• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

En evig, jævla kamp

Helgen har vært en eneste stor binge. Både fredag og lørdag hadde jeg planer om a klare en dag uten oppkast. Og både fredag og lørdag ble jeg sittende på kvelden og proppe i meg uendelige mengder med mat, for så å spy, spy, spy etterpå.

Fredag lagde jeg en slags mac&cheese, med spaghetti, hvit saus, pølsebiter og ost, masse ost. En svær form. Hele forsvant. Sammen med masse havregrøt, mariekjeks med smør og sukker og diverse annet jeg ikke husker nå.

Lørdag ble det en grandis, masse, masse havregrøt og masse mariekjeks med smør og sukker. 3-4 lomper med smør og ost. Så gikk jeg og handlet igjen, måtte ha påfyll av råvarer. Smeltet 1/2 pakke smør i en kjele sammen med to sjokoladeplater. Blandet med knust mariekjeks og puffet ris, helte i en iskremboks. Den ble litt over halvfull. Spiste opp nesten alt. Laget en slags smuldrepai. Smør, mel, sukker og havregryn i en form, stekes i ovnen. Spiste opp alt.

En dag skal jeg huske å ta bilde av alt jeg spiser og legge ut her. Dere kommer til å få sjokk. Det er helt sykt mye mat. Hadde jeg ikke kastet opp underveis, hadde nok magesekken min sprukket.

Jeg er så lei av dette livet. Denne evige sirkelen med spise, kaste opp, angre, spise, kaste opp, angre. De dagene jeg klarer å la vær, sånn som på mandag og tirsdag, føler jeg meg som et annet menneske! Men jeg klarer ikke ta vare på denne følelsen. Når jeg er på nippet til å hive meg på enda en binge, klarer jeg ikke å huske hvor mye jeg alltid angrer etterpå. Det er som om ingenting annet betyr noe, bare mat, mat, mat.

Hver dag, innen ett minutt etter jeg har våknet, er tankene mine på «Hvor feit føler jeg meg i dag?», «Hva skal jeg spise i dag?», «Hvordan kan jeg unngå binge?», «Hvordan kan jeg gå ned minst 1/2 kg til i morgen?», «Skal jeg faste i dag?», «Hvor lite kan jeg spise?», «Hvor mye kalorier er det i en gulrot?» Alt, hele livet mitt, handler om kropp og mat. Nesten som en forelskelse. Som å være forelsket i en person man egentlig vet ikke er den rette. En som bare gjør livet ditt jævli. Men som du likevel ikke klarer å gi slipp på. En du elsker. Og hater.

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

12 kommentarer

  1. :-)

     /  14. april 2013

    Jeg synes det er vondt å lese det du skriver! Du kan ikke ha det lett? Får du hjelp med problemene dine?

    Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. De dagene du klarer å holde deg unna er så verdifulle! Jeg lever på de dagene, og tenker og håper på at det blir flere av de. De dagene tenker jeg ikke på mat og klarer å fokusere på andre ting enn der. Det er så deilig! Jeg klarer ikke å spy jeg da, men overspiser flere dager i uka. Da får jeg mageknip i et døgn etterpå… Selv om jeg går opp i vekt er jeg veldig glad for at jeg ikke klarer å spy… Håper du klarer å slutte med det og den overspisinga… Det er så mye annet i livet vi har bedre av å tenke på enn mat, kropp og vekt :)

    -M

    Svar
    • Hei du! Takk for kommentar :) Du kan anse deg selv som heldig som ikke klarer å spy. Det ødelegger kroppen. Selv hadde jeg fått noia om jeg plutselig ikke klarte det, men det er fordi jeg har blitt helt avhengig. For det blir man. Jeg får hjelp, både fra psykolog og lege, samt mye støtte fra familien min. Ønsker deg mange gode dager uten overspising ;) Klem

      Svar
  2. Ida

     /  14. april 2013

    Hei.
    Jeg er like gammel som deg. Jeg kjenner meg igjen i hvert eneste av inleggene dine. Jeg har gått på antidepressiva, til psykolog og lege, i gruppeterapi, vært innlagt i mange måneder, og kuttet meg selv.. Og jeg blir trist av å lese bloggen din, men håper at det hjelper deg å skrive. Du er forresten flink til å skrive.

    -Jeg har klart å bli frisk! Jeg elsker det, og er så uendelig stolt av meg selv. Jeg håper du kan kjenne på denne følelsen en dag.

    Det er så mye jeg har lyst til å si, men jeg har erfart at det er så lite som hjelper å høre. Men vet du at du aldri rekker å kaste opp sukker? De raske karbohydratene begynner å bli tatt opp i dét de treffer tungen og blir blandet med spytt. Du får aldri kastet opp de kaloriene. Det hjalp meg å klare å kutte ut sukker, for det er avhengighetsskapende, og gjør at suget etter å ha vært flink i ett eller to døgn, blir enda større.

    Jeg har lyst til å gi deg en stoooor klem, og si at alt kommer til å bli bra.

    Hilsen
    Ida

    Svar
    • Hei Ida.

      Så utrolig flink du har vært som har kjempet og klart å bli frisk! Du bør være utrolig stolt av deg selv!

      Takk for tipset om sukker. Jeg spiser mye sukker, opptil 1/2 kilo på èn dag. Men vet ikke, jeg har litt vanskelig for å tro at det blir forbrent med èn gang, for jeg legger ikke på meg i perioder med mye b/p. Men det med at det er avhengighetsskapende er jeg smertelig klar over :/

      Du tar helt sikkert feil i èn ting: at det er lite som hjelper å høre. Alt hjelper. Denne kommentaren fra deg hjelper :) Det at folk tar seg tid til å kommentere og sende meg meldinger hjelper. Så takk :)

      Klem

      Svar
  3. dora

     /  14. april 2013

    Kan skrive under på at kroppen blir herpa!
    Har knekt av en bit, av henholdsvis to tenner i løpet av helgen, og er til 99% sikker på, at det skyldes syreskader etter spyingen….(selv om jeg har vært «flink» og alltid skylt munnen med vann etterpå)
    Skal ringe tannlegen i morgen, første besøk etter tre år, blir ikke billig er jeg redd:(
    Så IKKE begynn å kaste opp! Søk heller hjelp for overspisingen, lykke til:)

    Svar
  4. dora

     /  15. april 2013

    Tannlege besøket gikk over all forventning, står mye bedre til enn jeg hadde trodd:)
    …»feiret» med en seriøs b/p*schizofren de-lux* ;/

    Svar
    • Hehehe, leste kommentaren din via mobilen på jobb i dag og jeg måtte le litt :)
      Herlig at det ikke er så ille med tennene dine som du trodde!

      Svar
  5. Mona

     /  21. april 2013

    «Snublet» over bloggen din ved en tilfeldighet, og ble helt paff av å lese.. Det var som å lese min egen dagbok – et rent speilbilde. De spyfrie dagene er hellige, og jeg pleier å feire de med en god kopp kaffe og moteblad (der jeg faktisk leser artiklene i stedet for å titte på bildene – det ødelegger jo alt), der kaffe er noe jeg fint kan nyte, eller en koselig film med meg selv i armkroken til kjæresten. Uten han hadde jeg vært mye lengre nede enn jeg er nå! Ser hva du mener når du skriver at folk hadde fått sjokk dersom de hadde sett mengden mat det går ann å stappe inn i munnen i løpet av dagen, for at det så kommer opp samme vei. Jeg tok bilde av det en gang, og ble fysisk kvalm av det etterpå.

    Merkelig nok, selv om jeg vet hvor mye jeg angrer etterpå, stapper jeg trynet fullt så fort jeg er alene i huset. Det er som om det er noe jeg venter på å få gjort – som om jeg gleder meg til det. Endorfinene jeg får når jeg trykker inn maten, pizza, sjokolade, is, kaker, kjeks, pasta, alt jeg ikke kan spise uten å overspise, gjør at jeg glemmer at jeg kommer til å angre sterkt etterpå når jeg sitter med tårevåte øyne på siden av toalettet.

    Kampen er lang, men så lenge jeg fortsetter som nå (har vært spyfri i en uke – hurra for meg), krysser jeg fingrene for at jeg kan leve med et relativt normalt forhold til mat om et par måneders tid, eventuelt lengre. Tror aldri jeg kommer til å bli helt frisk, men nær nok er godt nok.

    Lykke til med din kamp – du kan klare det så lenge du setter deg 100% inn for det.

    (beklager lang kommentar :P )

    Svar
    • Hei Mona!
      Så utrolig flink du har vært som ikke har kastet opp på en uke! Du bør være skikkelig stolt av deg selv! :) Håper jeg klarer det om ikke så lenge. Lengste jeg har klart nå er 2 dager, men jeg fortsetter å pushe meg selv. (Forresten, bare hyggelig med lang kommentar :p)
      Klem

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: