• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Hvordan føles det, dette suget?

Sitter i sofaen i stua, har nettopp spist lunsj: en appelsin og tre knekkebrød med makrell i tomat. Og suget er her. Det kommer alltid etter et måltid. Noen ganger forsvinner det etter 10 minutter, noen ganger tar det en time. Men som regel gir jeg bare etter. Suget er for sterkt til å stå i mot.

Hvordan føles det? 

Du prøver å slutte å røyke, men du vet at i rommet ved siden av har du en pakke røyk. Du prøver å finne gode grunner i hodet ditt til å la vær å hive deg over røykpakken, men suget er for sterkt, det tar overhånd. Du kan slutte i morgen…

Du er tørrlagt alkoholiker, eller du prøver å slutte å drikke. På bordet foran deg står en flaske vin og en flaske vodka. Du vet det er innen rekkevidde. Èn drink til skader vel ikke?

Du er avhengig av kokain, men under avrusning. En gammel kompis kommer og tilbyr deg «en siste rus». Han holder det frem for deg, du kan se det. Du kan nesten kjenne på kroppen hvordan det ville føles å bare få «den siste rusen». Du vurderer. Skal, skal ikke? Du har kommet så langt og vet at om du gir etter nå, er du tilbake på null igjen. Men suget er så heftig. Du må starte på null igjen.

Det er vanskelig å forklare hvordan det føles, dette suget. Men det er en avhengighet, en ganske voldsom avhengighet. Du vet at det kroppen din har lyst på er tilgjengelig, det er innen rekkevidde. Du sier til deg selv at det blir ‘en siste gang’, så skal du slutte i morgen. Du vil egentlig være sterk og la vær, og du prøver å huske hvordan du føler deg etter en b/p, men kroppen vil ikke huske det. Den vil bare huske den deilige ‘rusen’ du får underveis, når du sitter alene på rommet ditt med all maten. All maten som er bare din. Som du kan spise så mye du vil av, som du kan spise opp. Rusen din.

***

Jeg vet det kan virke litt drøyt (og kanskje provoserende?) å sammenligne et sug etter mat med å være avhengig av kokain, men for meg er det slik jeg kan forklare det. Det er et helt intenst sug som tar over hjernen og kroppen din. Du fungerer ikke som et rasjonelt menneske lenger, men som et menneske som mangler ‘den ene tingen’ for å komme gjennom dagen.

Advertisements
Forrige innlegg
Legg igjen en kommentar

3 kommentarer

  1. Avhenighet, uansett om det er kokain eller noe annet, oppleves vel noenlunde likt? Avhengighetsveien i hjernen styres av dopamin. Dopamin påvirkes av kokain.

    Gratulerer med checklisten din, forresten! Du skriver levende og klarer å fange sykdommen bra, syns jeg. Har ikke hatt bulimi selv, men var på grensen til anoreksi på et punkt i oppveksten, og har hatt binges i sykdomsperioder (viste seg at jeg hadde næringsmangel og kroppen krevde næring).

    Lykke til videre!

    Svar
  2. Vent, tror jeg har misforstått – er det nedover vekta går?

    Svar
    • Heihei.

      Vekten går vel egentlig ingen steder, den er veldig stabil. Men jeg vil jo gjerne at den skal gå nedover. Tankene rundt kropp, mat og det å bli tynnere er overveldende og ikke noe jeg føler jeg kan styre. Jeg vet folk reagerer når jeg skriver som jeg skriver, men jeg tror det er viktig å være ærlig, å vise hva jeg faktisk tenker. Jeg er nok en veldig ‘typisk bulimiker’ og håper folk kan få øynene opp for hvor omfattende en slik sykdom kan være.

      Takk for hyggelig kommentar og for følging av bloggen min :) Så sterk du må ha vært som var på grensen til anoreksi, men klarte å snu deg. Virkelig altså, bra gjort!! :)

      Klem

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: