• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Vi la en plan.

Var hos psykologen i dag. Hadde gruet meg, men gikk ut med et smil.

Sist ba hun meg tenke over 2 ting:

Hva vil jeg? Hvorfor har jeg søkt hjelp, hva vil jeg ha ut av dette?

Kunne jeg tenke meg gruppeterapi?

Har tenkt mye over begge disse tingene, hver dag, flere ganger om dagen. Jeg hadde gruet meg til timen i dag fordi jeg ikke hadde funnet noe svar på noen av spørsmålene. Vi begynte å snakke litt om hva jeg ville få ut av dette. Jeg sa jeg ikke visste. Jeg vil jo på en måte bli frisk, men i mitt hode er frisk det samme som FEIT, og det vil jeg jo ikke bli.

Jeg sa jeg var åpen for gruppeterapi, men jeg trengte på en måte at hun sa «Det syns jeg du skal prøve!» Vi snakket litt rundt det. Jeg er ikke en person som har lett for å åpne meg, hvertfall ikke for flere mennesker om gangen. Så jeg syns det var skremmende. Men hvis hun mente det hadde noe for seg, ville jeg prøve.

Vi la en plan. Hun kom frem til at hun syns at jeg skulle fortsette hos henne. Jeg var enig, veldig enig. Skal ta en måneds pause nå, så skal vi begynne med psyko-terapi (uaah, skummelt ord!) i begynnelsen av desember. Skal gjøre det i et halvt år, så ta en oppsummering og se hva vi gjør videre.

Vi snakket også om å kutte ned på medisineringen, for å få mer kontakt med problemene. Jeg var enig, men sa det skremte livet av meg. Jeg begynte å gråte. Fontex har vært en redningsvest for meg den siste tiden, og det skremmer livet av meg å skulle slutte. Men skal gå på det i hvertfall 1 måned til, så trappe forsiktig ned og få oppfølging. Det går vel bra.

Fytti farsken, dette her er slitsomt, men jeg VET det bærer et bra sted.

Hør på meg a! Patetisk… Her snakker jeg som om alt jeg vil er å bli frisk. Men jeg vet ikke om jeg vil det. Har sultet meg i hele dag. Veide meg i dag tidlig. Gått ned 1,7 kg. På under en uke. Bra start på dagen. Vil fortsette sånn. Spist lite i dag. Rumle, rumle…

Advertisements
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: