• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Tanker.

Jeg er så lei av disse dagene med overspising. Ting har gått skikkelig dårlig i det siste, og det har endt med b/p hver dag. I går var det skikkelig heavy. En hel kjele med kokte poteter med masse bearnaise, to pakker mariekjeks med smør og sukker, en svær sjokoladekake, en helt full, stor kjele med makaroni med smør, majones og ost, en pizza med masse ekstra ost. Dette er det jeg husker, men jeg vet det var mer. Jeg spiste og spiste og spiste, og jeg spydde og spydde og spydde. I 6-7 timer. Litt av en hobby.

Men tydeligvis fikk jeg opp det meste, for i dag veide jeg bare 56,1 kg! Jippi! Da ble jeg glad. Lenge siden jeg har veid så lite. Det var en motivasjonsboost. Spise lite eller ingenting i dag. Hittil i dag har jeg drukket en svær kopp sort kaffe, et glass Cola Light og en kopp grønn te. Hendene mine skjelver, jeg sliter med å treffe de rette tastene på tastaturet. Men det er verdt det. Nå er jeg i gang. Kanskje jeg kan veie 55-komma-noe i morgen.

Jeg er besatt av denne vekten. Jeg vil ned, ned, ned. 55. 54. 53. 52? Jeg vil bli tynn, tynn, tynn. Jeg vil ha synlige knokler, mellomrom mellom lårene, utstikkende hoftebein. Jeg vil ha BMI på under 17. Jeg vil bli så tynn at folk tenker «Hun der, hun ser ikke frisk ut». Jeg vil bli så tynn at legen og psykologen ser alvoret. Jeg vil bli så tynn at venner og kollegaer blir bekymret. Jeg vil bli så tynn at jeg besvimer på jobb fordi jeg ikke har fått i meg nok næring. Jeg vil at noen skal ta tak i meg og si «Isabella, nå trenger du hjelp. Nok er nok.» Jeg vil at det jeg sliter med inni hodet mitt skal syns på kroppen.

Dette er tankene mine. Sykt. Hvorfor i helvete VIL noen bli så syk? Så syk at man besvimer, så syk at man ikke kommer seg gjennom dagen? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at dette er tankene mine.

Hjelp.

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

9 kommentarer

  1. Kathrine

     /  9. mai 2013

    Åh, kjære deg. Jeg er innom bloggen din omtrent daglig, og håper alltid at du har hatt en god dag. Dessverre er det ikke alltid sånn. Du er modig som er så åpen om sykdommen din. Jeg håper så inderlig at du får den hjelpen du trenger snart, og et opplegg som passer for deg. Stor klem.

    Svar
  2. De gode dagene kommer ikke så ofte som jeg skulle ønske, selv om jeg prøver hardt. Noe av problemet er at de dagene jeg anser som gode dager, er de dagene jeg nesten ikke har spist :/ Tusen takk for støtte :)

    Svar
  3. jente20

     /  9. mai 2013

    Jeg må nesten bare si tusen takk for at du tør å være så åpen om sykdommen som det du er. Det hjelper nok flere andre enn bare meg med å innse at det er fler som sliter med problemene rundt bulimi og oksehunger.
    Du er utrolig sterk, og jeg håper virkelig du kommer til å bli frisk.
    Jeg har selv slitt siden jeg var 14, (jeg er nå snart 20 år gammel) og vet godt hvilket slit det er. Lykke til, og igjen tusen takk. :)

    Svar
    • Åh, takk for det <3 Var 14 da det begynte for meg også. Håper ikke du må slite like lenge som meg. Hvis du ikke allerede gjør det, få deg en psykolog. Ta tak i det før det utvikler seg til noe verre. Lykke til :)

      Svar
  4. dora

     /  9. mai 2013

    Send dette innlegget til psykologen og fastlegen din, kanskje de da ser hvor sterkt du trenger hjelp.
    *klem*

    Svar
  5. lisaelskerarvid

     /  11. mai 2013

    Sender klemmer til deg😊

    Svar
  6. Kjenner meg så alt for godt igjen i de to nederste avsnittene. Det er sykt, men det verste er at det er sant.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: