• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

The one?

Tror du på sjelevenner? Tror du på ‘the one’? Tror du på ‘I was made for loving you, baby, you were made for loving me’?

Det gjør ikke jeg.

Eller, det vil si, det gjorde ikke jeg. Jeg syns det hørtes overromantifisert, barnslig, naivt og banalt ut. Selvsagt er det ikke ett menneske der ute som er skapt for meg. Det gjelder bare å finne en mann som er en brukbart bra match.

Men, så treffer man en. En som ikke bare er en ‘brukbart bra match’, men som føles som en ‘perfect match’. Det er nesten så jeg ikke tør å snakke om det, skrive om det, eller engang tenke på det. Som om det bare er noe jeg innbiller meg. Men tankene går likevel tilbake til det samme: sjelevenn, ‘the one’, ‘perfect match’.

Han er ikke perfekt. Ikke i den generelle sammenhengen. For hvem er vel det? Men, er han perfekt for meg? Jeg begynner å tro det. Jeg begynner å tro på kjærligheten igjen.

Vi prater så bra sammen. Fantastiske kjemi. Det føles som jeg har kjent ham i mange år. Vi kan sitte en hel kveld og drikke vin og skravle, eller vi kan bare sitte sammen i stillhet og se en film, eller vi kan dra på bowling eller spille yatzy.

Tør jeg å tro på at dette er ‘the one’? Eller blir det for naivt og barnslig?

Advertisements
Forrige innlegg
Legg igjen en kommentar

1 kommentar

  1. Dora

     /  28. oktober 2013

    Det er alltid lov å håpe, lev nå og nyt det!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: