• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Tug of war

En så god følelse. Deilig. Euforisk. Hele kroppen er fylt med en følelse av lykke. Endorfiner. Jeg smiler bredt. Jeg ler litt. Jeg smiler til speilbildet mitt, tenker «Well done!». Det føles nesten som forelskelse. En følelse av å ha klart noe. En følelse av å ha utrettet noe. Noe konstruktivt. Noe som er bra for meg. 

Hva da? Vekt. Mia har overtaket. 54,7 i dag. Mia er så glad som aldri før. Vekten går nedover, det er målet hennes. Hun overbeviser Isabella om at dette er en bra ting. Hun er manipulativ, kynisk, kalkulerende og kald. Hun ler slik man ser i skrekkfilmparodier: «Moahahaha!» Hun ler høyt. Den lille bitchen.

Jeg ser på vekten. 54,7 står det. Jeg kan knapt tro mine egne øyne. Ned 500 gram siden i går. Ned 1,5 kg siden mandag. Er det mulig? Klarte jeg det? Jeg ser på meg selv i speilet igjen. Skeptisk smil. Ser på hoftebenene som stikker ut. Den flate magen. De synlige brystbeinene. De knokete skuldrene. Jo, jeg er jo tynn. Men ikke så tynn som folk skal ha det til. Ikke så tynn som enkelte andre. Ikke så tynn som den norske bloggeren jeg beundrer – som er like høy som meg, men veier under 50 kg. Hun er nydelig. Mitt forbilde. Satt lenge og scrollet gjennom bloggen hennes i går. Så på bildene. Så tynn, så vakker. Lange, slanke bein. Mellomrom mellom lårene. Stram, flat mage. Nydelig. Jeg blir aldri så bra.

Dette er en god dag og en dårlig dag. En god dag for Mia, en dårlig dag for Isabella. Jeg vet ikke hvem jeg skal stole på lenger. Jeg velger å stole på Mia, for hun har en god dag. Hun er glad i dag, og jeg vil være glad. 54,7. Jippi.

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

2 kommentarer

  1. Susan

     /  13. juni 2013

    Rett over 50 er da ikke mye. Hvor høy er du da? Og ser du skal i behandling.Jo mer du går ned jo mer skal du opp.Vet det er vanskelig å tenke sånn når man er midt opp i alt.Er selv syk,og er i påvente av behandling og PRØVER å tenke sånn.At jo mer jeg går ned,jo mer har jeg å måtte gå opp.

    Svar
    • Jeg er 174 høy, så skjønner jo at 50 kg er altfor lite. Men Mia i meg tenker at «hvis hun kan veie 50, kan jeg også det». Farlige tanker. Egentlig er jeg fornøyd med å ligge på 54-55, der jeg er nå.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: