• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Boble

Psykologen sier jeg har lukket meg inn i en boble hvor ingen slipper til. Jeg er enig. Ingenting kommer inn hit. Ingen tanker, ingen følelser. Ingen mennesker. Ro. Harmoni. Balanse. Her inne er det mine regler som gjelder, det er jeg som bestemmer. Her inne er det trygt.

Det ute er det bare kaos. Bråk og uro. Og andres regler. Alle er opptatt av seg selv, ingen enser meg. Risiko. Frykt. Angst.

Hvordan skal man klare å ta steget fra noe som er rolig og trygt til noe som er kaotisk og skummelt? Hvor skal man finne motet? Og motivasjonen? Og håpet?

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

7 kommentarer

  1. Ida

     /  29. august 2013

    Sikker på at det ikke er motsatt? At det er inne hos deg det er kaos og uro? Det er nemlig ganske så deilig her ute! Her ute tenker jeg langt ifra bare på meg selv, mye mindre enn da jeg var inne i min boble.. De fleste andre jeg kjenner her ute, tenker nok også mer på jobb/skole, barn, nyheter, hvordan været er, at de ser sent ute eller at det er deilig å spise seg mett når en er sulten, enn på andre, hvordan de ser ut eller har på seg.

    Du spør om hvordan du skal komme deg ut.. Det finner du kanskje ikke ut før du er på utsiden? -Min motivasjon og mitt håp var ikke-eksisterende, men litt etter litt lurte venner (jeg har fire venner) og familie (jeg har en mor og en stefar) meg ut. De var tålmodige. De trodde på at jeg skulle klare å komme ut på andre siden.
    Jeg begynte i en stilling på en arbeidsplass hvor jeg pratet med kollegaer(!?) og bidro både faglig og sosialt. Etter et halvt år, og uten at jeg merket det selv, hadde jeg blitt frisk/normal/som de andre! Men det var faktisk ikke før psykologen jeg hadde gått til to ganger i uka over lang tid, sa til meg at «Du trenger vel ikke komme tilbake etter jul, du er jo frisk», at jeg innså det selv.
    Så mitt råd, siden du spør, er å gjøre noe du liker, for da kan du se at du får til noe annet enn å gå ned i vekt(selv om jeg tviler på at du synes du får til det..), og at du har en helt annen verdi (som ikke kan måles i kg) enn det du innbiller deg nå, og at du kan bidra. For når du skriver, gir du uttrykk av å være både reflektert og smart (jeg vet ikke, men tror du er det).

    Du burde komme ut hit, DET ER SÅ DEILIG HER UTE!!

    Svar
    • Å herlighet, du altså! :) Her kom en boost av optimisme og motivasjon og PANG!!! satt seg fast i kroppen min! For en fantastisk kommentar <3

      Svar
  2. Dora

     /  29. august 2013

    Selv et lite hull slipper luft ut av boblen…..jobb mot å lage et slikt, det er i hvertfall en start.
    Ida: ble skikkelig optimistisk av kommentaren din:)

    Svar
  3. Helene

     /  31. august 2013

    Lest bloggen din en stund nå. Virker som du har blitt værre etter at du ble mer publisert(populær?) heier på deg, avhengighet er ingen spøk.

    Svar
    • Hei du! Ja, jeg har blitt verre, men tviler på at det har noen sammenheng med hvor «populær» bloggen min er. Jeg har en teller her på bloggen som viser hvor mange besøk jeg har, men det er sjelden jeg scroller ned og sjekker hva den ligger på. Egentlig bryr jeg meg lite om antall lesere (sier jeg i frykt for å virke veldig arrogant :p). Det jeg derimot bryr meg om er de støttende kommentarene fra dere :) Jeg leser hver eneste en, og de når dypt inn i hjertet mitt. Dette har blitt en slags flytebrygge for meg og det ville vært rart om det var med på å gjøre meg verre. Jeg bruker minimalt med tid på bloggen i forhold til hva jeg ellers bruker tid på, så tror nok det er mer det som skjer rundt meg i hverdagen og det som skjer i hodet mitt, som har påvirket sykdommen og gjort meg verre.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: