• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Kakemonsteret

Som jeg har nevnt tidligere jobber jeg et sted hvor hver eneste minste jævla ting skal feires med kake. I dag igjen var det kake, og den ble selvsagt plassert rett ved plassen min. Jeg hadde klart meg hele dagen uten b/p og hadde tenkt å vente til jeg kom hjem. Men der sto den jævla kaka, da. Folk spurte om jeg ikke ville ha et stykke. Første gang sa jeg nei. Andre gang ga jeg etter. To kakestykker, samt at jeg skrapte restene i skjul. Så gikk jeg på butikken og handlet sjokoladeboller, smågodt og kjeks. Spise, spy, spise, spy.

Jeg tenker ofte på det å skulle klare å bli bedre når jeg jobber et sted hvor jeg stadig blir utsatt for fristelser. Enten er det kake eller så er det kjeks eller så er det fristende rester etter overtid dagen før. Disse tankene gjør meg veldig motløs. Det er som en rusavhengig prøver å bli rusfri samtidig som han stadig blir fristet med det ene og det andre.

Hadde jeg klart å ta ett stykke, la det være med det og ikke kaste opp (som normale folk), så hadde det jo vært greit. Men jeg  spise masse, masse, masse og kaste opp. Jeg bare må, jeg klarer ikke la vær. Det er som om jeg mister kontroll over kroppen min, som om kakemonstreret tar over. Kake, kake, kake!

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

4 kommentarer

  1. Dora

     /  28. november 2013

    Når du er frisk vil kakemonsteret ikke vinne..
    Det vil alltid være fristelser, samme hvor du jobber, at det går som det går med deg nå, er sykdommen sin feil,
    Bare stå på og ikke gi opp, det er utrolig hva vi mennesker kan klare å stå av!…og husk at det er mange som vil hjelpe deg, du må bare ta imot.
    Ta vare på deg selv, klem!

    Svar
  2. MLB

     /  28. november 2013

    Vet hvordan det er med kakefristelser. Nå har vi kake hjemme som min kjære har laget. Den er sinnsykt god..har spist for mye av den igår og idag. Og imorgen er det kake på jobb, og så er det julekakebaking her hjemme hver dag og lagring av mer og mer kaker…for det er jo jul snart. Hater alle de kakene som kommer oppå alt annet…..

    Svar
    • Huff, ja.. Og kaker skal liksom være noe positivt, men det blir jo ikke det for oss. Det blir en fristelse som ikke kan motstås, som ødelegger dagen.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: