• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

All or nothing

Føler jeg er inne i en god sirkel når det gjelder b/p. Det er så utrolig mye enklere å la vær å spise og kaste opp når jeg begrenser hvor mye jeg spiser. Jeg har regler jeg må følge, og jeg følger de. Det skumle her er at jeg begynner å sette pris på sultfølelsen. I går satt jeg oppe og nektet å legge meg før sultfølelsen kom. Som på bildet i margen: «Waking up thin is worth going to bed hungry». Jeg skjønner selv at jeg er i en annen type dårlig sirkel nå, men det er så ubeskrivelig deilig å slippe b/p hver jævla dag!

Jeg føler jeg har fått en annen livskvalitet bare på denne uken. Jeg er mer sosial, jeg oppsøker folk, jeg kommer meg ut, jeg prøver å få med meg litt kultur. I steden for å sitte inne på rommet mitt hele dagen, sitter jeg i stua der der er folk. Når jeg spiser, kan jeg spise sammen med andre. Her om dagen var jeg til og med med en kompis på Peppe’s; han spiste pizza, jeg bare så på. Og det gikk helt fint. For halvannen uke siden ville jeg kjøpt meg en pizza selv, for så å gå innom og handle masse drittmat på vei hjem, sette meg inn på rommet mitt alene og proppe i meg, for så å kaste opp gang på gang i brødposer.

Det er litt enten eller med meg. Alt eller ingenting. Enten spise masse, masse, masse og kaste opp. Eller spise så lite som mulig for å unngå å kaste opp. Og selvsagt syns jeg det beste er å ikke kaste opp. Det er jo 1. pri for meg. Jeg føler meg bedre, jeg sover bedre om natten, jeg går ned i vekt og jeg sparer penger, ikke minst! Har brukt så mye penger på mat de siste månedene at jeg tør nesten ikke tenke på det. Nå bruker jeg nesten ingenting.

En farlig god sirkel.

Advertisements
Forrige innlegg
Legg igjen en kommentar

4 kommentarer

  1. Sol

     /  3. juni 2013

    Hei. Det er akkurat som å lese mine egne tanker. Klem til deg!

    Svar
  2. A

     /  5. juni 2013

    Nå har jeg lest meg igjennom hele bloggen din på ekte stalkervis (ja, absolutt hele!), som en bok. Det er ikke ofte jeg har tålmodighet til å lese mer enn ett avsnitt på en blogg, men det du skriver traff meg virkelig. Du skriver så ærlig, sårt og til tider morsomt, uten at det blir gravalvorlig og selvhøytidelig.
    Jeg sliter selv med (manisk)depresjon og spiseforstyrrelser, en herlig blanding av anoreksi og bulimi. Jeg har nesten blitt skremt av noen av innleggene dine, fordi enkelte av tankene og handlingene dine er IDENTISKE med mine. Jeg trodde bare det var jeg som var slik!
    Å lese bloggen din er både litt godt og veldig vondt. Godt, fordi jeg føler meg litt mindre alene. Jeg føler at »alle andre» med spiseforstyrrelser lever lykkelige liv og jobber deltid som modeller. Spiseforstyrrelsen er liksom noe de har på siden, noe som ikke tar opp så mye tid. Bulimien er å en gang i blant spise tre muffins, for og så stikke tannkosten i halsen og ta seg en joggetur. Anoreksien er en diett-gone-wrong. En deltidsjobb. Alikevell så er det kanskje slik du fremstår for andre? Lykkelig og velfungerende?
    Å lese om noen som spiser like mye som meg får meg til å føle meg litt mindre skamfull og alene. Tro meg, jeg er nesten verre enn deg – når en spiser mel og ren melis, ja da handler det ikke om matlyst. Når man veier tyggisene sine, kutter av en 1-cm bit av sellerien for at det skal bli nøyaktig 50 gram og ikke 49, handler det ikke om slanking.
    Hos meg er spiseforstyrrelsen alt som betyr noe, alt jeg har, alt jeg tenker på, alt jeg gjør og alt jeg bryr meg om. Jeg har vært spiseforstyrret i hodet lenge før det ble synlig i kroppen (datt under bmi-grensen for anoreksi). Jeg har alikevell aldri vært så syk som nå, fysisk og psykisk.
    Det gjør alikevell mest av alt vondt å lese bloggen din, fordi det er helt forferdelig at du har det slik, og fordi det stikker meg på det såreste punktet jeg har.
    Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med denne kommentaren. Føltes bare litt godt å »få det ut». Tror det jeg vil frem til er at du skriver vanvittig bra om et vanskelig og tabubelagt tema og at jeg vet til en viss grad hvordan du har det. Jeg håper du kommer deg ut av den mørke spiralen du er i nå! Du er verdifull, og kroppen din er det eneste du har.

    Svar
    • Åh, tusen tusen takk! Nå fikk jeg lyst til å gi deg en klem!

      Det er akkurat dette her som gjør at jeg fortsetter å skrible ned tankene mine her. Det at du nå kan tenke «Jøss, det er jo ikke bare jeg som er skrudd i hodet!» gjør alt verdt det :) Jeg har fått flere tilbakemeldinger fra folk som sier det samme, som trodde de var alene i verden, og selv om jeg alltid blir trist av å lese om andres spiseproblemer, så er det på en måte litt godt også. For da vet jeg at heller ikke jeg er alene :)

      Jeg vil, som du sier, sette ord på et vanskelig og tabubelagt tema. Jeg vil vise folk hva det vil si å leve med en spiseforstyrrelse. Det er faen ikke lett.

      Vi er mange i samme bås, sikkert mange, mange fler enn hva som finnes i statistikken. Jeg håper det blir mer fokus på mental helse, bedre kartlegging av psykiske problemer og mer penger og støtte til å hjelpe de som trenger det.

      Igjen, tusen takk for lang og hyggelig kommentar, og for at du gadd å lese hele bloggen :) Den er nok litt amputert innimellom etter at jeg gikk amokk på «slette»-knappen da artikkelen min ble nevnt både her og der i diverse nettmagasin ;)

      Stor klem til deg!!!!!

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: