• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Egoistisk?

Timen hos psykologen i dag gikk innpå meg. Hun er så flink til å finne sammenhenger og røde tråder, og det tar meg på senga. Jeg ble helt overrumplet av følelser etter timen i dag, og da jeg var tilbake på jobb, måtte jeg gå inn på toalettet og felle noen tårer, før jeg igjen klinte på meg smilet og gikk ut igjen med masken på.

I dag pratet jeg bl.a. om at jeg føler som jeg går med en maske når jeg er med folk. Det føles ikke falskt når jeg smiler og er hyggelig, men likevel føler det som en maske, et slør jeg har dratt over hodet for å skjule den virkelige meg. Verden oppfatter meg som en ordentlig, blid, positiv, fattet og liketil person, med full kontroll over både jobb og fritid. Men inni meg rakner det. Hele meg er kaos. Det føles nesten som bedrag å gå rundt og late som jeg er noe annet. Å skjule at jeg egentlig er defekt. Egentlig er jeg kanskje kjempeegoistisk, men bare later som jeg bryr meg om andre, later som jeg er sympatisk, blid og omtenksom. Kanskje det er en del av masken.

Psykologen satt dette i sammenheng med da jeg var yngre. Selv mener jeg Mamma og Pappa har vært fantastiske i oppveksten min, men de har selv innrømmet at de satte seg selv og forholdet foran alt annet. Vi barna kom i andre rekke. Eller kanskje tredje, etter jobb og karriere også. Jeg satt mye alene på rommet mitt. Å være egoistisk var virkelig tabu, for hvordan kunne vel jeg tenke på meg selv, når ingen andre tenkte på meg…?

Åh, satt igjen med så mye tanker og følelser etter timen at i hele dag har blitt en eneste stor spiseorgie. Mat, mat, mat. Er ikke ferdig ennå…

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: