• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Zombie

Føler jeg så smått må begynne å bruke denne bloggen igjen. Trenger å få utløp for litt ting, og orker ikke sitte å skrible i en bok.

Igjen trodde dumme meg at jeg var frisk. Altså, er det mulig å være så trangsynt?? Det gikk fint en periode, en ganske lang periode. Spiste bra, ingen oppkast, var flink til å trene, følte meg flott.

Men så kom jeg ikke inn på skole. Planen, den store planen, gikk i vasken. Jeg hadde takket nei til jobber. Jeg skulle jo på skole. Hva skulle jeg gjøre nå? Ble stresset fordi jeg nærmet meg 3 måneder på Nav og de ville vel snart ta kontakt og spørre hva i all verden som var galt med meg siden jeg ikke klarte å finne noen jobb. Hva skulle jeg svare på det? Så jeg stresset som en gal, søkte rundt overalt, var på intervjuer.

Fikk til slutt jobb på en liten kafè. Jeg hater det.

Jobben i seg selv er grei nok, men man jobber som regel alene. Ganske ensomt. Og det gir meg ingenting. Også går jeg hele tiden og er nervøs for at det skal smelle, for at det skal komme for mye folk på en gang og jeg ikke skal takle det. Har gått med klump i halsen i flere dager før jeg skal på jobb, vært på gråten på vei til jobb. Mange fristelser. Kakeskap… Utrolig vanskelig å være sterk. Faller stadig for fristelsen. Spiser på jobb, mest den siste timen før stenging. Masse, masse. Med en gang det er stengt og folk drar, løper jeg på do. Føler meg som et forferdelig menneske.

Jeg har sakte men sikkert snirklet meg inn i en ond sirkel jeg ikke klarer å komme meg ut av. Går rundt og stort sett føler meg tom. Enten lei meg eller helt tom, ingen følelser. Aldri glede. Gleden er overfladisk. Kan smile når jeg må, til kunder og de jeg bor med. Men orker ikke smile ellers, det tar for mye energi. Folka i kassa på butikken, bussjåføren, små barn man møter på gata. De får ikke smil lenger. Det har jeg ikke energi til. Jeg er hun sure som labber rundt med tomt blikk og ikke enser noe.

Har heldigvis en veldig god dialog med Mamma. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne <3 Mamma lytter, Mamma prøver å forstå, Mamma kommer med råd. Hun har pushet veldig på at jeg skal komme meg til legen. Sjekke om jeg mangler noe fysisk, som kan være grunn til at jeg ikke har energi, og få henvisning til psykolog.

På tirsdag var jeg hos legen. Jeg fortalte hvordan jeg hadde det. Hun skal henvise meg til psykolog, via poliklinikk eller noe sånt. Jeg venter på at de skal ta kontakt. Jeg tok blodprøver og fikk resept på innsovningstabletter og Fontex.

Innsovningstablettene måtte jeg spørre om. Jeg sover utrolig lite for tiden. Kan ligge våken til 5-6 om morgenen, sove 2-3 timer, våkne i 9-tiden og ikke få sove mer. Går rundt som en zombie. Jeg fikk låne innsovningstablett av Mamma et par ganger og det gjorde underverker. Men jeg vet det er ekstremt lett å bli avhengig, så jeg lovte legen å være veldig gjerrig med de. Må prøve på det, selv om det er fristende å ta en hver kveld.

Fontex brukes visst mot depresjon og bulimi, og jeg fant ut i dag, etter litt googling, at det er det samme som Prozac. Prozac, den pillen gale folk tar. Trodde jeg. Var først skeptisk til å begynne på medisin, men legen sa at den kunne hjelpe på at ikke den vonde spiralen skal spinne lenger nedover, samt at man ikke tenker så mye på mat. Er egentlig litt redd for bivirkningene, da det står i vedlegget at det kan være endel bivirkninger de første 2 ukene, bl.a. økt risiko for selvmordstanker. Jadda, så dette kan bli gøy. Har bare gått på det i 2 dager nå, og det eneste jeg har merket er hodepine og litt kvalme. Gleder meg til de første ukene er over.

Så, det er det som skjer i mitt liv. Livet er herlig!

Advertisements
Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: