• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Boblen min

Nei, nå orker jeg ikke mer. Opp og ned og opp og ned. Jeg mister motet, jeg mister motivasjonen. Jeg orker ikke mer, det blir for slitsomt dette her. Jeg vil tilbake i boblen min. Den trygge, rolige boblen min. Der jeg hadde kontroll. Jeg savner den…boblen min.

Jeg har lyst til å gråte. Tenker at ‘i morgen skal jeg ikke spise’. Jeg er klar over at disse tankene er feil, feil, feil. Men de er så fristende. Boblen min…jeg savner deg.

Jeg savner å ha kontroll på maten. Jeg savner å kunne måle min «vellykkethet» ut fra tallet på badevekten. Jeg hadde det ikke bra i boblen, men jeg savner den. Fordi jeg trodde jeg hadde det bra. Makes sense?

Kroppsfokuset tar over. I dag følte jeg meg så tjukk og fæl på jobb. Jeg følte alle så på meg, jeg følte alle tenkte at «jøss, hun har jammen lagt på seg». Jeg hater det!

Holder på å kaste opp nå. Kaster opp den gigantiske pølse- og makaroniformen jeg laget i stad. Kaster opp sjokoladen jeg spiste på jobb og Ballerina-kjeksen jeg spiste på vei hjem. Må få opp alt. Desperasjon.

Mulig jeg drar og trener etterpå. Forbrenne det jeg har fått i meg. Apati. Mani. Desperasjon.

Dette går feil vei.

Advertisements
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

5 kommentarer

  1. Kjenner følelsen så alt for godt. Jeg tror det er på tide å ta et steg tilbake (egentlig frem) å få tak i hjelp. Man står ikke så sterkt alene, spesielt ikke når kaoset er enormt. Ønsker ikke dette for deg i det hele tatt. <3

    Svar
  2. Nora

     /  29. januar 2014

    Er det verre at folk syns du har lagt på deg (noe de ikke bryr seg om), enn å ha det forferdelig med bp eller sulting? Håper du prøver å få tankene dine inn på mer logiske spor! :)

    Svar
  3. Dora

     /  29. januar 2014

    Behandlerne mine sier at det kan ta mange,mange år å bli frisk når en først har startet i behandling. Minimum to år ,og oppover finnes ingen max grense. Ikke forvent mirakler, selv om jeg skjønner at det er lett å la euforien ta overhånd når ting går bra, men det at ting svinger såpass i starten er nok heler regelen enn unntaket.
    Ikke la det ta motet fra deg!
    Sender deg masse gode tanker.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: