• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Tanken om å dø.

Folk spør: «Går det bra med deg?»

Jeg svarer: «Ja, det går fint», og smiler.

Jeg lyver. Ting går ikke bra. Jeg har ingen retning mot verken å bli frisk eller å forbli syk. Jeg endrer mening omtrent hvert tiende minutt. Det føles som en virvelvind inne i hodet mitt, med tanker som fyker rundt, men de fester seg ikke, de bare flyr videre. Motivasjonen til å bli frisk titter innom enkelte ganger, men forsvinner fort igjen. Det samme gjør tanken om å slutte å spise, tanken om å spise masse, tanken om å spy. Tanken om å dø.

Jeg tenker veldig mye på det å dø. På å forsvinne, bli borte, slippe tak. Jeg har ikke sagt det til noen. Ikke til venner, ikke til familie, ikke til legen, ikke til psykologen, ikke til gruppa. Det er vanskelig dette med selvmordstanker, fordi det blir så virkelig med en gang man snakker om det. Når de bare er inne i hodet mitt, har jeg liksom kontroll. Hvis jeg åpner munnen og snakker om de, er de plutselig på ville veier og jeg mister kontrollen.

Jeg er redd for hva som kan skje hvis jeg sier det til noen. Sier jeg det til familie eller venner, blir de så bekymret at de kommer ikke til å få sove om natten. Mamma kommer til å tvinge meg til å flytte hjem til de. Hvis jeg sier det til noen av behandlerne mine er jeg også redd for hva som kan skje. Hva kan de gjøre? Hvis det virkelig er fare for livet mitt, kan de få meg innlagt? Jeg kan ikke si det til noen. Det eneste jeg kan gjøre er å skrive om det her.

Om hvor fristende det kan være å sluke alle innsovningstablettene jeg har liggende i skuffen, og bare sovne inn og forsvinne. Om bildene jeg har i hodet mitt, av meg med et tau hardt strammet rundt halsen. Om ønskene om å bli utsatt for en ulykke hvor jeg dør momentant, da kan hvertfall ingen skylde på meg.

Dette er tøffe tanker å sitte med og de skremmer meg. Jeg frykter faktisk for livet mitt, for jeg vet at jeg faktisk er kapabel til å gå for langt.

Jeg prøver å innbilde meg at det bare er tanker og ikke idèer. At det bare er drømmer og ikke planlegging. Men en bitteliten stemme langt der inne hvisker forsiktig til meg. «Du vet du vil…»

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

6 kommentarer

  1. Manda

     /  26. november 2013

    Kjære. Når du har sullet deg så langt ned i mørket, finnes det bare en vei, og det er opp.
    Hvis du deler det med en behandler, mister du ikke kontrollen, du gir fra deg problemet. Det kan la deg slappe litt av, for egne tanker spinner bare rundt. Du trenger å høre at det ikke er en langsiktig løsning. Del det med noen, og få hjelp. For dagene som kommer blir lysere, og en dag vil alt det grå være et fjernt minne du ikke skjønner kan ha skjedd.
    Jeg leser kun en blogg og det er din.
    Ikke bli borte, vær så snill.
    Klem

    Svar
    • Tusen takk for en støttende kommentar. Jeg skal prøve å ikke bli borte, jeg skal prøve å holde fokus på det bittelille lyset langt i enden av tunnelen. Ordene dine hjelper. Takk <3

      Svar
  2. Amalien

     /  27. november 2013

    Hei
    Håper det går bedre med deg og jeg har troa på deg. Mitt motto er at det alltid ordner seg til slutt. Jeg har lest denne bloggen over lengre tid og føler meg så igjen. Nesten så å lese min hverdag noen ganger, du er utrolig flink til å sette ord på følelser og det som skjer rundt deg.
    Jeg har lenge slitt med spiseforstyllelse, hater det livet, har nok innsett det i det siste, men jeg står alene oppi det. Vil ikke ha hjelp, vil klare det selv. Ingen vet om det. Men kjenner meg i det å bare forsvinne, slippe vekk fra alt. Og det tar mye av tiden, og er veldig slitsom. Og dette er vanskelig å prate om, vil ikke at andre skal være bekymret om meg. Lettere å bare lyve og dekke over det. Håper du klarer dette og du blir frisk. Ikke la denne kampen vinne over deg, men vi skal vinne denne kampen.

    Svar
    • Hei du. Tusen takk for veldig hyggelig kommentar. Det er dessverre mange som har det som oss, og det er som du sier: vi må bare kjempe. Slike kommentarer er veldig hjelpsomme og får meg til å føle meg ikke fullt så alene. Takk <3

      Svar
  3. Nora

     /  27. november 2013

    Ikke gi opp! Det er verdt det! Og vet du ikke tror det, men livet blir mye bedre med skikkelige matvaner. Psyken blir påvirket av hvordan kroppen har det. Og hvis alternativet til å legge på seg er å ta livet sitt, har du ingenting å tape på å prøve å spise mer :)

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: