være fri. Jeg kommer ikke til å gjøre det, fordi jeg kunne aldri latt foreldrene mine måtte gå gjennom noe sånt. Så jeg vil aldri gjøre det, men jeg skal innrømme at jeg ofte har innmari lyst…

Jeg har lyst til å tenke at dette bare er en dårlig periode som jeg må komme meg ut av, men innimellom er det lett å miste motet. Og håpet. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal kunne endre dette. Forhåpentligvis blir jeg flinkere til å bruke støtteaparatet mitt etterhvert, men det går med musesteg. Jeg har problemer med å åpne meg. Det går sakte, sakte, men det går fremover.

Forresten, jeg ble intervjuet av VG for noen uker siden, så hvis noen leste denne artikkelen, så var den om meg. Jeg fikk tilsendt intervjuet på mail, så har forsåvidt lest det, men fikk aldri lest det «på trykk» da jeg ikke har VG+ eller fant det i papiravisen. Menmen, det ble sikkert bra :) Gi gjerne tilbakemelding om noen andre leste det.

Skjermbilde 2014-03-09 kl. 19.52.01

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

8 kommentarer

  1. Kjenner meg så godt igjen i akkurat disse tankene og mønstrene.. Jeg har hatt det veldig likt, for bare noen måneder siden. Det beste du kan gjøre er å fokusere på familien din, grunnen til at du vil leve. For min del hjalp det å være mest mulig med tantegutten min, spise sammen med han, leke sammen med han og bare virkelig kjenne på at han er glad i meg og ikke ville taklet det fint om jeg tok livet mitt eller sultet meg ihjel .. Jeg tilbragte også mye tid med lillesøsteren min, vi dro på shopping, så filmer, kino etc – jeg følte dette var lettere enn å skulle møte venner fordi vi er såppass nære til vanlig. Håper sånn du kommer deg ut av dette. Husk – det kan bare bli bedre når det er lengst nede. <3 stor klem.

    Svar
    • Takk for tips, fine du. Jeg prøver virkelig å fokusere på det positive, og stort sett går det. Men når jeg tenker større, når jeg tenker fremover, det er da de mørke tankene kommer. «Hvordan i helvete skal det gå med meg??» Men, jeg prøver. Selv om det er hardt, hver dag.

      <3

      Svar
  2. Nora

     /  20. mars 2014

    Det funker dårlig å være sin egen psykolog. Dersom du ikke får delt dine tanker med dine nærmeste vil de bare kverne i hodet ditt og bli verre…

    Svar
    • Jeg vet det, men du skjønner sikkert at det ikke er bare-bare å fortelle noen at man det meste av tiden ønsker å dø? :/

      Svar
      • Nora

         /  25. mars 2014

        Nei, men det er nok veldig viktig at du er ærlig mot dem som skal hjelpe deg. Er du redd de skal dømme deg? Tanken om å dø er noe mange får av og til, og derfor veldig menneskelig.

        Svar
  3. Linn Vinsnes

     /  28. mars 2014

    uff, er som å lese en side av dagboken min for 1år siden:`( er vondt å tenke på hvordan det var og at du strever med de samme følelsene nå. Vendepunktet mitt kom når jeg havnet hos riktig behandler for meg. tidligere hadde jeg en behandler som jeg likte veldig veldig godt, men som ikke hadde «kustus» på meg. Depresjon og selvmordstanker henger så fryktelig tett med spiseforstyrrelsen, og den ene påvirker den andre (hos meg). Utifra det jeg har lest/tolket utfra bloggen din så virker det som om du har vært innom mange måter å prøve å bli frisk på, og godt mulig samme opplegg som jeg holder på med. Når jeg havnet hos riktig behandler (juni i fjor) så startet jeg med ukentlige veiinger og kostregistrering, som jo er ganske vanlig. Men hos han så måtte jeg vise progresjon ved å alltid øke bittelitt hver uke, om det så var 2g mer havregryn til frokost, og aldri gå mer enn 3 timer uten mat (om det så var snakk om et eple). Det var helt jævlig i begynnelsen, og jeg kjeftet han huden full i hodet mitt gjennom hele dager, men gradvis så begynte det å løsne. Før jeg begynte hos han så bestod frokosten min av 25g havregryn på vann, og nå ligger den på 70g laget på melk med en halv most banan, for ikke å snakke om at jeg nå spiser 6 måltider daglig kontra mine tidligere 3. Fra juli til midten av desember gikk jeg ned 7kg pga. at jeg gikk fra daglige overspisinger/oppkast til å «kun» i snitt kaste opp 3 ganger per mnd.,men jeg telte fortsatt kalorier i hodet og hadde «kontroll». I julen var det noe som endret seg, og isteden for å telle kalorier i 100tall, grovregner jeg isteden (siden jeg må føle en viss kontroll) og slår meg til ro med at jeg sikkert ligger under 2500kcal daglig. Dette har ført til en vektoppgang på 3kg, som jeg er ganske ukomfortabel med men som jeg jobber med å forsone meg med ettersom jeg er ganske glad i å kunne spise godt og sammen med andre, og fortsatt bør gå opp ytterligere 4kg for å få en BMI som psykiateren min blir fornøyd med (som tross alt var det jeg veide når jeg begynte hos han). Trangen til overspisinger er der, men på en helt annen måte. I går hadde jeg senanse som er blitt en «typisk» gjenganger; jeg oppdager at jeg har huset for meg selv og kommer på at det er gått en halv måned siden sist (og da må jeg jo selvfølgelig b/p, det er jo kjempe logisk og rasjonelt…). Går ut for å handle mat,på veien oppdager salg i en bokhandler og går inn og titter på bøker. Blir værende i min egen verden der inne i nærmere en halvtime før jeg kjenner jeg må tisse, og vender snuten hjem. Halvveis hjemme kommer jeg på at jeg skulle jo kjøpe mat for å kaste opp, og må snu for å gå tilbake til matvarebutikken. Vet ikke helt hva jeg vil fram til, men jeg merker at det er noe annet som driver meg enn før hvor jeg hadde en slags dyrisk kraft som dro meg mot b/p. Og jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne kommentaren, men jeg kjenner så godt til det mørke stedet du befinner deg på nå! Og at du skal vite at med riktig hjelp så kan det gå bra.
    tenker på deg!

    Svar
    • Tusen, tusen takk for lang og fin kommentar. Setter veldig pris på at du deler dine erfaringer og opplevelser. Syns det er utrolig fint å lese at du har fremgang og at du til en viss grad takler vektoppgang selv om det er vanskelig. Det gir meg litt håp :)

      Kjenner veldig til den situasjonen du beskriver til slutt her. En slags kraft som man ikke klarer å kjempe i mot. Veldig merkelig, men høyst reell.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: