• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Bad times

Jeg har ikke noe lyst til å skrive her. Det er ingenting nytt å si.

Helgen gikk bra, men ikke bra nok. Kastet opp hver dag.

Nå er det snart 5 uker siden sist jeg hadde en dag uten å kaste opp. 12. september. Før det var 2. september. Før det 26. august, og før det igjen 14. august. Det betyr at de siste 2 månedene har jeg bare hatt 4 dager jeg ikke har kastet opp.

Jeg blir trist av å skrive det. Taper.

Jeg klarer jo ingenting. Hver dag tenker jeg at ‘i morgen skal jeg klare det’. Men «i morgen» blir bare nok en dag med stress, uro og mat.

Jeg lager planer. Nøyaktige, detaljerte planer. Men det funker ikke.

Jeg prøver å kjenne på kroppen, ta ting som det kommer. Men det funker heller ikke.

Konstant sliten. Trøtt. Kvalm. Vondt i hodet.

Innimellom tenker jeg på pakken med Imovane jeg har liggende i skuffen. Det er en pakke med 30 tabletter. 7,5 mg. En enkel utvei. Fristende. Veldig fristende.

Det er dårlige tider nå. Høsten, mørke, nedtrapping av Fontex, vektøkning. Dårlig kombinasjon.

Mest av alt har jeg lyst til å legge meg i sengen og sove. Bare gå i dvale og (kanskje) våkne igjen til våren. Bare forsvinne litt. Bare slappe av litt. Bare få litt pause.

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

2 kommentarer

  1. Dora

     /  15. oktober 2013

    Når en er helt på bunn, KAN det bare gå en vei, og det er opp!
    Hold ut, ting vil bli bedre, men bruk det hjelpe- og støtte apparatet du har og SNAKK med dem….selv de beste psykologer og leger kan ikke lese tanker.
    Pass på deg selv!
    *klem*

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: