• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Hjelp.

Faen altså. Jeg klarer fuckings ingenting. Klarer ikke spise. Klarer ikke å ikke spise. Klarer ikke stå i mot cravings. Vet ikke hva jeg skal gjøre mer.

Prøvd å spise frokost. Normal frokost, litt frokost, mye frokost. Prøvd å ikke spise frokost. Prøvd å ikke spise lunsj. Prøvd å spise litt lunsj, prøvd å spise mye lunsj. Middag kan jeg bare gi opp, ender med b/p hver jævla gang.

I morgen skal jeg prøve frokost (havregrøt med cottage cheese), ikke lunsj, ikke middag. Kanskje jeg klarer å styre unna b/p da.

Faen.

Skal til psykologen i morgen. Men hva kan vel hun gjøre. Gått der i snart et halvt år og ikke en dritt har skjedd. Noen må hjelpe meg, jeg lever i et helvete. Jeg har ikke kontroll. Jeg har ikke ro.

Hjelp.

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

6 kommentarer

  1. Hei Isabella. Jeg har ingen kunnskap om bulimi, så det blir vanskelig å hjelpe. Men jeg vil si det høres ut som du har det kjipt, og jeg håper du får orden etterhvert. Uansett må du ikke gi opp, livet og kroppen fortjener en ny sjanse uansett hvor mange ganger ting har gått skeis før.
    Ellers kan du jo kanskje snakke litt med sykologen din om idealer og mål. Det virker som om det er veldig viktig for deg å være syltynn. Du poster bilder av sykelig tynne jenter, og det virker som om du ønsker å bli som dem. Tabellen på siden her sier at du har en BMI på 18.17, noe som karakteriseres som undervektig. Likevel ser det ut som om du prøver å bli enda tynnere. Jeg kan ikke helt se at disse målene kan forenes med å bli frisk fra bulimi..? Eller hva mener du?

    Svar
    • At jeg ønsker å bli tynnere, tynnere, tynnere er en del av sykdommen jeg har. Som mange andre som sliter med en spiseforstyrrelse, har jeg et litt forstyrret kroppsbilde. Jeg poster tanker og bilder her som en dagbok. Men selvsagt vil jeg bli frisk, det er ingenting i verden jeg heller vil. Det er en grunn til at jeg er ukentlig hos psykolog og annenhver uke hos lege for oppfølging. Det er en grunn til at denne kampen tar knekken på meg. Det er kampen for å bli frisk. Men akkurat nå leder nok Mia…

      Svar
      • Ok, godt å høre at du får hjelp da, selv om det kanskje ikke alltid føles som om det hjelper. Forøvrig er det litt rart som utenforstående å se på at folk som er undervektige ønsker å bli enda mer undervektig, men det er kanskje sykdommen som gjør seg gjeldende her da. Jeg synes jo selv at de jentene du legger ut bilder av er altfor tynne, de har liksom ingen livsgnist, de virker litt syke. Da synes jeg det er mye mer tiltrekkende med vanlige jenter/kvinner, gjerne med litt former, gjerne med litt musker (string is the new skinny), men viktigst av alt er humør, humor, selvbilde, tilfredshet (happy is the new healthy). Jeg leste en gang at tynne damer var mye sintere enn normale eller litt runde damer. Sikkert bare tull, men hvem vet? ;)
        Jeg tror mange av oss er altfor opptatt av egen kropp. Jeg vet jeg er det, fra tid til annen har det gått utover venner og familie. Men jeg vil tro du og andre med spiseforstyrrelser er i en egen klasse der. Det virker som om livet ditt (bare?) handler om hva du kan spise, ikke kan spise, orker å spise, hva som kommer i retur igjen, og hva vektnåla sier. Det virker veldig slitsomt, og jeg håper du kommer vekk fra det etter hvert. Mitt forslag som lekmann, må være at du kanskje prøver å finne andre mål for livet. Mål som ikke handler om mat eller kropp. Kanskje få deg en eller annen hobby som kan ta opp litt av tiden din, og ta tankene vekk fra det der med mat. Det kunne jo vært hva som helst, fra å lære seg et nytt språk med mål om å dra til et nytt land om et år, skaffe deg en hund og gå for bronsemerket, begynne å danse salsa, lære deg selvforsvar og prøve å få ett eller annet merke… eller hva med slektsgranskning? Men dette er sikkert ting dere har vært innom før :) Lykke til uansett.

        Svar
        • Tusen takk for langt og fint innlegg :)
          Hver eneste kveld legger jeg planer for hvordan jeg skal komme meg gjennom morgendagen, men også planer lenger frem i tid. Begynne å trene igjen, danse, spille gitar osv. Ting som kan oppta tankene mine. Men som jeg smertefullt har erfart gang på gang på gang; teori og praksis er ikke alltid i overensstemmelse.
          Når du sier det virker som livet mitt bare handler om hva jeg kan spise, ikke kan spise, hva jeg orker å spise, hva som kommer opp igjen og hvor mye jeg veier, slår du virkelig spikeren på hodet. Akkurat sånn er livet mitt. Og ja, det er slitsomt…

          Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: