• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

«Jeg er syk», sa jeg.

Hodet mitt har vært fullstendig okkupert av tanker for tiden, så jeg har ikke hatt ‘tid’ til å sette meg ned i fred og ro og skrive her. Det er så vanskelig å konsentrere seg når hjernen nekter å tenke på de tingene jeg vil tenke på. Hjernen min vil bare konsentrere seg om èn ting: mat. Eller ‘ikke mat’, kan man også si. Mangel på mat, vektnedgang, kropp.

Det er mange som har konfrontert meg i det siste og jeg har bare lagt kortene på bordet. Jeg orker ikke nekte lenger, jeg orker ikke lyve, jeg orker ikke smile og si at «alt går fint!».

Jeg var så sliten på jobb i går og folk så det. To nære kollegaer kom bort til meg i løpet av dagen og sa de var bekymret. De sa at jeg forsvinner, at jeg ikke er meg lenger. At jeg har blitt så tynn og ‘hengslete’. At jeg ser sliten ut. At jeg ser syk ut. «Ja», sa jeg. «Jeg er sliten. Jeg er syk. Jeg har ikke noe overskudd. Jeg har gått ned 15 kg på under ett år. Jeg føler meg ikke som meg selv lenger.» De begynte å gråte begge to. Jeg sa til de at jeg også hadde grått om jeg ikke hadde gått på antidepressiva, men nå er jeg helt ‘flat’.

På fredagspils etter jobb, sa plutselig hun ene jeg satt ved siden av «Du har gått ned mye, har du ikke?» «Jo», sa jeg. Hun andre jeg satt med spurte rett ut «Er du syk eller er det en annen grunn?» «Jeg er syk», sa jeg. «Men det går bra, altså!» Jeg ble ikke satt ut av at hun spurte så direkte. Jeg satte heller pris på det. Jeg skal ikke skamme meg for at jeg er syk. Dette burde være noe man kan være åpen om, som man kan snakke om.

Jeg kommer hjem, ser meg i speilet. Syk? Jeg ser da ikke syk ut. Jeg ser normal ut, jeg er hvertfall ikke for tynn. Kunne godt hatt litt tynnere lår, litt flatere mage. Hva i all verden er det de ser som ikke jeg ser? «Jeg er syk» hadde jeg fortalt dem. Det hadde jeg innrømmet. Men hadde jeg løyet? Innrømmer jeg at jeg faktisk er syk? Ser jeg det? Vet jeg det? Føler jeg meg syk? Jeg er jo normal. Er jeg ikke…?

Advertisements
Forrige innlegg
Legg igjen en kommentar

14 kommentarer

  1. Dora

     /  7. september 2013

    Synes du er tøff, som nå er åpen om spiseforstyrrelsen din til kollegaene dine, respekt!
    Pass på deg selv.

    Svar
  2. Så utrolig godt å lese at du har sagt det rett ut. Håper av hele mitt hjerte at du får hjelp og kommer på rett vei igjen.
    Selv sitter jeg her,spiser Smash og har bestemt meg for å ikke kaste opp i dag. Klart 2 dager på rad denne uka,og begynte på nytt igjen i dag! Etter mega sprekk i går. Men hjelpen min er nå kontaktet. ( og av en eller annen grunn ser jeg frem til det ) Selvom jeg gjerne skulle fått av de siste 6-8 kg..

    Føler så veldig med deg unge jente.

    Svar
    • Tusen takk <3

      Så utrolig flink du er!! Kjempelenge siden jeg klarte 2 dager på rad. Lenge siden jeg klarte èn dag også… Så jeg syns du skal være kjempestolt av deg selv!!! :)

      Svar
      • Det er jeg egentlig også.. Men jeg må bare ta meg samme. Har en vakker sønn,som fortjener at mamma er tilstede 110%. Ikke 50% pga at hun kaster opp maten! Samt at jeg må klare dette her nå,får jeg ett tilbakefall til på lik linje som for 4 år siden så vet jeg hva som skjer.

        Svar
  3. Det og først innrømme noe slikt kreves styrke, og jeg vet at det har du Isabella. Selv så har jeg sagt det her til kolleger, men motsetning til deg så blir jeg ikke tatt seriøst. Uansett nok om hvor lol jeg er. Har troen på at du kan og skal legge dette her bak deg, snille. Du er altfor god en person for og ha et slikt liv. Et spiseforstyrret liv er ikke og vil ALDRI bli et liv.

    Svar
    • Tusen takk :)

      Så trist at du faktisk har fortalt folk om ditt problem, men ikke blir tatt seriøst. Jeg vet hvordan det er å ikke bli tatt seriøst og det er en grusom følelse. Man føler seg nesten litt hypokonder, som om man bare er ute etter oppmerksomhet. Men sånn er det jo ikke. En spiseforstyrrelse tar som regel over hele livet til personen det gjelder, og som du sier; det er ikke et liv. Det er alvorlig, det er seriøst.

      Takk for at du leser bloggen min og stadig legger igjen kommentarer <3

      Svar
      • Vel folk tar meg ikke seriøst siden jeg er en ung mann som sliter med anoreksi, så alle tror at den bare rammer jenter. Sliter daglig med selvmordstanker over den minste jævla ting og selvskader hvis angsten / depresjonen / selvhatet tar over fullstendig. Det er den psykiske lidelsen som dreper flest, null tull. Enten sykdommen selv eller selvmord.

        Selvfølgelig kjære (ღ˘⌣˘ღ) ♫・*:.。. .。.:*・ Du fortjener støtte som bare det, selv har jeg sliti med Anoreksi i relativt kort tid, men over 5 år er ute av min fattevne at noen klarer og finne styrke til og fortsetter videre. Du er en heltinne, og fortsett slik. Kjemp tilbake til livet. 。◕‿◕。

        Svar
  4. Wow, det er sykt tøft gjort å innrømme at du er syk. Det er et steg i riktig retning hvertfall. 15 kilo er sykt mye, så det er jo ikke så rart at folk legger merke til det.
    Klemmer <3

    Svar
    • Tusen takk <3 Det er fint å høre at man har litt guts, for jeg går generelt rundt og føler meg svak og sjanseløs. Merker denne fæle perioden min sakte men sikkert snur, og det er herlig! :)

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: