• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

That’s the way it goes…

Jeg har gravd meg ned i et hull jeg ikke kommer ut av. Man skulle tro at når jeg er i terapi hver uke i tillegg til oppfølging fra lege hver uke, så burde ting bli bedre. Men det gjør jo ikke det, det blir bare verre.

Da jeg begynte på Fontex i høst, begynte ting å løsne opp. Jeg følte meg bedre, mer oppegående. Jeg hadde begynt i terapi og jeg følte ting var på bedringens vei. «Ting går faktisk fint», sa jeg ofte hos psykologen. Men hun var ikke fornøyd. «Du går hit fordi du sliter med depresjon og bulimi, men du føler deg ikke deprimert og det går bedre i forhold til bulimien…» Man skulle tro dette var en bra ting, sant? Nei. Vi skulle nemlig jobbe med de vanskelige tankene. De vanskelige følelsene. Og antidepressivaen gjemte ned disse tankene og følelsene og det kunne vi ikke ha noe av.

Så jeg trappet ned. Først 1/2 pille om dagen i 3 uker, så 1/2 pille annenhver dag i 3 uker. Nå begynte ting å bli virkelig ille. Jeg var konstant sliten, depressiv og lei meg. Jeg var langt nede. Til og med selvmordstanker snek seg inn i bevisstheten min. Bare små støt med «sånn kan man ta livet sitt, eller sånn, eller sånn» innimellom, som for å minne meg på at det er en mulighet. Mat begynte å fylle tankene mine hvert våkne minutt. Hva jeg skulle spise, hva jeg ikke skulle spise, hvor mye jeg kunne spise, hvor lite jeg kunne klare å spise, hvor jeg skal kaste opp, i hva jeg skal kaste opp, hvordan jeg kunne unngå sosiale tilstelninger for å kunne bli hjemme og spise og spy. Oftere og oftere handlet kveldene mine om å sitte på rommet og spise og kaste opp i poser. Til slutt ble det daglig.

Jeg tror at dette har med nedtrappingen av medisinen å gjøre. Det ville vært rart om det ikke var det. Noen hadde fjernet livbøyen min og jeg var i ferd med å drukne. Jeg ropte om hjelp, men ingen hørte meg. Jeg befinner meg fremdeles i dragsuget.

Hos legen i dag begynte vi å snakke om å begynne på Fontex igjen. Jeg ble så utrolig glad. Men hun måtte snakke med psykologen slik at de kunne bli enige. Men, som legen sa, det finnes da grenser for hvor ille jeg skal måtte ha det for å få tak i disse tankene og følelsene. Jeg føler meg litt som en forsøksrotte.

Snakket med Mamma på telefonen i dag. Hun sa det var trist å se meg så sliten. «Folk har sagt at de syns du ser sliten ut». «Hvem da?», spurte jeg. «Vi nærmeste ser det jo. [Broren min] sa han syns du så sliten ut. Og [søstern min] ser det jo selvsagt.» Litt spesielt å få høre at man ser sliten ut. Jeg lurer på hvem andre som syns jeg ser sliten ut. De på jobb? Men faktisk litt godt også, merkelig nok. Jeg er jo sliten. Jeg er dritsliten. Så om det syns, så er jo ikke det så rart.

Mamma sa også at hun var stolt av meg for hvordan jeg takler dette. Jeg tar tak i ting, ber om hjelp, går til legen, ordner meg psykolog, fikser meg jobber. Når hun sa det, tenkte jeg «Jah. Jeg har jammen vært flink.» Det var en god følelse. Alltid fint å snakke med Mamma.

Så la vi på, jeg stekte ferdig pannekakene mine, spiste de og brukte resten av kvelden på å stikke fingrene i halsen og fylle toalettet med pannekakemos.

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

4 kommentarer

  1. dora

     /  14. mars 2013

    *klem*

    Svar
  2. Merete

     /  4. april 2013

    Hei
    Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, bulimi er riktig nok ikke en del av mitt liv, men mye annet du skriver treffer meg. Din kampvilje er inspirerende og det er utrolig tøft å skrive slik som du gjør. Jeg er ikke alene.

    Jeg har ikke lest så mye her, men av det jeg har lest så hang jeg meg litt opp i denne posten her. Jeg må si at jeg stusser en del over «behandlingopplegget» som lege og psykologen din har bestemt. Jeg går selv på antidepressiva, Zoloft. Riktignok ikke de samme, men samme virkemåte. Jeg vet ikke hva lege har fortalt deg om medisinene dine, men here goes. Denne typen antidepressiva hindrer opptaket av serotonin, som er «lykkehormonet» De sørger for at man har høyere nivåer av serotonin i hjernen. Dette gjør at man føler seg lettere, man sover ofte bedre, og hverdagen blir rett og slett litt enklere å takle. Så jeg blir forundret over det psykologen din sier: at medisinene gjemmer tanker og følelser. Det gjør de ikke, medisinene påvirker kun et enzym i hjernen som gjør at serotoninnivåene blir høyere. Det er det som er fordelen med denne typen medisiner, de skal ikke påvirke konsentrasjon, tanker, eller følelser, de bare gjør dem litt mindre ekstreme og lettere å håndtere.

    En annen ting jeg reagerer på er at du kun gikk på medisinene i noen mnd før du skulle trappe ned. Denne typen medisiner brukes til langtidsbehandling, ofte over flere år. Og de bruker 2-3 mnd, av og til lenger for å fungere skikkelig. Jeg synes også nedtrappingen var veldig rask. Min psykiater har gitt streng beskjed om jeg mest sannsynlig trenger medisinene i to til tre år framover og at for rask nedtrapping kan være ganske farlig. Dette kan forårsake ganske alvorlig depresjon og psykose. I og med at Fontex er lenge i kroppen så burde man ha en enda lenger nedtrapping.

    Fontex er det samme som Prozac, og Prozac har jeg hørt mye rart om. Etter hva jeg har hørt så er Prozac ganske sterke saker, og de har gått nesten helt bort i fra Prozac i utlandet. Jeg bor i utlandet og her er det Zoloft som gjelder, fordi den har mindre bivirkninger.

    Men jeg er ikke lege, snart veterinær, men enzymer er enzymer, og hjerne er hjerne, så store forskjeller er det ikke. Jeg synes kanskje du burde snakke med noen andre. Vanskelige følelser er der uansett om man tar denne typen medisiner. Mine har i hvert fall vært til stede når jeg har mitt ukentlige besøk hos psykologen. Min erfaring er at leger ofte ikke har så god peiling på antidepressiva, ikke alle psykologer har det heller. Jeg anbefaler deg å ta kontakt med en psykiater. Vet ikke om du har vært det, men hvis du ikke har blitt henvist til en og det er fastlegen din som skriver ut medisinene dine, så ta kontakt med en. Jeg gjorde det og jeg er utrolig glad for at jeg gjorde det. Hvis behandlingen ikke funker for deg, så finn noe som gjør det. Man skal ikke ha det vondt for å få det bedre.

    Masse lykke til! Du er tøff!
    Hilsen Merete

    Svar
    • Hei Merete.

      Tusen, tusen takk for lang, innholdsrik, informativ og støttende kommentar. Jeg vet ikke så mye om antidepressiva da dette er første gang jeg har brukt det, men har lest at Fontex er det samme som Prozac. Selv føler jeg Fontex funker perfekt på meg, men det er som sagt det å slutte som blir problemet.

      Nå skal jeg være litt til hos psykologen, så skal vi se hva som skjer videre. Det blir, som jeg har skrevet før, muligens RASP. Legen min er fantastisk, hun forstår meg virkelig, så ønsker å fortsette hos henne. Føler jeg er nødt til å legge min tillit hos de som skal kunne disse tingene.

      Nå tar jeg ett skritt om gangen og ser hvor jeg ender. Forhåpentlig vis er det noen der ute som kan styre meg på rett kjøl :)

      Klem

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: