• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Perspektiv

Min kjære S. hadde bursdag i går, så jeg var en tur hos ham på kvelden. Hele dagen hadde gått fint med tanke på b/p og jeg var bestemt på å få kryss i kalenderen. Vi laget mat og slappet av. Null stress. Jeg spiste til og med mer enn ham, og kastet ikke opp etterpå.

På vei hjem kom suget. Jeg satt på toget og planla hva jeg skulle spise da jeg kom hjem. Makaroni med bearnaise, havregrøt, sjokolade. Gikk av på Oslo S, innom Rimi. Tilbud på sjokolade, tilbud på kake, tilbud på kjeks. Jeg vandret rundt i butikken, slang ting i handlekurven, så gjennom de samme butikkhyllene flere ganger så ikke jeg skulle overse noe. Betalte. Litt over 100,-. På ting jeg skal spise og kaste opp. Meningsløst.

På vei hjem stoppet jeg ved en =Oslo-selger, kjøpte et blad. Vi begynte å prate sammen og jeg ble sittende der i over en halvtime. Vi snakket om dagens samfunn, om Oslo by, om hva det norske støtteapparatet kunne gjort for å hjelpe narkomane. Han var en eldre kar, sikkert 50. Slitne klær, manglet tenner, men likevel med et smil om munnen. Han viste meg sitt kunstige bein og sa han ikke pleide å vise det til folk, men ville vise det til meg. Han hadde mellom 800 og 1000,- i utgifter daglig, bare til heroin og medisiner. Han solgte =Oslo i ca. 12 timer hver dag. Tre ganger om dagen måtte han sette sprøyte. Han hadde to barn. En datter som han hadde kontakt med og en han ikke hadde kontakt med. Han hadde en mor han var veldig glad i. Han hadde to brødre, en som var positiv og en som var veldig negativ. Han hadde det ikke lett, men likevel sa han flere ganger:

«Jeg har det fint jeg, jeg er fornøyd med livet mitt, livet er en gave».

Det fikk meg til å tenke. Her sitter jeg, i min gode, varme leilighet. Jeg har venner og familie, jeg har god helse (fysisk), jeg har en jobb jeg liker. Jeg har penger på konto, jeg har mulighet til å dra hvor jeg vil, gjøre hva jeg vil. Og jeg bruker penger på mat som ikke engang får lov å bli i magen min. Da jeg satt der sammen med ham, tenkte jeg på maten jeg hadde i Rimi-posen min. Som jeg hadde brukt 100,- på. Jeg tok opp lommeboken og ga ham en 100-lapp, som for å gjøre opp for de pengene jeg hadde brukt på tull. Jeg tok ham i hånden før jeg gikk, og sa det var veldig hyggelig å prate med ham. Han sa han satt på den plassen ofte og sa det hadde vært hyggelig om jeg kom innom for å slå av en prat en annen gang også.

***

En depresjon er ikke noe man styrer, det er heller ikke en spiseforstyrrelse. Man kan ikke bare si «Nei, nok er nok, nå skal jeg ha det bra!». Men likevel kan en samtale med den rette personen få en til å se ting i et litt annet perspektiv.

(Det ble kryss i kalenderen i går.)

<3

Advertisements
Forrige innlegg
Legg igjen en kommentar

7 kommentarer

  1. lisaelskerarvid

     /  5. mai 2013

    😊Dette var så fint skrevet😊 Ble så rørt, glad, trist og alt på engang😊 det traff meg i hjertet💕 klemmer til deg💖

    Svar
  2. dora

     /  5. mai 2013

    Gratulerer!
    Diktet av Hagerup er herlig, fint om en virkelig kunne begynne å tro&leve etter det…kanskje en dag:)
    Ha en finfin himmelsprett uke med mange kryss i kalenderen*bank i bordet*
    Overtroisk er jeg og;)

    Svar
  3. Lovise

     /  5. mai 2013

    Det satt virkelig ting på perspektiv hos meg også! Kjøper mye og dyr mat selv som ikke får bli i magesekken min, så hva er vitsen liksom? I dag har jeg klart å kose meg med middag og smågodt uten å kaste opp :D Kan ikke kalle meg frisk enda, men det er i hvert fall en forbedring!

    Lykke til og stå på til deg!

    Svar
  1. Perspektiv | Ta hendene til din kjære – se på dem og hold dem hardt Disse hendene skal du følge, leie og lede. Du skal få føle på varmen fra dem og kjenne en inderlig glede. De skal stryke deg og de skal holde rundt deg – de er ikke skapt for å

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: