• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Sammensurium

Jeg så det. Jeg så hva alle snakker om. Tror jeg. Jeg sto på badet før jeg skulle dusje i dag tidlig, og jeg tror jeg så det. Kragebein som stikker ut, synlige ribbein, hoftebein som ser ut som de snart går gjennom huden. Det var ikke pent. Jeg så det, men det gikk over på noen sekunder. Da så jeg på lårene mine, som det bare er et lite mellomrom mellom. Feite, stygge lår. Det betyr jo at jeg ikke kan gi meg.

Det handler ikke så mye om det totale utseende lenger, det handler om detaljer. Jeg kan syns jeg er ‘tynn nok’ på mange steder av kroppen, men så lenge jeg syns lårene mine er tykke, er det ‘motivasjon’ nok til å fortsette som jeg gjør. Og det handler om vekt. Det har blitt en slags morbid lek. How low can you go? Alt avhenger av vekten min. Opp i vekt = dårlig. Ned i vekt = bra. Og jeg har hengt meg opp i tallet 49. Jeg vil veie 49-komma-noe. Og jeg tenker nå at når jeg er der, da skal jeg gi meg. Samtidig så vet jeg at når jeg kommer dit, vil jeg henge meg opp i et nytt tall. Det blir spennende å se hva det blir. Jeg tipper 47. 47-komma-noe.

Det er en farlig lek jeg leker, et farlig spill jeg spiller. Jeg skjønner at jeg ødelegger kroppen min, men samtidig gir jeg faen. Jeg vet ikke hva jeg vil oppnå. Kanskje at noen skal ta tak i meg og endelig faktisk vil hjelpe meg. Det er jo ganske tragisk om dette bare er et rop om hjelp. Jeg tror ikke det er det. Det handler om kontroll og systemer, og mine egne små leker. Det handler om å ha fokus på noe som jeg føler jeg kan kontrollere, mens verden rundt meg raser sammen utenfor min kontroll.

Jeg vet at ting har gått for langt. Altfor langt. Jeg burde stoppet da jeg var på 59 kg. Under 60 kg var et ønske jeg har hatt hele mitt voksne liv. 59-komma-noe. Nå er det under 50 som er det nye målet. 49-komma-noe. Hvordan endte jeg her? Hva skjedde? Er jeg  svak? Eller er jeg  sterk? Jeg vet ikke engang om det er svakhet eller styrke som har gjort at jeg har havnet her. Kanskje ingen av delene, kanskje begge deler.

Hodet mitt er et sammensurium av tanker, og selv om jeg har hatt lang ferie, gleder jeg meg til å komme tilbake på jobb så hodet mitt også kan få litt ferie. Det trenger det, stakkars hodet mitt. Når kroppen er opptatt, slapper hodet av. ‘Ferie’ har blitt et ganske forvirrende begrep for meg. Tenk om jeg noen gang klarer å slappe av både i hodet og i kroppen. Er det det de kaller ‘å være frisk’…?

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

5 kommentarer

  1. Dora

     /  9. august 2013

    Sannsynligvis…har en vag erindring om hvordan det var som barn.
    Spiste når en var sulten, stoppet når en var mett (noen ganger først når en var stappmett, fordi det var så godt;), ingen dårlig samvittighet og mellom måltidene tenkte en i hvertfall ikke på mat, fordi det var andre ting som var så mye morsommere…….
    Tror aldri jeg greier å komme tilbake dit igjen, men klarer jeg 70 prosent skal jeg være fornøyd!
    Ha en finfin ferie, ingenting er som å ha en bestevennine:)

    Svar
  2. Det er ingen som er frisk eller syk, alle er ein kombinasjon av begge to. Eg liker betre velfungerande, ulike gradar av livskvalitet. Eg kjenner ingen som er 100% friske, heller ikkje psykologar.

    Svar
    • «Det er ingen som er frisk eller syk»? Neivel? Hmmm… Det var en litt rar påstand. Så du mener sykdom er en innbilding, eller…? Skjønte ikke helt dette :)

      Om du liker bedre velfungerende mennesker, med ulik grad av livskvalitet, så good for you ;)

      Svar
  3. Ville bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har nådd en vekt jeg kan leve med. MEN jeg vet ikke hvor mye jeg kan spise for å opprettholde en vekt UTEN å spise slik at jeg går opp i vekt. Ergo fortsetter jeg å spise lite. Det er frustrerende…

    Svar
    • Litt sånn jeg føler det også. Kunne egentlig hatt denne vekten jeg har nå, men jeg føler jeg må ha litt å gå på, så derfor vil jeg miste enda noen kilo.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: