• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

53-komma-noe

Vekten fortsetter å gå ned over. Kampen inni meg blir mer brutal.

Mia feirer seier etter seier. Isabella takler nederlagene og kjemper som aldri før. Isabella blir sterkere og sterkere for hver dag. Men, det blir Mia også. Jeg hører bråket i hodet mitt blir høyere og høyere. Mer uro. Jo mer bestemt Isabella blir på å vinne det endelige slaget, desto hardere kjemper Mia.

Jeg er nå på 53-komma-noe. 53,9. Og jeg er glad og litt trist. Jeg er glad fordi Mia er glad. Jeg vil jo ned i vekt, fordi Mia vil ned i vekt. Men jeg blir også trist. Dette er det eneste hverdagen min handler om. Mat, kropp, vekt. Jeg lever ikke, jeg overlever. Og jo mer jeg går ned i vekt, desto større bevis er det på at jeg ikke lever livet.

Jeg merker den delen av meg som vil bli frisk blir sterkere og sterkere for hver dag. Jeg vil bli frisk. Jeg vil leve et normalt liv. Jeg vil kunne sitte med kjæresten min og gi ham hele min oppmerksomhet, ikke bare en del av den. Jeg vil kunne delta i en samtale uten å falle ut fordi tankene om mat tar over. Jeg vil kunne gå ut og spise middag med venner og bestille det jeg har lyst på, ikke det med minst kalorier. Jeg vil kunne kose meg med litt godteri innimellom uten å føle det enorme suget etter å kaste opp. Jeg vil kunne spise en normal mengde mat i løpet av en dag uten å føle det er for mye. Disse tankene er oftere i hodet mitt nå enn før. Jeg er mer bestemt.

Men samtidig blir også spiseforstyrrelsen sterkere. Den kjemper og kjemper. Den forsøker å overbevise meg om at den har rett. «Ikke spis, ikke spis, ikke spis. Hvis du spiser, må du kaste opp etterpå. Vekten din definerer hvor vellykket du er. Vil du virkelig ta ordrer fra en pizza, nå som du har kommet så langt? Du har gått ned over 10 kg, skal du virkelig stoppe nå?» Og det verste er at jeg syns ofte det gir mening. 

Denne evige kampen inni meg er overveldende. Noen ganger kan jeg høre bråket. Jeg kan høre Isabella og Mia rope og slenge skjellsord til hverandre. Jeg kan kjenne den fysiske kampen. Og det er utrolig, utrolig slitsomt.

Advertisements
Forrige innlegg
Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: