• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Jeg hater verden

Ting er så bra på jobb. «Bra». Jeg fyker rundt, smiler, prater med folk, hjelper til, stiller opp. Haha, jeg lurer de. Ingen kommer til å tro at denne energifulle jenta sliter med en alvorlig spiseforstyrrelse og depresjon.

På vei hjem fra jobb går jeg kanskje å spiser kjeks. Eller spiser smågodt med stor apetitt. Folk kikker, men jeg ignorerer de. Haha, jeg lurer de. De tenker kanskje at jeg er en av de som kan spise og spise og ikke legge på meg. Om de bare hadde visst at jeg går så fort fordi jeg skal hjem, hive meg over doskålen og spy, spy, spy. Jeg smiler til folk. Haha, jeg lurer de.

Jeg orker ikke mer, jeg. Av dette livet. Jeg lever ikke, jeg overlever. Såvidt. Dette her tærer så ekstremt på meg. Legen sa jeg kunne få sykemelding hvis jeg ville, men jeg sa nei. Det er jo bare på jobb jeg er sosial. Skal jeg liksom sitte og råtne på rommet mitt i et par uker? Men jeg har begynt å vurdere det. Sykemelde meg. Stenge meg inne. Råtne på rommet.

Jeg vet ikke lenger, jeg. Noen må hjelpe meg, for jeg klarer det faen ikke selv. Motivasjonen er på topp i ca. halvannen dag etter jeg har vært hos legen, så bare forsvinner den. Gleder meg til legetime igjen på tirsdag.

Har tanker om selvmord. Ikke planlegging, men tanker. Big difference. Tanker om å henge meg ut av vinduet på rommet mitt. Tanker om å stikke en gaffel hardt inn i halsen min. Tanker om å svelge masse piller. Bare rømme unna. Ja, det er en enkel utvei. Det er å gi opp. Men faen da, dette helvete her, skal jeg bare leve med det? Hver jævla dag???

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: