• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

We all need a plan

Som jeg har skrevet om før trenger jeg ofte en plan for å komme gjennom dagen. Hvis jeg ikke har en plan går alt over styr. I dag har jeg en plan og ting skal gå etter planen.

  • Rydde i leiligheten.
  • Visning kl. 13:00.
  • Spise et eple.
  • Levere inn sko hos skomakeren.
  • Kjøpe ny planleggingsbok.
  • Handle Cola Light, saft og tyggis.
  • Spise et kokt egg, litt skinke og noen gulrøtter.
  • Kino kl. 18:30.
  • Hjem.
  • Planlegge morgendagen.
  • Sove.

Jeg kan slappe av. Jeg har en plan, nå er det bare å følge planen.

Jeg sliter ofte om kvelden når jeg ikke har noe å gjøre. Jeg blir sittende alene på rommet mitt, og veien til b/p blir veldig kort. Så i går satt jeg å tenkte på hva jeg skulle gjøre i dag for å unngå b/p. Løsningen ble å gå på kino, så jeg bestilte meg en kinobillett. Blir muligens mye kino fremover hvis dette virker…

Advertisements
Forrige innlegg
Legg igjen en kommentar

10 kommentarer

  1. Dora

     /  17. juli 2013

    Synd at ferien din ikke ble som håpet, men stå på, det er vel ikke så lenge til du får komme inn til RASP?

    Familien min fikk vite for et par uker siden at jeg spyr, de vet litt, men langt i fra alt, vil skåne dem for det. De prøver som moren din å forstå, men skjønner så godt at de aldri vil gjøre det….heldigvis! Det betyr jo at de er-tilnærmet;)- mentalt friske.

    Er selv nettopp kommet i kontakt med min lokale DPS for hjelp, første gang jeg søker behandling på 11 år, så får vi se om motivasjonen holder…..men tilbudet virker bra:)

    Kos deg på kino i kveld, håper filmen får tankene bort fra mat en stakket stund.

    Svar
    • Hei Dora :)

      Jeg har fremdeles ikke fått noe svar på når jeg skal begynne hos RASP, men det er nok til høsten, forhåpentligvis tidlig. Ambivalent til det. Gleder meg til å bli bedre, men gruer meg til den helvetes jobben det er.

      Så fint at du kan prate med familien din om det, da. Jeg er veldig glad jeg fortalte min familie om det, hvertfall. Selv om det er vanskelig. Jeg tror de tror at jeg bare brekker meg litt hvis jeg har spist bittelitt for mye, men det er så mye verre. Men som deg, jeg vil skåne de for hele sannheten, samtidig som jeg skjems.

      Så fint at du har søkt hjelp igjen! Det gjelder å finne en riktig behandler som man kommuniserer bra med. Håper du får en bra behandler, og håper at hvis du ikke gjør det så finner du en annen. Tror det er nok av de som bare tar til takke med en behandler fordi de syns det er flaut eller for mye styr å bytte. Det er ikke bra.

      Mye babling her, men lykke til hvertfall :)

      Svar
      • Dora

         /  18. juli 2013

        Takk, tilbudet virker veldig bra, og etter to samtaler kan jeg ikke annet enn å si meg fornøyd med behandleren min-foreløpig i hvertfall:)
        Ambivalensen råder her og, men vi får bare ta plass på tidenes berg-og-dalbane, og kaste oss ut i det….stort verre enn en har det nå kan det vel ikke bli*bank-i-bordet*.
        P.S. du «babler» ikke i det hele tatt!
        Som jeg har sagt tidligere, så finner jeg utrolig mye trøst og støtte i bloggen og kommentarene dine:)
        Hvordan var filmen du så forresten?

        Svar
        • Så fint å høre :)
          Jeg så den franske «I de beste hjem». Jeg likte den veldig godt, da det er en stor kontrast til de klassiske amerikanske filmene jeg har sett for mye av i det siste. Men jeg syns nok den ble litt for lang. Fikk lyst til å lese boken filmen er basert på da – «Gutten på bakerste rad».

          Svar
  2. Dora

     /  20. juli 2013

    Leste litt om handlingen på nettet nå nettopp, den høres bra ut, kanskje jeg får somlet meg til å se den.

    Har lest ditt siste innlegg….jeg nådde «ideal»-vekten min, som jeg har strebet etter i laaaang tid for rundt 6 uker siden.
    Var vel det som fikk meg til å søke hjelp, blant annet fordi jeg fikk sterke reaksjoner fra foreldrene mine, men også fordi det ikke forandret NOE!
    Føler meg ikke som » en million dollar»(noe jeg trodde jeg ville gjøre)!
    Tvert i mot føler jeg at kroppen må skjules, fordi jeg synes folk stirrer på meg når jeg er ute,
    Jeg spiser/spyr som før, tanker og følelser er de samme, og det verste er at jeg ikke har noe «mål» å jobbe i mot lenger.
    «hva nå?!?» liksom?
    Derfor søkte jeg hjelp, innså at dette ikke kan fortsette, men det kommer nok til å ta mange år -hvis jeg da klarer å gjennomføre behandlingen- før jeg kan kalle meg sånn noenlunde «frisk».
    Jeg håper du finner den hjelpen du trenger i RASP! Klem.

    Svar
    • Jeg har hatt mange vekt-mål. Først 59, så 55 og nå 52 (500 g igjen, wuhuu! ;)) Også har jeg et «ultimate goal weight» på 48, for jeg tenker at da er det nok, da må jeg ikke lenger ned. Men det sier jeg nå, vi får se hvis jeg kommer så langt.

      Mine venner og foreldre sier jeg har blitt veldig tynn og ser syk og sliten ut, men jeg tror det er fordi de kjenner meg slik jeg var før. Fremmede ser ikke på meg som unormalt tynn. Selv om jeg ikke heeeelt ser den store vektnedgangen selv, merker jeg at jeg er mye mer komfortabel med kroppen min nå. Var i parken i dag og følte meg vel i bikini, noe som aldri har skjedd før. Så det er jo selvsagt en boost til å miste mer vekt… Farlig dette her.

      Du bør være utrolig stolt av deg selv som så at noe var galt og søkte hjelp. Det er det ikke alle som gjør. Selv er jeg litt der nå at jeg nesten angrer for at jeg har søkt hjelp, for jeg vet de vil få meg til å gå opp i vekt igjen. Men jeg vet jo at dette kun er spiseforstyrrelsen som snakker, ikke meg.

      Takk for at du tar deg tid til å legge igjen hyggeligere kommentarer her så ofte <3

      Svar
  3. Anne

     /  10. august 2013

    Så mye man kan dø av, og så velger du å dø av det du driver med hvis du fortsetter. Svigerinna mi på 33 med to små barn fikk kreft, og så leser jeg slikt tull som dette her. seriøst! Har du ikke andre ting å fokusere på i livet? Da har du det egentlig for bra! tenk på det…

    Svar
    • Var denne kommentaren virkelig gjennomtenkt…?

      Selvsagt synd å høre om din svigerinne som har fått kreft, men det er faktisk mulig å være syk mentalt også, ikke bare fysisk.

      Tenk å sparke noen som ligger nede på denne måten…

      Svar
  4. Kino har reddet meg fra mange ensomme kvelder. Ble litt dyrt i lengden, så nå har jeg blitt flinkere til å leie filmer. Har også Netflix, som har mange bra serier!
    Veldig glad for at vi har funnet hverandre her på nettet:)

    Svar
    • Jeg bruker NetFlix flittig, men dessverre mens jeg spiser, spiser, spiser og spyr, spyr, spyr. På kino er jeg stuck, det er derfor det funker for meg. Jeg kan ikke sette på pause for å hente/lage mer mat og jeg kan ikke ta frem en plastpose og kaste opp i. NetFlix er litt farlig sånn sett, for jeg har problemer med å sitte og _bare_ se på en film/serie. Jeg blir rastløs. Jeg må gjøre noe i mens. Har hatt mine perioder med hekling/strikking og diverse annet. Må distraheres :)

      Vettu hva, nettet kan være grusomt på mange måter i forhold til folk som sliter med SF, men fy søren, så fantastisk det er å finne likesinnede her! Jeg føler jeg har min egen verden inne Macen min, hvor jeg har forståelsesfulle folk rundt meg, folk jeg kan være åpen og ærlig med. Jeg oppdager stadig nye blogger, slik som din, som jeg bare MÅ følge, fordi det er som å lese mine egne tanker.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: