• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Vekt

Jeg er helt besatt av tallet på vekten. Jeg SKAL komme under 51 kg, og jeg SKAL komme under 50 kg. Det er det eneste som betyr noe. Jeg spiser lite, nesten ingenting, i løpet av dagen. På kvelden spiser jeg og kaster opp. Hver dag. Fordi det funker.

Leste en artikkel i dag om en jente som hadde blitt frisk fra anoreksi. Det var bilde av henne slik hun ser ut i dag: frisk, sunn og i mine øyne 15 kg for tung. Sick mind. Det var også et bilde av henne fra da hun var syk. Under sto det «Dette er [navnet] da hun var syk. Her veide hun så lite som 50 kg.» Normale mennesker ville tenkt ‘huff, hun så syk ut, stakkar’. Hva tenkte jeg? Hmm, hun så mye finere ut da hun var syk. 50 kg er da ikke så lite, det er jo bare litt mindre enn jeg veier. Nå må jeg hvertfall komme under 50 kg så jeg kan vise folk at man kan veie 50 kg uten å se syk ut. Jepp. Min forskrudde hjerne, mine damer og herrer.

Så nå er kampen i gang. Igjen. «Mission under 50 kg».

Advertisements
Legg igjen en kommentar

15 kommentarer

  1. Dora

     /  20. august 2013

    Hei igjen,
    ikke lest bloggen din på en uke, vært på en -relativt- avslappende ferie.
    Hvis du finner trøst i det:
    Jeg tenker at jeg må ned tre-fire kilo før behandlingen min starter opp, sånn at jeg i hvertfall ikke veier mer enn jeg gjør nå, til jul (vektoppgang på 300 gram i uken er påkrevd)…..snakk om å være kontraproduktiv!;)
    Fint at så mange har fått øynene opp for bloggen din, du skriver veldig bra og setter nok ord på det mange av oss føler:) Stå på!
    P.S Er RASP fortsatt aktuelt for deg? Håper det, tror du kan få god hjelp der.
    *klem*

    Svar
    • Hei!

      Så fint at du har hatt en ok ferie, det kan alle ha godt av en gang i blant.

      Jeg skal inn til behandling på RASP, jeg vet bare ikke når. Venter på brev. Men forrige uke sendte legen min en purring. Har legetime igjen nå til fredag, så kanskje hun har hørt noe mer da.

      Uh, jeg tenker litt som deg… Ned så mye som mulig før behandling, sånn at jeg ikke må opp like mye. De kan umulig kreve at jeg skal opp til vekten jeg hadde før jeg begynte å gå ned, det er jo 12-13 kg!

      Vet du når du skal i behandling? Og hvor er det? RASP?

      Klems

      Svar
  2. Sender deg kjærlighet!

    Svar
  3. Dora

     /  20. august 2013

    Har sendt deg en mail som svar på spørsmålet ditt ovenfor:)

    Svar
  4. Anna

     /  21. august 2013

    Jeg synes sånn synd på deg:( du har sikkert mye fint i livet også som ikke handler om vekt og mat. Men jeg håper at du en dag klarer å ha som mål å få en sunn kropp, og ikke ha fokus på tall som du vet er skadelig for kroppen din! Skrik ut om hjelp, livet på den andre siden er verdt det- jeg lover<3

    Svar
    • Ja, jeg har veldig mye annet fint, men det får liksom ikke like mye fokus som mat, kropp og vekt. Jeg kommer meg på den andre siden en gang, det vet jeg, jeg bare trenger litt tid… :)

      Svar
  5. Helene Sophie

     /  21. august 2013

    Hei. Jeg kom over bloggen din nå, og vil gjerne bare sende deg en klem. Men jeg må bare si at jeg har vært der du er nå, og det er virkelig ikke verdt det! Vær så snill å prøv å kjemp imot det, få hjelp! Det er virkelig farlig for kroppen din, og det kommer til å ødelegge mye av livet ditt. Det er ikke dine tanker som vil gå ned i vekt, det er sykdommen. Og du kommer ikke til å være fornøyd med den vekta, og du kommer til å måtte gå opp igjen, og alt kommer til å bli enda vanskeligere desto lenger du går uten behandling… Men jeg forstår så godt hvordan du har det, for det er ikke så lenge siden jeg var der selv! Bare vit at det er folk som bryr seg om deg og som vil at du skal bli frisk! <3
    (Og en liten ting til. Jeg vet ikke om du ønsker å virke triggende, men snakk om tall og vekt på denne måten er i hvert fall det. Husk på det)

    Svar
    • Tusen takk for hyggelig kommentar! Den logiske delen av meg er egentlig klar over alt dette, men det går liksom inn det ene øret og ut det andre. Jeg stenger alt sånt ute nå, og jeg vet det er skadelig. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal snu det.

      Jeg er klar over at alt jeg skriver her om vekt og mat kan være triggende. Men denne bloggen skriver jeg i første rekke for meg selv, og da vil jeg føle frihet til å skrive det jeg ønsker. Selvsagt kan bloggen være triggende. Selv finner jeg allverdens blogger triggende, til og med blogger fra folk som skriver om at de er friske fra en spiseforstyrrelse. Man kan bli trigget av den minste ting og det mest ubetydelige lille bildet, men jeg må bare stole på at dere som lesere vet hvor den grensen går. Litt hyklersk siden jeg aldri ser hvor min egen grense går, jeg oppsøker jo triggende blogger. Men, som sagt, jeg skriver først og fremst for meg selv og da nytter det ikke å sensurere..

      Svar
      • Helene Sophie

         /  23. august 2013

        jeg forstår alt dette veldig godt, for jeg har vært akkurat hvor du er. Jeg skrev selv en anonym blogg for meg selv, og for å finne støtte fra andre som visste hvordan det var liksom. Så jeg dømmer deg ikke i det hele tatt, eller noenting sånt! Jeg bare blir trist, og vil på en måte prøve å hjelpe på en måte… Bare tenk på det, selv om jeg vet hvor vanskelig det er. Bare vit at å kjempe mot denne sykdommen er å være sterk! Vet det er vanskelig å tro på det, men det er sant. Og hvis du kjemper imot vil du få støtte fra mange <3

        Svar
  6. Ikke alltid like lett å vite hva man skal skrive.
    Noen ganger kan kanskje bare en god tankeoverføring være fint nok.
    <3

    Svar
  7. Jeg vet det finnes mange ulike måter, men hvordan finner du ut at du har kastet opp alt ? Hvor mye spiser du om kvelden ? Har bulimi selv og gjorde akkurat det samme som deg i dag (leste ikke innlegget før nå) med sulting og så b/p

    Svar
    • Hmm, nå vil jeg ikke dette skal være en side hvor man får tips til hvordan man kaster opp alt og sånt, så jeg vil ikke gå så i detaljer ang. det første spørsmålet ditt. Men jeg kan si såpass at jeg bare merker at jeg har fått opp alt. Har gjort dette i over 14 år, så da lærer man jo noe ;)

      Jeg spiser enorme mengder om kvelden. Legen spurte meg i går om hva jeg hadde spist kvelden før og det var noe sånt som to pizzaer med ekstra ost og masse majones, to brød med ca. 1/2 kg smør, 1/2 kg ost, skinke og hauger av majones, noen skiver med masse smør og sukker, en bolle med havregrøt med smør og sukker og tre poser micropop. Hvis jeg husker riktig, dagene går litt i ett.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: