• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

«Jesus, she’s thin!»

Jeg skulle til legen i dag, for første gang siden før sommeren. Gledet meg, gruet meg. Jeg pleier alltid å gå til legen selv om det tar en halvtime. På vei dit i dag gikk jeg forbi to gutter. I dèt jeg hadde passert de, hørte jeg han ene sa «Jesus, she’s thin!». Jeg følte meg forferdelig. Kroppen min gikk fra å være oppreist og stolt til å synke sammen til en krok. Den kommentaren gikk virkelig inn på meg. Er jeg SÅ tynn? Er jeg styggtynn? Ser jeg ut som en freak? Jeg ser noen gang folk kikker når jeg går på gata (enten dèt eller så er jeg paranoid) og det er som regel beina mine de ser på. Lårene, som jeg fremdeles har komplekser for, som jeg fremdeles syns kunne vært tynnere.

Legetimen gikk fint, men hun så jeg hadde gått ned i vekt. Hun er fantastisk, hun forstår meg. Vi snakket litt rundt mat og sånt, og jeg fortalte at jeg virkelig prøver, men det går ikke. Det føles som jeg gjør noe galt uansett. Går jeg ned i vekt, blir andre skuffet. Går jeg opp i vekt, blir jeg selv skuffet.

Hun doblet dosen min på Fontex (antidepressiva). Skal gå fra èn pille til to hver dag. Vet ikke helt hva det skal være godt for, men hun sa det var vanlig å øke dosen.

På vei hjem fra legen ringte jeg Mamma. Stakkars Mamma som sitter hjelpeløs 3 timer unna og gjerne vil hjelpe. Hun prøver å forstå, hun prøver å gi meg trøstende ord, men det er jo ikke så lett. Mamma, min klippe <3

Skal begynne på jobb igjen på mandag. Gleder meg utrolig til å komme i faste rutiner igjen, men gruer meg også. Jeg vet at folk vil kommentere kroppen min. Og jeg vet ikke hva jeg skal svare. «Ja, jeg vet det, jeg er syk»? «Nei, jeg har det bra, ikke bry deg»? «Takk»?

Advertisements
Forrige innlegg
Legg igjen en kommentar

8 kommentarer

  1. Ville bare si takk for at du skriver denne bloggen. Den gjør at jeg ikke føler meg så alene, at det ikke bare er jeg som har det sånn. Takk!:)

    Svar
    • Du aner ikke hvor mye denne lille kommentaren betyr for meg. Mulig jeg er litt vel sentimental om dagen, men nå sitter jeg her og er innmari rørt. Så takk selv :) Denne kommentaren er bevis på at jeg gjør noe viktig ved å skrive denne bloggen og være så åpen som jeg er/prøver å være. Klem <3

      Svar
  2. Hva man skal svare er alltid vanskelig, for det blir på sett og vis «feil» uansett hva man svarer.
    Gleder meg også til å komme tilbake til skole og litt rutinerte dager, selv om det innebærer å spise lunsj sammen, og kommentarene rundt hva man velger å spise …

    Svar
    • Er det ikke dette man kaller ‘et tveegget sverd’? ;)

      Nei, det er ikke bare-bare. Men må bare takle de første dagene på jobb, så kommer man vel inn i ting og sånn.

      Svar
  3. Susan

     /  17. august 2013

    Hva skjer med behandling kjære deg?Skulle ikke du starte i august? Positive tanker sendes din vei :)

    Svar
    • Jeg venter fortsatt på dato for oppstart, men nå har legen min sendt en purring til det stedet jeg skal få bhandling, så håper jeg kommer i gang snart.

      Tusen takk for at du følger bloggen og sender så hyggelige kommentarer, Susan. Du skal vite at jeg setter umåtelig stor pris på det! <3

      Svar
  4. Susan

     /  18. august 2013

    Ok.Håper du kommer i gang fort. Du fortjener virkelig å få all den hjelpen du kan få.
    Godt å høre at kommentarene mine blir satt pris på <3

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: