• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Den helvetes kaka

I dag var en dag jeg virkelig skulle klare det. Jeg burde ha klart det. Og jeg hadde klart det, hadde det ikke vært for den helvetes kaka.

Jeg har med meg en stor matboks med gulrøtter på jobb hver dag. Disse kan jeg knaske på når jeg føler meg sulten. Til lunsj blir det som regel tre knekkebrød med mager cottage cheese og kokt skinke. Også blir det endel frukt, men ikke for mye, for jeg får så sukkersug av det. I dag var jeg bestemt på at jeg skulle klare det. Jeg hadde med meg masse ja-mat og skulle sitte barnevakt etter jobb, da kunne jeg jo ikke bruke kvelden på b/p. Planen var klar.

Det gikk så bra. Droppet frokost, som vanlig. Ventet til 11-12-tiden med å spise litt gulrøtter. Jeg var gira. Jeg visste at jeg skulle klare det. Suget etter mat var ikke der. Så kom kaka. Den jævla kaka. Der jeg jobber skal alt mulig feires med kake. Og i dag skulle det feires. Jeg dro heldigvis til legen da det var tid for feiring, og tenkte med det at jeg skulle slippe unna. Men da jeg kom tilbake, sto kaka rett ved plassen min. Innen en halv meter fra stolen min. En svær bløtkake med marsipanlokk. Egentlig en type kake jeg ikke er så glad i, men det betyr ikke så mye. Mmm, kake. Skal? Skal ikke?  Jeg var sterk. Gikk og hentet knekkebrødene mine. På med cottage cheese og skinke. Kake, kake, kake. Mmm, deilig knekkebrød. Kake, kake, kake. 

Ferdig med knekkebrødene. Skal? Skal ikke? Jeg tenkte ikke lenge. Jeg grep kakespaden og skjøv et svært stykke over på tallerkenen min. Tallerkenen med knekkebrødsmuler og rester av cottage cheese. Åh, herregud, så godt! Jeg heiv i meg kaken.  I store biter. Til og med marsipanen, som jeg ikke engang liker. Passet på at ingen så meg. Ferdig. Klaska enda et stort kakestykke ned på tallerknen. Spiste. Nøt det ikke, bare slukte det. Tror jeg spiste fem store kakestykker tilsammen. Så var det tomt. Folk kom bort etterpå og sa de syns det var fint at kaken ble spist opp. «Ja, det kom ganske mange innom og tok seg et stykke», sa jeg. Løgn. Det var jeg som hadde slukt alt, som en grådig gris. Slukt alt, labbet inn på handicap-toalettet etterpå, puttet fingrene i halsen og spydd. Spydd til det ikke var noe mer å spy opp.

Helvetes drittkake. 

Barnevakt etter jobb. Jeg var bestemt på å klare kvelden uten noe mer b/p. Jeg skulle spise tre Rugsprø med leverpostei og ikke noe mer. Og jeg spiste tre Rugsprø med leverpostei. Veslejenta ville ha havregryn med melk og sukker. Hun spiste opp alt, ville ha en skål til. Hun spiste bare litt av den. «Skal du ikke ha mer mat?» Spurte jeg. Hun ristet på hodet. Man kan jo ikke kaste mat, kan man vel? Helt brukbar mat? Nei, det kan man ikke. «Kan jeg ta resten da?» Hun nikket. Jeg heiv meg over skålen og slukte alt. Laget meg en skål til. Og en skål til. Etter barna hadde lagt seg, fire knekkebrød med smør og brunost. Og en skål til med havregryn. Inn på do, fingre i halsen.

Ingen kryss i kalenderen i dag.

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

4 kommentarer

  1. anette

     /  19. april 2013

    Jeg havnet innpå bloggen din på en eller annen uforklarlig måte. Og ble litt fascinert av det jeg leser. På en litt syk måte. Jeg har det fullstendig motsatte problemet enn deg; jeg spiser for lite til tross for at jeg vil opp i vekt. Jeg prøver å gjøre det du prøver å unngå: kaste i meg alt som er spiselig (og godt). Men det går ikke, jeg er verken glad i kake eller store mengder mat. Så jeg prøver å overbevise meg selv om å ta det litt av gangen, spise litt mer hver gang jeg spiser, spise litt oftere, ikke tenkte så himla mye på det. Kanskje det er noe sånn du også bør prøve, ikke gå rett på 5 stk knekkebrød om dagen + 10 gulrøtter. For deretter å FRÅTSE før en tur på do. Ta det litt sånn…gradvis….

    Men altså; jeg har ikke peiling på bulimi, anoreksi, depresjon eller noe som helst. Jeg er bare stygt tynn fordi jeg ikke liker å spise meg sprengmett (og jeg vil tro jeg har en høy forbrenning). Og jeg beklager om denne meldingen kan virke støtende på noe som helst måte, det er IKKE meningen – som sagt, jeg har virkelig ikke peiling på hvordan dette fungerer verken psykisk eller fysisk.

    Noe helt annet: Du skriver bra!

    Svar
    • Heihei!
      Det virker absolutt ikke støtende, jeg er veldig glad for at du la igjen en kommentar. Jeg vil gjerne at folk som ikke sliter med spiseforstyrrelser også leser bloggen min. Jeg vil at folk skal få øynene opp for hvor ødeleggende dette kan være.
      Skjønner at du også har dine problemer, men må si jeg er sykt misunnelig på deg ;)
      Klem

      Svar
  2. Stay Strong!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: