• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Fremgang

I dag veide jeg 57,2 kg. Det går sakte men sikkert nedover. Snart har jeg gått ned 8 kg. Fra 65 til 57. Det er ganske mye, syns jo jeg.

Da jeg veide 63-65 kg innfant jeg meg litt med det. Hadde alltid veid så mye, aldri klart å slanke meg, så fant meg til rette med at det var det jeg skulle veie. Tror ingen ville kalt meg tjukk, men jeg syns vel selv jeg hadde noen kg for mye.

59 kg var virkelig et mål. Bare å komme under 60 kg var noe jeg egentlig bare drømte om. Men så klarte jeg det. Målet var nådd.

Det nye målet er 57 kg. Er der veldig snart. Kanskje i morgen?

Hva blir det etter det? Tror faktisk det blir 50. Det er ganske drøyt, men jeg tror nok det blir det.

Og etter det? Hva blir det da? Når blir jeg fornøyd? Hvor liten skal jeg bli? Når skal jeg si stopp? Trodde 59 kg var ultimate goal, men der tok jeg jaggu feil. Tror «problemet» er at det er så sykt mye enklere å gå ned i vekt enn jeg noen gang hadde trodd.

Jeg har vel aldri syns at jeg selv har vært ei stygg jente (eller jeg har jo hatt mine perioder da), og jeg har alltid fått komplimenter for det ene og det andre. Men nå, etter jeg har gått ned i vekt, får jeg utrolig mye mer komplimenter. Fra venner, kollegaer, gamle kjente og folk jeg omgås hele tiden. Det er vel ikke så rart at jeg da vil fortsette å gå ned i vekt?

Tanken på å noen gang veie over 60 igjen skremmer livsshiten ut av meg. Får nesten noia når jeg nærmer meg 59.

Noe har skjedd med meg, altså, men jeg vet ikke helt hva. Jeg er forandret, ikke bare utseendemessig.

I går spurte S. i nattameldingen hva jeg hadde brukt dagen til. Jeg sa med en morsom tone at jeg hadde vært hos psykologen min. Så nå vet han at jeg går til psykolog. Jeg sa ikke mer enn det. Er veldig usikker på hva jeg skal si. Om jeg bare skal si det med depresjonen eller om jeg skal nevne spiseforstyrrelsene også. Føler depresjon liksom er mer «godtatt». Men jeg vil jo egentlig at han skal vite. Får se hva jeg gjør, tar det på sparket.

Advertisements
Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: