• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Options

På jobb i dag. Tre kakestykker skal kastes. Neinei, ikke kaste kake. Option #1: Ta med kake hjem til mine samboere, få smil tilbake. Option #2: Ta med kake hjem, låse meg inne på rommet, spise kake (og en boks med Nugatti jeg kjøpte på vei hjem fra jobb), og spy. Jeg gikk i 5-6 timer på jobb og prøvde å bestemme meg. Skal, skal ikke, skal, skal ikke. Hvis jeg bare går rett hjem og gir kaken til mine samboere, er den ute av min verden, ikke lenger noe problem. Men på den annen side er det veldig lenge siden jeg har hatt en B/P (ja, tablettene funker, utrolig nok). Fristende. Spise kake, sykt god kake. Og usunn loff med Nugatti på. Mmmm… Spise og spy. FY FAEN, som det fristet!!! Eller nei, spisingen fristet, ikke spyingen. Etter jeg begynte på tablettene har jeg ikke lyst til å spy lenger. Men jeg har lyst til å spise. Jeg kommer til å bli tjukk. Ender alltid med at jeg spyr fordet. Den usunne maten føles som fremmedlegeme i kroppen min. Den skal ikke være der, den hører ikke hjemme der, få den ut, fort.

Jeg valgte option #2. Jeg er så inni helvetes stolt av meg selv!! Tror ikke det har skjedd før at jeg virkelig har vurdert så nøye om jeg skal eller ikke skal, og så endt med å la vær. Jeg ser et biiiiittelite lys laaaangt i enden av tunnelen <3

Advertisements
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: