• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

En helt normal middag med venninner

En gjeng venninner som spiser middag sammen. Hjemmelaget tapas. En helt normal setting. Maten blir sendt rundt bordet, alle forsyner seg. Alle snakker om hvor utrolig godt det smaker og roser kokken. Hun som sitter rett foran meg, forsyner seg med litt av hvert. Spiser, nyter. Så er hun mett. Det hun har igjen på tallerknen lar hun ligge. Fordi hun er mett. Hun som sitter til høyre for meg forsyner seg to ganger. Spiser, nyter. Koser seg med maten. Litt ekstra saus gjør ingenting. Hun som sitter til venstre for meg forsyner seg stort sett bare med de sunne tingene. Salat og grønnsaker. Men hun er raus med dressing og saus, og hun spiser gjerne et par biter manchego til salaten, fordi hun syns det er godt. Og når hun er ferdig med det hun har på tallerknen, tar hun litt brød med aioli som en liten snack, fordi hun hadde plass til det i magen og fordi det hadde hun lyst på.

Inni denne klyngen med normaltetende mennesker sitter jeg. På forhånd har jeg lurt på hvordan jeg skal spise. Skal jeg holde meg til lite mat og sunn mat, og prøve å ikke kaste opp, eller skal jeg bare gi etter og hive innpå, og håpe ingen merker at jeg spiser og spiser og sniker meg ut på toalettet etterpå? Jeg var usikker lenge, men så ble maten satt på bordet. Deilige lukter av krydder, stekt kjøtt, hvitløk og nystekt brød fylte rommet, og jeg bestemte meg. Dette her måtte jeg bare spise masse av!

So I did. Kjøttboller i saus, stekt chorizo, scampi, ost, grønnsaker surret med bacon, potetbåter og en stor mengde brød med masse aioli. Spise, spise, spise. Ikke nyte. Forsynte meg både to og tre ganger. Ingen tenkte noe over det. «Jeg må bare ha enda litt mer brød med aioli, jeg. Det er så sykt godt!» De andre bare smilte og sendte meg brødkurven. Jeg øste på med aioli.

Toalettet var heldigvis ute i gangen. Ingen hørte at jeg brakk meg gang på gang. Ingen hørte at jeg nå var midt i en intens kamp med min egen kropp om å bli kvitt alle godene jeg nettopp hadde forsynt den med. Ingen hørte at jeg hvisket til meg selv «Faen heller…» mens jeg vasket hendene med masse såpe.

En helt normal middag med venninner.

Advertisements
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

14 kommentarer

  1. Silje

     /  18. august 2013

    Med tanke på den lave vekten din å at du sier selv at folk reagerer på at du er så tynn, var nok dessverre alle klar over hva du var opptatt med når du var på «toalettet»….

    Håper du snart får den hjelpen du trenger og blir frisk. Masse lykke til, Jeg heier på deg.

    Svar
    • Huff, nå ble jeg stressa… Ja, kanskje alle tenkte det. Da fikk jeg noe å tenke på gjennom dagen :/ Henger meg opp i sånne ting.

      Tusen takk for støtte <3

      Svar
  2. Herregud så utrolig beskrivende. Jeg kjenner meg så igjen! Jeg kjemper denne kampen hver gang vi blir bedt ut på restaurant, hver gang det er sosiale settinger med venner og familie som inkluderer mat. Jeg opplever kommentarer fra svigerforeldre, venner og familie av typen «du må ta mer mat nå, her ta litt pizza», «du trenger ikke gå ned i vekt du» det er pinlig og kleint. Men ikke like kleint som å åpenbart gå rett på toalettet som gjerne ligger rett ved der folk sitter, sette på vasken, og komme med blanke øyne og tannmerker på knokene tilbake til de andre. Det verste er restauranter med dobåser hvor det blir ekko for hver gang du brekker deg og biffen og de fløtegratinerte potetene treffer skåla. Jeg misunner de som har så stålkontroll at de klarer å holde seg til den lille grønne salaten og det halve knekkebrødet samme hva folk måtte si å mene. Sykdommen blir mer åpenbar, men ikke like klein som min. Jeg elsker bloggen din, du setter ord på hverdagen min. Takk!

    Svar
    • Hei Emilie!

      Tuuuusen takk for lang, innholdsrik og hyggelig kommentar.

      Det er så mange av oss! Det er så mange av oss som i all hemmelighet teller kalorier, analyserer toalettene på alle steder man er for å finne ut om det er mulig å kaste opp der. Vi er så mange fler enn folk er klar over, og det er utrolig skremmende! Men, jeg blir så glad når dere, når du, skriver her og sier hvordan du har det. Fordi jeg tror det er viktig. Jeg tror det er viktig å ikke tie det i hjel.

      Igjen, tusen takk. You just put a smile on my face :)

      Klem <3

      Svar
  3. Uff jeg blir så utrolig lei meg på dine vegne her. Selvom jeg kjenner meg igjen.. Jeg har en 5-10 kg igjen fra ett svangerskap som jeg gjerne skulle blitt kvitt. Trener mye,men spiser for lite så ting stopper opp. Og tanken min er der hver dag. Skal jeg begynne å kaste opp igjen. Har kastet opp siden 13års alder og opp og ned perioder.. Vil vel si litt mer kontroll en deg..
    Og Desverre blir vi ikke mer lykkelige med 5-10-15 eller 20 kg mindre..

    Det er så synd denne dritten vi bærer med oss. Håper du snart få skikkelig hjelp,din blogg har i allefall hjelpt meg på en positiv måte.. Og du,tror nok alle dine venninner viste godt hva du drev med inne på toalettet.Men valgte og tie.. Lykke til,og stå på.

    Svar
    • Tusen takk for din kommentar :)

      Det er som du sier, vi blir ikke lykkeligere av å miste litt vekt, men det er lett å lure seg selv. Vær så snill, ikke begyn å kaste opp igjen, du vet hvor det ender :/

      Svar
      • Du sier noe der. Men kontrollen over å spise,kaste opp og føle seg veier mer enn fornuften til tider.. Kommer nå fra toalettet etter å spist litt sushi og jordebær :/ kunne like godt kasta pengene i dass.!!!
        Håper du får hjelp snart.
        Er ikke innleggelse aktuelt for deg?
        Klem

        Svar
        • Innleggelse er absolutt ikke aktuelt. Jeg har det så mye bedre når jeg kan være på jobb, for da kan jeg fokusere på andre ting. En innleggelse ville bare føre til enda mer tanker rundt mat og da hadde jeg blitt gal.

          Jeg føler det samme når jeg kaster opp «dyr mat». Derfor har jeg alltid mye billig crap hjemme, så kan jeg spise det i stedet.

          Svar
  4. Sender en klem, å spise med andre er noe av det verste. Jeg pleier også å analysere hva og hvordan de andre spiser, midt oppi min egen frustrasjon over måltidet. Jeg håper ikke alle «normale» bruker like mye tid på å analysere min spising.

    Svar
  5. tankespinnet

     /  19. august 2013

    Hei Isabella:) Jeg klikket meg tilfeldigvis inn på bloggen din for ett par dager siden, og har nå lest hvert eneste ord du har skrevet her. Du skriver så utrolig bra, og du setter ord på mye som jeg tenker men ikke klarer å si selv. Du er tøff som skriver denne bloggen her, og jeg tror faktisk at den kan hjelpe mange. Jeg tror det er veldig mange som føler jeg veldig veldig alene, og selv om det er trist at andre også sliter med mye av det samme så er det faktisk godt å vite at man ikke er alene.
    Jeg sender deg en klem, og kommer helt klart til å fortsette å lese bloggen din!<3

    Svar
    • Tusen takk! Så hyggelig at du liker bloggen min og finner litt trøst i den! Setter veldig pris på kommentaren din :)

      Klem tilbake <3

      Svar
  6. når du har dem rundene dine, får du mye vondt i nakken/skuldrene som blir huepine ? jeg sliter med det. kjenner meg godt igjen i bloggen din så er innom vær dag klem

    Svar
    • Jeg får mye hodepine ja, fordi jeg legger så mye press på halsen og hodet når jeg kaster opp. Hyggelig at du leser bloggen :)

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: