• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Kan noen hjelpe meg?

Kan noen si meg hvordan jeg skal klare å spise frokost uten å føle at det er et unødvendig måltid? Kan noen få meg til å innse at to brødskiver med pålegg til lunsj ikke er for mye? Kan noen hjelpe meg å skjønne at en middag må bestå av mer enn to gulrøtter og et eple? Kan noen fjerne tankene mine om at èn eneste kalori utenom planen ikke gjør at verden går under?

Orker ikke dette mer, jeg. Jeg vil spise normalt. Frokost, lunsj, middag. Orker ikke mer.

bulimi1

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

8 kommentarer

  1. Elisabeth

     /  25. juni 2013

    Jeg kjenner meg litt igjen. Jeg hadde bursdag i går så jeg lovte meg selv én dag uten å tenke på kalorier så jeg spiste rundt tusen. Nå har jeg bare lyst til å gråte og gruer meg sånn til å veie meg i morgen tidlig. Hater dette.

    Svar
    • Gratulerer med dagen på etterskudd, og så flink du var! Vet det med vekt er vanskelig, så jeg skal ikke si ‘drit i hvor mye du veier’, for det vet jeg blir tomme ord. Men vær stolt av det du klarte hvertfall, det hadde jeg vært :)

      Svar
  2. Marie

     /  26. juni 2013

    Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg. Hjelpe deg å forstå. Hjelpe meg selv å forstå. Kalorier….mine tanker rundt det er så usunne. Hvorfor det? Det er jo mat. Kroppen trenger mat. Skulle ønske det var en kur for dette. En ekte kur for oss. Men du er flink! Flinkere enn meg, mange ganger! *klapp på skulderen*
    Sender deg positive tanker! Spis normalt, du er vakker som du er :-)

    Svar
    • Så utrolig fin melding å lese på morgenkvisten. Jeg var så frustrert i går kveld da jeg skrev innlegget. Jeg tenkte på hvordan ‘normale’ mennesker spiser i løpet av en dag og ble både misunnelig og vettskremt. Det er virkelig ikke lett dette her, å ha et helt forskrudd syn på mat. Men vi må bare fortsette å kjempe.

      Positive tanker tilbake :)

      Svar
  3. Susan

     /  26. juni 2013

    Å komme med råd er ikke lett.Men den jeg vil si er ta en dag av gangen,og prøv å ikke «mishandle» deg selv så fælt hver gang du går på en smell.Du er fanget av en makt som er så mye større enn deg selv,men du tar grep.Du har våget å si de tunge(tar det for gitt atdet ikke evar lett) ordene hjelp meg,og hjelp får du.Du får hjelp av noen av de dyktigste på feltet her i landet.

    Svar
    • Takk for gode råd :) Det er lett å føle seg mislykket hver gang ting ikke går som planlagt, men som du sier: dette er så mye større enn meg selv. Små steg er bra, jeg må bare passe på at de går i riktig retning.

      Svar
  4. Susan

     /  27. juni 2013

    Ja små skritt er løsningen.Og skulle du gå noen skritt i feil retning så får du bare prøve å akseptere det.Fortell deg selv at hadde du greid å gå i riktig retning hele veien hadde du ikke vært syk i utgangspunktet.Jeg vet det ikke er lett.Er syk selv,og er det noe vi er ekspert på så er det svart hvit tekning.Alt eller ingenting.Sant? Men det er da vi trenger å høre det fra andre at vi ikke er totalt mislykka selv om ting ikke går etter planer hver bidige dag.Og min erfaring er at ordene betyr mer når de kommer fra andre som er syke selv. For de har kjent det på kroppen selv.

    Svar
    • Helt klart. Det «betyr mer» å høre det fra folk som vet hva de snakker om. «Friske» mennesker sier ofte ‘det ordner seg, stå på’ og det blir ofte tomme ord fordi de ikke har peiling på hva slags jobb det er å komme seg ut av en psykisk lidelse.

      Derfor syns jeg det er så befriende med denne bloggen, fordi andre kan lese hvordan jeg har det og vite at de ikke er alene, samtidig som jeg får veldig mye støttende tilbakemeldinger fra folk, noe som merkelig nok betyr utrooolig mye for meg :)

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: