• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

End of an era?

Jeg har ikke orket å skrive noe her på en stund. Det har skjedd så utrolig mye i hodet mitt, og jeg har ikke helt fått sortert tankene mine. Det er et eller annet som er på vei til å skje. Som om jeg er på vei inn i en ny æra. Jeg ligger og vipper midt i mellom to tilstander: å være fryktelig syk, som jeg var for litt siden, og en annen tilstand som jeg ikke helt kan sette ord på. Ikke ‘frisk’, men kanskje ‘friskere’?

Det går mer og mer opp for meg hva jeg må gjøre for å få det bedre. Jeg har oppskriften, nå gjenstår det bare å bruke de rette ingrediensene. Man føler seg på mange måter svak, når man vet hva man skal gjøre for å få det bedre, men ikke klarer å gjøre det. Ikke tørre. Svak. Men samtidig er jeg stolt over å ha fått mer innsyn i hva jeg kan gjøre.

  • Ikke veie meg daglig, lære å takle en liten vektoppgang.
  • Lytte til kroppen – hva har den egentlig lyst på?
  • Innse at B/P bare er ‘en dårlig vane’ – ikke en fysisk avhengighet.
  • Tørre å spise flere måltider.
  • Få en god natts søvn hver natt.
  • Slappe av, ta meg tid til å meditere – gjerne daglig.
  • Være mer sosial – på jobb og privat.
  • Sitte mindre på internett.
  • Gjøre mer ting som gir meg en god følelse: lese bøker, strikke, hekle, gå en tur.
  • Ikke oppsøke nettsider som gir meg dårligere selvtillit.
  • Være mer utendørs.
  • Ikke ha et lager av B/P-mat «bare i tilfelle det blir nødvendig».
  • Omstille hjernen min til å ikke verdsette sultfølelsen.
  • Tørre å være mett.
  • Være sterk og stå i mot suget.

Det ser så lett ut. Dette er jo sånt ‘normale mennesker’ gjør. De klarer det, da bør jeg også klare det. Men jeg vet at dette er knallhard jobbing, og det er et enormt steg å bare ta fatt på denne oppgaven. Men jeg er klar, jeg er motivert. Tror jeg.

***

Forresten, dere som leser bloggen min jevnlig ser kanskje at jeg har fjernet et innlegg jeg skrev for litt siden. Med god grunn. Jeg var nok litt ute å kjøre, litt desperat etter å finne ‘en årsak’ til at jeg ikke helt kjenner meg selv. Da er den siden av meg undersøkt – om enn ikke så innmari nøye – og jeg kan konkludere med at jeg tok feil. Og det er helt greit. Kommer ikke til å skrive noe mer om det her, fordi det er ikke noe som handler om meg eller sykdommen min eller denne bloggen. Tudeluu! :)

Advertisements
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

6 kommentarer

  1. Jeg tror det er en veldig positiv ting at du har klart å finne så mange faktorer som du tror kan hjelpe deg, og som du er villig til å teste ut. Jeg er sikker på at noe av dette garantert kommer til å gjøre deg bedre. Jeg hadde selv en periode på omtrent et halvår der jeg ikke følte meg så veldig spiseforstyrret, blant annet fordi jeg gjorde en del av de tingene du sier her. Jeg vil bare råde deg til å likevel jobbe med det som ligger bak, for det er det som kom og slo meg i trynet og fikk meg tilbake «på kjøret» igjen. Ikke meningen å være gledesdreper med siste setning her altså :)

    Svar
    • Takktakk :) Jeg vet veldig godt nå at dette ikke bare handler om mat og omgivelser, men mest om det mentale. Men jeg føler at jobben jeg gjør med det mentale blir stagget av mine idiotiske «matvaner» o.l. Så jeg må jobbe med det paralelt :)

      Svar
  2. Dora

     /  29. september 2013

    Ble optimistisk på dine vegne etter å ha lest innlegget her:)
    Med hjelp&støtte fra det behandlingsapparatet du er en del av, og egen innsats, virker det å være et lite lys i enden av tunnelen din- stå på!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: